Triduum sacrum paschale

I denne bloggens spede tid (den går nå i sitt syvende år), skrev jeg blant annet om mitt liv som katolikk. Grunnen til at jeg sluttet med det, var at jeg ikke ville risikere å bli oppfattet som misjonerende. Det var det da heller ingen som hadde gjort, snarere var det noen som ga uttrykk for at de savnet det katolske innslaget. Når jeg gjør troen og kirketilhørigheten til tema for dette innlegget, er det bare fordi jeg fikk lyst, og fordi det står sentralt i min tilværelse nå da kristenheten feirer sin største høytid.

Å være norsk katolikk er en nokså pussig affære. På den ene siden representerer vi den eldste norske kristendommen - Norge har paradoksalt nok vært et katolsk land lenger enn det har vært protestantisk, men dette forspranget er selvsagt i ferd med å spises opp i protestantenes favør. På den annen side er Den katolske kirke i dag det største såkalte livssynssamfunnet utenfor Statskirken og det som øker mest.

Det pussige i å være norsk katolikk ligger blant annet i det paradokset at vi på den ene siden representerer den norske ur-kristendommen, og på den andre siden at det å være katolikk i Norge i dag forbindes med noe utenlandsk og «eksotisk». Etter at den katolske kirke igjen ble lovlig i Norge på midten av 1800-tallet, har den i stor grad vært en kirke for utlendinger, og det preger den fortsatt pga store innvandrergrupper som vietnamesere, filippinere og ikke minst polakker (bare 15 % av  norske katolikker er født i Norge). Slik sett har den katolske kirke i Norge et ganske annet preg enn i land hvor den er det dominerende kirkesamfunnet og har en statskirkelignende stilling. Polen er et typisk eksempel. Der tilhører 96 % av befolkningen Kirken, og den har derfor et sterkt nasjonalt og ikke internasjonalt preg.

Men nå feirer kristenheten altså sin sentrale høytid - påsken. «I påsken er det bare katolikker og herreløse hunder igjen i byen,» sa Sigrid Undset en gang (mer eller mindre korrekt gjengitt). Det var et lite spark til den typiske norske påskefeiringen, som består i en hedensk naturdyrking til fjells. Nå er det riktignok en myte at alle nordmenn drar til fjells i påsken; de fleste tilbringer nok påskeferien på annen måte. Men i kirken går nordmenn ikke - bortsett fra oss katolikker. Jeg har ingen statistikk, men har god grunn for å hevde at den katolske kirkesøkningen ligger skyhøyt over statskirkens siden våre kirker som regel er stappfulle. For en troende katolikk er det å gå i kirken like naturlig som å puste og føles like nødvendig.
 «Mens nordmenn flest har Kvikklunsj, appelsin og skismøring som påskeritualer, går troende katolikker inn i høytiden for å dele Jesu lidelse og oppstandelse,» som det står i DENNE reportasjen i Aftenposten.

For meg er kirkeåret en like viktig tidsregning som kalenderåret. Akkurat nå befinner jeg meg i den stille uke, nærmere bestemt på den midterste dagen av triduum sacrum paschale, eller påskens hellige triduum for å si det litt mer forståelig. Disse hellige tre dagene er skjærtorsdag, langfredag og påskeaften. Og de dreier seg selvsagt om Jesu lidelseshistorie. I dagens høymesse kommer alteret til å være ryddet, og ingen lys er tent. Vi ser frem mot påskenatt, da Lumen Christi igjen skal fylle kirken.

Messefeiring og menighetsliv opptar mye av min tid. Jeg sitter i menighetsrådet og er også involvert i et par andre ting i menigheten. Under pavevalget nylig ble jeg to ganger intervjuet av NRKs lokalradio som ville vite hvilken betydning dette valget hadde for lokale katolikker (jeg er litt stolt over at jeg var mer treffsikker på forhånd enn andre mer fremtredende katolikker som ble intervjuet i riksdekkende medier).

Men i et delvis avkristnet Norge som velter seg i velstand, fritid og materialisme, og som har en påtvunget protestantisk statsreligion - føler jeg meg jo i utakt med omverdenen, både som katolikk og som troende. Ikke minst nå i påsken.

Om noen timer skal jeg i kirken igjen og feire langfredagsliturgien (forrettet av vår srilankanske sogneprest og polske kapellan) sammen med mine norske, polske, vietnamesiske, filippinske, burundiske, spanske, tyske etc. trosfeller. Og i enhet med over 1 milliard andre katolikker over hele verden som feirer den samme liturgien enten det er i en katedral i en europeisk storby, på en misjonsstasjon i Afrika eller i et blikkskur i Andesfjellene. En enorm sammenheng - horisontalt, men også vertikalt fordi vi representerer en ubrutt linje fra Jesus og disiplene som levende historiske personer. Den kirken de la grunnlaget for, er god nok for oss.

«Kirkens ubrutte beståen var en trosartikkel. Men dens innskrumpninger og forråtnelse og farefulle situasjoner som følge av tåpelig lettsinn hos medlemmene var historiske kjensgjerninger. Det var nok av grunnlag for kynisme. Men på ny og på ny var kynikerne blitt satt til veggs av en nesten uhyggelig evne til selvfornyelse i kirken og pavedømmet. Kynikerne hadde sine egne forklaringer på dette. De troende tilskrev det at den Hellige Ånd hadde bopel der. På hvilken måte man enn tok det, var det et plagsomt mysterium: hvordan historiens kaos kunne avføde et så ubrytelig tak om dogmene - eller hvorfor en allmektig Gud skulle velge en så plundret metode for å beholde fotfeste i sine skapningers sinn.»

Morris West: Fiskerens sko
Oversatt av Gerd Hoff

For øvrig kan jeg anbefale DENNE ARTIKKELEN, om tro og vitenskap.