19. april 2012

L'Enquête

For omtrent en måned siden skrev jeg om et «ikke navngitt leseprosjekt» jeg holdt på med, en oversatt roman jeg fikk lov av forlaget å lese i annenkorrektur før utgivelsen. Det vil si at jeg antagelig var den første som leste den på norsk.Det dreide seg om tredje bok av Philippe Claudel på norsk; Granskingen, oversatt av Kari og Kjell Risvik. Fransk tittel: L’Enquête. Veldig sjenerøst av Cappelen Damm å la meg få lese den på denne måten, synes jeg.  Og så fint at de fortsetter å utgi Claudel på norsk. Jeg har lest begge de to tidligere oversettelsene av ham; Grå sjeler og Brodecks rapport, og blogget om dem. Begge var store leseopplevelser. Og så har jeg selvsagt sett filmen Jeg har elsket deg så lenge med Kristin Scott Thomas i hovedrollen.

Mens både Grå sjeler og Brodecks rapport foregår i noe vi vagt kan gjenkjenne som et krigsherjet Frankrike rundt første og/eller annen verdenskrig, foregår Granskingen i et Kafka-aktig storbymiljø. Til denne byen kommer en person som omtales som Granskeren.

«Da Granskeren kom ut fra stasjonen, ble han møtt av et duskregn blandet med smeltet snø. Han var liten av vekst, tykkfallen, med pistrete hår. Alt ved ham var trivielt, fra klesdrakten til ansiktsuttrykket, og om man skulle ha beskrevet ham, for eksempel innenfor rammene av en roman, eller i forbindelse med en rettergang eller et vitneutsagn, ville man utvilsomt hatt store vanskeligheter med å gi en nøyaktig beskrivelse av utseendet. Man kunne kanskje si at han hadde et forsvinnende vesen, ikke før hadde man sett ham, så hadde man glemt ham. Hans person manglet fasthet, som tåke, drømmer eller pust blåst ut av en munn, og i så måte var han lik tusener av mennesker. Stasjonsplassen var utformet som utallige andre stasjonsplasser, med sin opphopning av upersonlige bygårder klint tett inntil hverandre. På en av dem var det i hele byggets høyde hengt opp en diger reklametavle med et kolossalt forstørret fotografi av en gammel mann som stirret stivt på den som så ham, med et fornøyd og melankolsk blikk. Man kunne ikke lese slagordet som fulgte fotografiet - kanskje var det heller ikke noe? - for tavlen var så høy at den forsvant i skyene.»

Granskeren er sendt dit i et oppdrag, som går ut på å undersøke en rekke selvmord ved en virksomhet som kalles Foretagendet. Dette viser seg å ha enorme, for ikke å si altomfattende dimensjoner:

«Det var som om hele Byen var sammenfattet i Foretagendet, som om det litt etter litt, i en utvidelsesprosess som ingenting hadde kunnet stanse, hadde spredt seg ut over sine opprinnelige grenser, slukt de nærmeste omgivelsene, fordøyd dem, assimilert dem ved å ta dem opp i sin egen identitet. Alt dette utskilte en gåtefull kraft som et øyeblikk fikk det til å svimle for Granskeren. Han som i så lang tid hadde vært seg bevisst at hans plass i verden og samfunnet var betinget av en mikroskopisk skala, oppdaget, stilt overfor Foretagendets veldige landskap, en annen form for ubehag, nemlig sin egen anonymitet. Nå visste han ikke bare at han var ingenting men han måtte også plutselig innse at han var ingen.»

Oppdraget viser seg å være alt annet enn lett; Granskeren møter bokstavelig talt lukkede dører, og menneskene han møter, oppfører seg på en måte som bare øker forvirringen. Granskeren følelsen av å befinne seg i et mareritt, og han føler en fremmedgjorthet som ender med at han begynner å gruble over om han i det hele tatt eksisterer. Alt skildret i Claudels sylklare og nyanserike språk, så vidt jeg kan forstå like glimrende oversatt av Kari og Kjell Risvik som de to første bøkene. Granskerens opphold i byen, hans forsøk på å utføre oppdraget sitt, utvikler seg til en sann prøvelse, for ikke å si lidelse. Ikke bare forvirres han mer og mer, han lider etter hvert også alvorlig av sult, tørst og utmattelse. Som leser lider jeg med ham, med et stadig, fortvilet håp om at ting må ordne seg, vise seg å være misforståelser, at en gjenkjennbar virkelighet så å si må bryte frem, men forgjeves.

