Inn i elden

 Aina Bassos tredje bok foregår på 1600-tallet og handler om to jenter i tenårene, Dorothe fra et overklassemiljø i København, og Elen, som er datter av en «klok kone» i Finnmark. Datidens hekseprosesser er den dramatiske bakgrunnen for handlingen. I Norge var det Rogaland og Finnmark som toppet den dystre statistikken for anklager om trolldom. Bare i Finnmark ble nærmere 100 kvinner brent som hekser.

Fra første stund skjønner leseren av Inn i elden at de to jentene kommer til å møtes på en eller annen måte, og at boka kommer til å ende dramatisk. Dette forhindrer ikke at boka er spennende som en thriller. Og så er det en annen ting som fengsler meg som leser fra første setning, og det er forfatterens på en gang både krystallklare og poetiske språk. Akkurat dette har jeg nevnt i tidligere omtaler av Bassos bøker. Jeg ser også at anmeldere har festet seg ved dette. «Romanen nærmer seg poesien», var det for eksempel en anmelder som sa om Bassos første bok; Ingen må vite. Jeg vil ikke kalle språket minimalistisk; på den annen side inneholder det knapt et overflødig ord. Eller for å si det på en annen måte: Basso kan kunsten å si mye med få ord, altså show don’t tell. Slik skildrer hun Dorothes opplevelse av klasseforskjellene som preger hennes virkelighet:

Eg har alltid undra på kva tenestejentene gjer når vi ikkje ser dei. Kva held dei på med, kva snakkar dei om? Eg klarer ikkje sjå dei føre meg nokon annan stad enn her, alltid oppvartande i dei enkle draktene, ikkje eit hårstrå stikk ut under hovudplagga, det sørgjer mor for. Kammerjenta vår, Line, er eit unnatak. Nest etter Emilie er ho mi næraste venninne. Vi er om lag like gamle, og hadde det ikkje vore for at vi er av ulik stand, hadde eg halde henne for ein likeverdig. Det gjer meg stundom trist å måtte forlate henne her når vi er inviterte i selskap. Ho står bak meg eller Emilie og steller håret til ein av oss, ho som har langt vakrare lokkar enn oss begge, ho flettar og lagar bølgjer og krullar, og vi sit der med hendene i fanget, ho hjelper oss på med kjolane og snører oss og festar hekter og hemper og finn skoa våre og dreg på oss strømpene, og det glitrar i auga våre, og Emilie får roser i kinna, så ho sjølv ser ut som ei rose, og foreldra våre er klare, og vogna står klar, og hestane og kusken, og vi skundar oss ned trappene med dei raslanda skjørta og hælane som klikkar, og ho står att i porten og vinkar og blir mindre og mindre bak oss, men vi ser henne ikkje, vi ser oss ikkje tilbake, berre en gong har eg sett meg tilbake, eg skulle ikkje gjort det: uttrykket i auga hennar har eg aldri sidan gløymt.

 Legg merke til hvordan det oppdrevne tempoet i skildringen underbygger handlingen! Det er skrivekunst av høy klasse. (Emilie er søsteren.)

En mystisk fremmed dukker opp i Dorothes hjem; det blir raskt klart hva han vil. Dorothe vet ingenting om livets mysterier og føler seg fortsatt som et barn, men presset er sterkt.

Eg veit kva han vil tilby meg, og eg kan ikkje avslå. Dei vil aldri tilgi meg. Mor vil aldri snakke med meg igjen, eg vil vere død for henne. Ho veit eg ikkje er noko varp, ho veit eg aldri vil bli gift med ein greve, stinn av eigedomar og pengar, slik Emilie vil bli, den vesle nyperosa. Eg må ta det eg får, eg må vere snar medan eg framleis har ungdomens glød, om fem år vil eg vere falma, om ti år vil den venleik eg har, vere død.

Fortsatt et barn etter egen oppfatning, men tross alt moden nok til å være realist. Året etter er hun gift med den mystiske fremmede, seigneur Johann Beyer, Kongeleg Majestets fut over Aust-Finnmark. Og ikke før er de gift, så går ferden til «den kalde, nye verden dei kallar Finnmark».
Leseren får et godt inntrykk av hvilken omveltning det må ha vært for en overklassejente fra København, klimatisk så vel som kulturelt. Heldigvis har hun med seg tjenestejenta Line.

