5. september 2012
Anna Karenina og jeg
Som det fremgår av det nedenstående, vet jeg foreløpig ikke hvilket forhold Anna Karenina (her i Keira Knightleys skikkelse) har til familien Oblonskij, men det finner jeg nok snart ut. (Det kan uansett ikke bli for mange bilder av Keira Knightley.)
Det begynner å bli en stund siden jeg ble ferdig med første bind av Péter Nádas’ trilogi, men etter et kort mellomspill med Jørn Lier Horsts siste bok (Jakthundene), vet jeg fortsatt ikke hva jeg skal lese videre. Riktignok har jeg en liste over bøker jeg har tenkt å lese, men ingen av dem trenger seg på.
Førsteprioritet har nok Anna Karenina, på grunn av den nye filmatiseringen som kommer i høst, men også fordi det er en klassiker jeg vil ha lest. Jeg har begynt å lese i den, men kommer ikke videre. Jeg har litt det samme forholdet til denne som jeg hadde til Brødrene Karamasov i sin tid, som jeg begynte på utallige ganger, og hver gang stoppet det opp da jeg kom til klosterscenen. I Anna Karenina kommer jeg aldri lenger enn til de første sidene, det vil si den ubehagelige situasjonen hjemme hos familien Oblinskij.
Anna Karenina begynner jo med en av de mest kjente åpningssetningene i verdenslitteraturen: «Alle lykkelige familier ligner hverandre, hver ulykkelig familie er ulykkelig på sin egen måte.» Jeg er noe i tvil om sannhetsgehalten i denne påstanden; jeg er tilbøyelig til å tro at det er like mange individuelle måter å være lykkelig på som det er å være ulykkelig. Men fra denne generelle førstesetningen går vi allerede i neste setning over til én konkret ulykkelig familie, nemlig Oblonskijs, hvor fruen er kommet under vær med at mannen har stått i forhold til den franske guvernanten og har erklært at hun ikke lenger vil bo under samme tak som ektemannen.
Da vi kommer inn i handlingen, har denne anstrengte situasjonen vart i tre dager, og både ektefellene selv, familiens øvrige medlemmer og tjenerskapet føler det smertelig. Ja, så ille er det at «alle familiens medlemmer og tjenerskapet følte at samlivet deres var uten mening og at mennesker som tilfellet hadde ført sammen på en hvilken som helst skysstasjon, hadde mer til felles enn de, familien Oblonskij og dens tjenerskap. Fruen forlot ikke sine værelser, mannen hadde vært hjemmefra i tre dager. Barna løp omkring i hele huset og visste hverken ut eller inn; den engelske frøkenen var røket uklar med husholdersken og hadde skrevet et brev til en venninne og bedt henne finne en ny post til henne, kokken var dratt alt dagen i forveien, midt under middagen, og kokkepiken og kusken ba om oppgjør.»
Det hele er Stepan Arkadjitsj Oblonskijs egen feil - i stedet for å bli fornæmet, nekte alt, forsøke å rettferdiggjøre seg, be om tilgivelse eller endog late som ingenting, kom han nemlig i skade for, ganske ufrivillig, å la ansiktet lyse opp i det vanlige, godmodige og derfor tåpelige smilet. «Da Dolly så det, rykket hun til som av fysisk smerte, og heftig som hun var, fant hun utløsning i en foss av hårde ord og sprang ut av værelset.»
Oblonskij angrer ikke på selve forholdet, bare på at han ikke klarte å holde det bedre skjult for konen. Hvis han hadde visst hvordan nyheten ville virke på henne, ville han nemlig lagt mer vinn på å skjule sine synder. «Han hadde aldri tenkt klart gjennom dette problemet, men han hadde en dunkel forestilling om at konen alt for lengst hadde forstått at han var utro og nå så gjennom fingrene med det. Det forekom han til og med at hun, en utslitt og eldet kvinne som ikke lenger var noe å se på, bare en almindelig og bra husmor, hun måtte av ren rettferdighetssans være overbærende. Det viste seg å være stikk motsatt.»
Den trykkede stemningen til tross, Oblonskij angrer som sagt ikke på forholdet. Riktignok er det «noe trivielt, noe simpelt i å gjøre kur til sin egen guvernante. Men for en guvernante! (M-lle Rolands smil og skjelmske sorte øyne sto levende for ham.)»
Og stort lenger har jeg aldri kommet. Også denne gangen har det stoppet opp her. Men siden jeg for et knapt år siden klarte å komme videre med Brødrene Karamasov, så må jeg vel klare det med Anna Karenina også denne gangen? Det er bare å ta seg sammen, rett og slett, og lese videre. Altså: Anna Karenina.
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
-
Statens kunstnerstipend er tildelt. På DENNE siden er det lenker til listene over både kunstnerstipender og garantiinntekter. Flere i det l...
-
Hva passer vel bedre akkurat nå enn et sommerbilde? Gustave Courbet: Les demoiselles des bords de la Seine (été), 1856, Musée du...
4 kommentarer:
Håper du kjem vidare. Eg las denne for første gong i vinter, og det var stort! Det er sjeldan eg begynner å gråte av bøker, men då eg las Anna Karenina trilla både gledes- og sorgtårene saman med karakterane sine gleder og sorger. Det er ei stor forteljing. Eg blei mykje sterkare gripen av denne boka, enn av Brødrene Karamasov. Siste er det for øvrig så lenge sidan eg las at eg ikkje hugser stort av ho.
Eg har eit utkast til ein bloggpost om boka, som skal skrivast ferdig, etterkvart, eg og.
Bjørg/ http://linjene.wordpress.com
Takk for kommentaren. Det blir Anna Karenina på meg nå.
Gleder meg til å lese hva du synes. Jeg måtte gi opp hele boka i sommer, rett og slett.
Jeg ønsker deg også lykke til. Håper du skriver når du har kommet deg gjennom den, for jeg har også gitt opp denne boka en gang. det var tross alt noen år siden, så kanskje jeg burde prøve igjen?
Legg inn en kommentar