 «Problemet var at Granskeren ikke kunne øyne noen utvei. Han kunne ikke fatte og begripe hvordan han skulle unnslippe dette universet som nødvendigvis var falskt, tvers igjennom drømmeaktig, uten å ha noe med det virkelig liv å gjøre. Livet er aldeles ikke i stand til å opptre så villedende, la en møte personer så urovekkende lik dem som siden gårsdagen hadde moret seg med å drive ap med ham, sulte ham ut, oppskake ham, filleriste ham, inngi ham håp, knuse ham, skremme ham..»

Etter hvert virker det som om boken er en slags allegori over menneskelivets meningsløshet. Den gamle mannen Granskeren så på den store reklameplakaten da han ankom byen, og som viser seg å være Grunnleggeren av Foretagendet, møter Granskeren mot slutten av boken, nå i skikkelse av Skyggen, i et hetedirrende landskap av containere inneholdende døende mennesker (en slags moderne helvetesvisjon à la Hieronymus Bosch). Der går Grunnleggeren/Skyggen rundt med en kost og prøver å holde en viss orden på det hele, men han kan ikke gjøre noe som helst for de stakkars innesperrede i containerne. Granskeren får ingen form for forklaring eller mening ut av Grunnleggeren/Skyggen. I stedet er det Grunnleggeren/Skyggen som avkrever Granskeren et svar:

«Det er ikke slik at den som leter, skal finne. Jeg er kanskje årsaken til alt så vel som dets følger? Begynnelsen og slutten på ringen? For alt du vet? Du kaller meg Grunnleggeren, men hvem vet, jeg kunne vel også være Graveren? Det ville passe med bedre! Tenk på alle disse containerne! Jeg er omgitt av lik. Så, skynd deg nå å svare på spørsmålet mitt, du er ikke evig. Du påsto at du var Granskeren. Du hadde en oppgave, en rolle, et mål, og selv om du tror at du ikke nådde det, står det ikke desto mindre fast at du fremdeles vet hva du er, men jeg, hvem er jeg egentlig? Man har stukket til meg en kost, jeg vet ikke lenger når, og det ligner jo ikke lenger noen ting. Hva er min funksjon? Hva skulle jeg ha grunnlagt, mener du? JEG ER GRUNNLEGGEREN AV HVA?! brølte Skyggen.»

I sin dødskamp mot slutten av boken funderer Granskeren også over sitt mislykkede oppdrag, nemlig å finne ut av selvmordene.

«[...] skuffelsen over å oppdage at alt han hadde gjort var nytteløst, at han aldri ville hatt de kreftene som trengtes for å nå det målet som var stilt opp for ham, nemlig å forstå hvorfor noen mennesker hadde valgt å ta sitt eget liv, det vil si hvorfor noen hadde bestemt, på et gitt tidspunkt i tilværelsen sin, å betakke seg for Menneskehetens spill, og ikke vente på organismens uavvendelige og omseggripende forfall, sprengningen av en blodåre, kreftens spredning, hovedpulsårer gjenstoppet av fett, en bilulykke eller hjemmeulykke, drap, drukning, en bakteriologisk krig, en bombinb, et jordskjelv, en flodbølge, en større oversvømmelse, for å gå i døden. Hvorfor noen mennesker, fem, ti, et tjuetall, tusener, det nøyaktige antallet spilte mindre rolle, hadde gått mot sitt dypt rotestede instinkt som befalte dem å overleve, koste hva det koste ville, fortsette kampen, akseptere det uakseptable, fordi livets religion skulle være sterkere enn den håpløsheten som skyldtes opphopningen av hindringer. Hvorfor noen mennesker - innen for Foretagendets rammer eller annetsted, akkurat hvor måtte komme i annen rekke - som hadde sagt takk og farvel, bare levert inn den drakten, det kjennemerket, den uniformen som gjorde dem til mennesker? Hvordan skulle han, en sølle Gransker, en stakkars jævel, kunne forstå det og forklare det?»

Nei, si det. Hvordan kan vi mennesker i det hele tatt forstå noe som helst? Av tilværelsen? Av Gud, for dem som tror på ham? Det er med andre ord svært essensielle ting Claudel tar for seg i denne dystre boken. Men som alltid hos Claudel har dysterheten også sin skjønnhet, i det minste i språklig forstand. Og språk er da både virkelighet og mening? Dessuten skriver Claudel så mye bedre enn Kafka!

Ingen kommentarer: