I innlegget om Linda Eides bok Oppdrag Mottro (to innlegg nedenfor), fremgikk det at jeg har et forhold til visse deler av Vestlandet, blant annet Voss, noe som i sterk grad forsterket min opplevelse av denne boken. Det skyldes at jeg er inngiftet i en slekt som kommer fra gården Yksendalen (gammelt bilde) i en avsides dal i Vaksdal kommune, mot grensen til Voss. I denne slekta er det mange gilde folk, blant annet min hustru, og sannelig også utenriksminister Espen Barth Eide. Utenriksministerens far, fredsforskeren Asbjørn Eide, og min hustru, er fetter og kusine.
På dette bildet ses min svigermor på stølen, høyt til fjells, i full sving med å skure ystekjelen med sand. Hun døde for noen år siden, godt over nitti år gammel.
Dette bildet viser den direkte årsaken til mitt kjennskap til denne delen av Norge og norsk kultur, nemlig min hustru (her i vossabunad). Jeg var ikke så interessert i begynnelsen, men hun hadde bestemt seg. Eller bestemt oss, kan man kanskje si. Men det er kanskje ikke så vanskelig å forstå at jeg lot meg forføre både av henne og av Vestlandet? Og etter snart førti års samliv smiler hun fortsatt like skjelmsk.
Slik gikk det til at jeg, en urban østlending, ble en del av Yksendalsfolket - og fikk et forhold til Vestlandet.
(For ordens skyld: Linda Eide tilhører ikke den samme Eide-slekten som Yksendalsfolket.)
2 kommentarer:
Fine bilder! Og ... sånn er det med vestlendinger, de bestemmer seg og da blir det sånn! Jeg er halvt vestlending selv også da.
Nydelig kone! Jeg har også funnet meg en vestlending, og trives med det. (Og de er ganske sta)
Legg inn en kommentar