Velg selv

Et tema jeg har vært inne på flere ganger, er det selvsagte faktum at man i våre dager ikke kan lese alt. Det er det selvfølgelig lenge siden man kunne, men vi trenger ikke engang gå hundre år tilbake før et litteraturinteressert menneske kunne ha rimelig god oversikt over i hvert fall den seriøse delen av det litterære landskapet. Nå er det umulig. Dette kan man enten la seg frustrere over, eller man kan se det med positivt blikk: Som leser har man et hav av muligheter.


Uansett må man velge, og i hvor stor grad det å lese består i å velge, synes jeg blir ekstra tydelig nå i bokhøsten. Det er som om man blir truffet av en lavine av bøker gjennom omtaler, anmeldelser og reklame i alle medier. Jeg har nettopp bladd meg gjennom Klassekampens bokmagasin og sitter nesten med dårlig samvittighet fordi ingen av bøkene som blir omtalt eller reklamert for, fenger min interesse.

Jeg leser om «et storslagent verk» (Terje Tvedts bok om Nilens historie), Fiske og Kvernelands nye bøker (tegneserier som litteratur har aldri interessert meg, men disse herrenes felles prosjekt Kanon 5 gjør meg faktisk nysgjerrig), jeg leser anmeldelse etter anmeldelse, ser på annonse etter annonse. Kjente navn, ukjente navn. Astrid Sverresdotter Dypvik «skriver rett og slett veldig mye bedre enn de aller fleste norske sakprosaforfatter» har Knut Hoem i NRK sagt om hennes bok Det var DDR. Øst-Tyskland interesserer meg, men jeg kan nøye meg med mine egne opplevelser derfra, som turist i begynnelsen av 1970-årene, og med beretninger fra en bekjent som er oppvokst i DDR (og som for eksempel har fortalt meg at gravide kvinner hadde lovfestet fortrinnsrett til sitteplass på offentlige kommunikasjoner og prioritet i alle køer).

Mange bøker pirrer kanskje nysgjerrigheten litt, mens andre definitivt ikke gjøre det. To politikerbiografier, Gerd-Liv Valla og Åslaug Haga, kommer garantert aldri til å bli lest av meg. Jeg kan vanskelig tenke meg en sjanger som interesserer meg mindre. Per Petterson leser jeg ikke, heller ikke J.K.Rowling (omslaget på hennes nye roman er dessuten noe av det styggeste og minst appetittvekkende jeg har sett). Fifty Shades kommer nok heller ikke på min leseliste, og definitivt ikke Jon Michelets siste bok, om den aldri så mye karakteriseres som «eit meisterverk».

«Innsiktfull og vakker», «en lysende roman», «et modig litterært eksperiment», «ein vesentleg, aktuell og interessant roman», «flott levert av en glimrende novellist», «en av årets beste bøker», «litterære perler» - superlativene står i kø. Jeg unner forfatterne alle de gode ordene, men jeg tror jeg holder meg til mine egne, høyst personlige kriterier for utvelgelse. Jeg har tidligere skrevet om at jeg har både lange og korte linjer i lesingen. En lang linje kan for eksempel være en forfatter jeg følger, eller kanon-prosjektet mitt, dvs lesing av de store klassikerne. De korte linjene kan være innfall, en bok jeg har lest eller hørt om, en bok som «faller meg i hendene» enten i egne hyller eller bibliotekets.

Akkurat nå leser jeg Haren med øyne av rav, en bok jeg har merket meg gjennom lenger tid, og som jeg har valgt å lese blant annet fordi den ikke er nok en stillestående roman med handling lagt til en norsk bygd hvor folk drikker, har seg med feil partner og kjører rundt i gamle biler, men fordi den handler om Europas nære historie sett gjennom en svært spesiell families historie. Nettopp nå har jeg for eksempel lest om denne familiens opplevelse av Østerrike-Ungarns oppløsning, da Wien så å si over natten gikk fra å være hovedstaden i et imperium med toogfemti millioner undersåtter til å bli hovedstad i et lite land med seks millioner innbyggere. Gjennom denne familiens historie får leseren et glimrende innblikk i europeisk historie gjennom flere hundre år, og ikke minst kultur- og kunsthistorie. Nærmest utrolig at det går an å få så mye kunnskap inn i en så personlig beretning.

Jeg fyrer i peisen, nyter min selvvalgte lesning og lar bokhøsten passere som en høststorm i mørket der ute.