Anna Karenina-føljetongen

Vel, jeg leser altså Anna Karenina. Det har ikke stoppet opp denne gangen (se innlegget nedenfor).

Som jeg tidligere har vært inne på når det gjelder bøker som kan karakteriseres som «leseprosjekter», synes jeg det kan være en fordel med litt bakgrunnskunnskaper, men ikke for mye. I min utgave av Anna Karenina (De norske Bokklubbene, 1996), er det et utmerket forord av oversetteren, Erik Egeberg (professor i russisk litteratur ved Universitetet i Tromsø).

Hovedpersonene i boken er selvsagt først og fremst Anna Karenina, «en gift kvinne som faller for en annen mann og som går til grunne på det forholdet», for å sitere forordet. Vi vet med andre ord hvordan det går. Nå er det imidlertid ikke sånn at hun hengir seg til ham med åpne armer. «Hun vet god forskjell på rett og galt, hun stritter imot, men lidenskapen griper henne med overveldende kraft og river henne med. Det er denne storhet både i person og pasjon som gir hennes skjebne tragisk rang og løfter den dit opp hvor bare Guds, ikke menneskers dom, gjelder.» Ikke småtteri, men så er vel dette også en av verdenslitteraturens store kjærlighetsaffærer.

Noe som ytterligere bidrar til bokens format, er at Annas og elskeren Vronskijs forhold konstrasteres mot et annet par, Kitty og Levin. Levin er bærer av mye av bokens idéinnhold, ganske enkelt fordi Tolstoj har gitt ham så mye av sitt eget - sine egne tanker, sin egen smak og ikke minst sin egen tvil. To og tredve år gammel har Levin ingen høy stilling og noen posisjon i det fine selskap, «han var bare en godseier som drev med avl av kyr, sneppejakt og husbyggeri» - i likhet med Tolstoj selv, kunne man vel kanskje si her.

Anna Karenina begynner, som tidligere nevnt (i innlegget nedenfor), med en av de mest kjente åpningssetninger i verdenslitteraturen og med den dystre stemningen hjemme hos familien Oblonskij etter at fruen har fått vite at ektemannen har stått i med den franske guvernanten. Byråsjef Stepan Arkadjitsj Oblonskij fungerer som eksposisjon i boken (er det ikke dèt det heter?), altså som forfatterens innføring i handling og personer. Hans søster, som snart skal komme på besøk (og visstnok bidra til å bedre forholdet mellom den bedratte hustru og ektemannen), er nemlig Anna Karenina. Hun er sågar hans yndlingssøster. Oblonskijs hustru er på sin side en eldre søster av den unge Kitty som Levin er så forelsket i.

Ifølge forordet finner også dette paret hverandre, «men ikke med lynets fart. Men så opplever de da også en kjærlighet som istedenfor å fortære og ødelegge gir varme og liv.» Levin er igjen en venn av Oblonskij. Nå er jeg kommet dit at Levin er ankommet Moskva fra sitt gods på landet, for å fri til Kitty. Men han er svært usikker på seg selv. Anna Karenina har foreløpig ikke dukket opp. Akkurat nå er Levin og Oblonskij ute på en restaurant og spiser lunsj. Levin nøler med å betro vennen hvorfor han er kommet, men Oblonskij har skjønt det. «Gjettet du det?» svarte Levin uten å ta øynene, hvor det glitret dypt inne, fra Stepan Arkaditsj. Når det gjelder dette forholdet vet jeg altså, igjen takket være forordet, at dette kommer til å gå bra. Hvordan det går med Oblonskij og hans kone vet jeg ikke, men det er jo mulig at den forsoningen Anne visstnok kommer til å bringe, gir varige resultater. Men som sagt - de egentlige hovedpersonene, Anna og Vronskij, har foreløpig ikke vist seg, men Anna er nevnt fordi hun snart skal komme på besøk til sin kjære bror og ulykkelige hustru. Men så er jeg da også bare et lite stykke uti første bok foreløpig.