I byrjinga forstår eg ikkje kva dei seier. Alt tenarskapet er norsk, utanom Line. De fleste er her fra Vardø eller fra bygdene langs kysten: Syltevik, Makkaur, Kiberg eller Ekkerøya, eller inne ifrå fjorden, frå Vadsø og Andersby. Det blir raskt et problem at eg ikkje forstår dei, og ikkje Line heller. Det blir oss to mot dei, eg skjøner det av andleta deira, av skeptiske blikk under mørke panner.

Elen er Dorothes rake motsetning. Født inn i enkle kår i en ugjestmild del av verden. Storebrødrene er dratt hjemmefra, og Elen må hjelpe moren med den tilbakestående lillebroren. Samtidig blir hun opplært i morens virksomhet som klok kone. Også styrke og selvstendighet får Elen i arv fra moren, som er enslig mor, og en sterk og klok kvinne.

Då eg blei med barn første gongen, var eg ikkje gift, Kven han var, er ikkje så nøye, han var som dei andre. Ein som ville ha litt moro, finne litt varme i det han meinte var ei kald verd. Då moroa var over, var karen vekk, og eg sat att med ein mage det voks barn i. Eg sat att med noko anna òg. Ein kunnskap. Eg hadde sett mannen for det han var. Då du kom til verda, skjønte eg at eg ikke trong nokon kar for å klare meg. Etter kvart har eg skjønt at eg ikke vil ha nokon heller. 

-  Eg er så glad eg har fått deg, Elen, sa ho og strauk meg over kinnet. - Kva skulle eg gjort med berre søner? 
Eg la kinnet mitt mot handa hennar og glipte med auga. 
-Det er dei svakaste som søker saman i par, Elen. Dei som ikkje klarar seg åleine, som ikkje er i stand til å stå livet imot på eiga hand. Dei sterke lever betre åleine. Dei vil ikkje bli styrte og vil heller ikkje ha nokon å styre. Berre tenk på det, og hugs det når det ein dag blir din tur til å ta desse vala. For du har eit val. Det er det viktige.

Om Dorothe i utgangspunktet opplevde at hun ikke hadde noe valg, glir hun etter hvert likevel inn i sin rolle både som hustru og fornem husfrue, en posisjon som selvsagt er både privilegert og beskyttet. Elens frihet og kunnskaper viser seg derimot å være et tveegget sverd.

Igjen har Aina Basso klart å levendegjøre en historisk epoke ved å gi stoffet en gnistrende litterær form. Jeg tviler på om noen skrive bedre historiske romaner i norsk litteratur i dag. Som man kan se av DETTE innlegget på forfatterens egen blogg, har en av hennes fagfeller (Basso er jo selv historiker) sådd tvil om visse aspekter ved den historiske korrektheten. Det må være en trist måte å lese en så god bok på; bevisst å gå inn for å finne faktafeil. Som det fremgår av Bassos innlegg, dreier det seg om ting som selv fagfolk har ulike oppfatninger av. Og hvor interessant er det for leseren om det forekommer en og annen «feil»? Basso har et etterord i boka hvor hun gjør rede for de virkelige hendelsene som handlingen er basert på. Det holder lenge for meg. Hennes fagfellers flisespikkeri og kiv er bare interessant for dem selv.

Det som er interessant for leseren, er de stemningene og den atmosfæren Basso frembringer med sitt korte og presise, men samtidig så poetiske og suggererende språk. Det er som om man kan høre knitringen i gruer, kjenne tjærelukta fra veggene og merke vinden mot huden. Men først og fremst fremstiller hun menneskene slik at vi formelig hører og ser dem og ikke minst lever oss inn i dem. Og med dem. Det er mesterlig gjort, og om man skal legge vekten på «historisk» eller «roman» er vanskelig å si. Som leser blir man uansett fenget. Da jeg var ferdig med Inn i elden, opplevde jeg noe jeg ikke så ofte opplever, enda så mye jeg leser: Jeg følte umiddelbart et savn fordi boka var slutt. Jeg skulle gjerne hatt mer. Også dèt et litterært kvalitetstegn etter min mening. Dette er det som i artistverdenen kalles timing. Å vite når nok er nok, hva som er akkurat passe for at effekten skal bli størst mulig. Jeg kommer i hvert fall ikke til å glemme hverken Dorothe eller Elen med det første.