Guds tjeneres tjener

«Den første mann som hadde denne stillingen, var en som vandret med Kristus og ble korsfestet som mesteren. De som best har tjent Kirken og de troende, er de som har vært nærmest Kristus og nærmest folket som et bilde på Kristus. Vi har makt i våre hender, mine brødre. Vi skal legge enda større makt i hendene på den mann vi velger, men vi må bruke denne makten som tjenere og ikke som herrer. Vi må tenke over at vi er hva vi er - prester, biskoper, hyrder - fordi vi har viet oss folket, som er Kristi hjord. Alt vi eier, selv klærne som dekker oss, er skjenket oss av deres kjærlighet. Alt som materielt representerer Kirken, er reist sten på sten, gull på gyllent offer, ved de troendes svette, og de har gitt det i våre hender for at vi skal forvalte det. Det er de som har utdannet oss, for at vi skal være lærere for dem og deres barn. Det er de som ydmyker seg for vårt prestedømme, som for Kristi guddommelige prestedømme. Det er for dem vi utøver den sakramentale makt som er gitt oss til salving og håndspåleggelse. Hvis vi i våre overveielser tjener noen annen sak enn denne, da er vi forrædere. Det blir ikke krevet av oss at vi skal enes om hva som er det beste for Kirken, men bare at vi skal ta saken i kjærlighet og ydmykhet og til slutt stille oss lydig inn under den mann som flertallet velger. Vi er bedt om å handle raskt, så Kirken ikke blir stående uten overhode. I alt dette må vi være hva vår pave til slutt vil stå frem som - tjenere for alle som tjener Gud. La oss i denne siste stund overgi oss som villige redskaper i Hans hender. Amen.»

Dette sitatet er fra Morris Wests roman Fiskerens sko, som kom i 1963, på norsk i 1966. Det er bokens hovedperson, kardinal Kiril Lakota fra Øst-Europa, som taler ved åpningen av et nytt konklave, altså et pavevalg. Hverken han selv eller de andre vet da at nettopp han skal bli den nye paven. Dermed «forutså» Morris West, i litterær form, valget av en øst-europeisk pave 15 år før erkebiskopen av Kraków, Karol Józef Wojtyła, ble pave Johannes Paul II i 1978.

Og boken Guds klovner, som kom i 1981, handler om en pave som trekker seg tilbake, slik pave Benedikt gjorde i år! Som munk i en årrekke kjente Morris West den katolske kirke innefra. Han avla imidlertid aldri de såkalte «evige løfter», og forlot munkelivet for å bli forfatter. Og for en forfatter - bøkene hans ble oversatt til 27 språk og solgte i et samlet opplag på rundt 60 millioner.

Grunnen til at jeg trekker frem Morris West nå, er selvsagt at Den katolske kirke i de nærmeste ukene skal velge ny pave. Det vil si at den overveldende majoriteten av kristenheten, verdens 1,2 milliarder katolikker, skal få nytt overhode.

Morris West er en forfatter som har betydd mye for meg, først og fremst fordi jeg selv er katolikk, men også fordi bøkene hans er meget velskrevne og spennende som thrillere. Fiskerens sko og Djevelens advokat er hovedverkene, og han tåler nok fortsatt å leses. Og så er det jo litt «eksotisk» med all denne katolisismen, da, ikke sant? Nå var jeg litt ironisk. Men som katolikk undrer man seg jo over det protestantiske eller ateistiske Norges interesse for Kirken generelt, og nå for pavevalget spesielt.

Utenriksredaktør Kjell Dragnes i Aftenposten har en kommentar om dette i dagens avis. «I dag abdiserer pave Benedikt XVI. Vi, det vil si presse og offentlighet også i Norge, vier ham og Den hellige stol stor oppmerksomhet. Luthersk statskirke har vi ennå, men samfunnet er blitt sekulært, nærmest areligiøst, hevder noen. Paveavgang og pavevalg er vi likevel ytterst interessert i. Det er nok et kjendiselement i interessen. Men det forklarer ikke alt. «Moderkirken» kaller vi fortsatt den katolske kirke. Den bindingen til opphavet blir vi visst aldri kvitt, de mange retninger, kirke og sekter som kristendommen er oppdelt i. Og så er Paven det åndelige overhode for 1,2 milliarder katolikker. De læresetningene han er med på å utforme, har fått, og kan få, omfattende sosiale og politiske virkninger over hele verden. Dragnes nevner også «behovet for tradisjon og seremonier. Den katolske messe, rikt dekorerte messehagler, røkelse, hele liturgien, det er mer pomp og prakt sammenlignet med den friserte og barberte lutherske gudstjeneste», og han snakker om at «det som er annerledes, tiltrekker».

Tja, for oss norske katolikker er det den lutherske statskirken som er «annerledes», men den tiltrekker så absolutt ikke. Og de som føler seg tiltrukket av den katolske kirkes «eksotisme» og «pomp og prakt», blir nok raskt skuffet. Det som oppfattes som pomp og prakt, har ingen egenverdi, det er bare symboler på et dypere meningsinnhold. Det handler om tro, ikke om staffasje.

Et tankekors er det at mens den norske statskirken stadig foretar grep for å gjøre gudstjenesten mer «tilgjengelig», er den katolske hellige messe omtrent ikke blitt forandret på tusenvis av år. Den «tilpasses» ingen, det er de troende som tilpasser seg den.

«Når du har godtatt at Gud eksisterer - hvordan du så definerer Ham, hvordan du så forklarer ditt forhold til Ham - da kommer du aldri fra at Han er til stede i sentrum av alt.»
Morris West i Guds klovner

PS Hvis du har lyst til å overvære en katolsk messe, kan du jo ta en titt på DETTE tidligere innlegget.

Forresten - Aftenpostens kommentator sier at det norske samfunn er blitt nærmest areligiøst. Det er sikkert riktig at det ikke lenger er religiøst i tradisjonell forstand, men samtidig virker det på meg som om det er stor interesse for religion for tiden, i hvert fall i de avisene jeg leser, det vil si Aftenposten, Morgenbladet og Klassekampen.