Øverst fra venstre: Mme Geneviève Bizet (kona til den berømte komponisten og datter av komposisjonslæreren hans på konservatoriet) . Ifølge en kilde var hun den viktigste modellen for Odette de Crécy. Flere andre kilder nevner imidlertid Laure Haymann som den viktigste modellen, en kjent kurtisane som hadde vært elskerinnen til hertugen av Orléans, kongen av Hellas, prins Egon von Fürstenberg og også Prousts grandonkel, Louis Weil (da er det vel hun som er damen i rosa, som fortelleren treffer under sitt uanmeldte besøk hos onkel Adolphe i verkets første del, Combray?). Dumas den yngres kameliadame, Marguerite Duplessis, nevnes også. Geneviève Bizet var født Halévy, og i Hvordan Proust kan forandre ditt liv forteller Alain de Botton at Proust i skoletiden var forelsket i en klassekamerat som het Daniel Halévy. Genevièves bror?
Selvsagt kan Proust ha tatt noe fra alle disse kvinnene, og kanskje flere med, da han skapte skikkelsen Odette. Men at Odette i hvert fall er mørk, som Geneviève Halévy/Bizet (se bildet), slår fortelleren ettertrykkelig fast i Omkring Madame Swann (dvs. Odette), første del av I skyggen av piker i blomst 1, hvor han i en omtale av hennes datter Gilberte sier at "Intet kunne ved første øyekast stå i større kontrast til Madame Swann, som var mørk, enn denne piken med rødblondt hår og gyllen hud".
Elisabeth, grevinne Greffulhe, modellen for hertuginnen av Guermantes.
Den norske toppdiplomaten baron Fritz Wedel Jarlsberg var modellen for den tyske diplomaten Faffenheim-Munsterberg-Weinigen, den personen i På sporet av den tapte tid som ifølge oversetteren Anne-Lisa Amadou er "innehaver av de fleste adelstitler, som er blant verkets rikeste, forfengeligste og mest høylydte". (Mine tidligere innlegg om FWJ finnes HER og HER.)
Amadou sier videre om Wedel Jarlsberg: "Norges minister i Paris forteller i sin selvbiografi Reisen gjennom livet [tittelen feilaktig gjengitt av Amadou; riktig skrivemåte er Reisen gjennem livet] at han traff Marcel Proust under krigen, og han kunngjør stolt [Wedel Jarlsberg, Norges siste baron, forteller stolt og meget selvbevisst om det aller meste] at den store forfatter en dag forlot sin seng og sitt lydisolerte korkværelse i den ene hensikt å treffe den norske baron. Nå vet vi at disse krigsårene 1914-1918 var Prousts mest intense arbeidsår, da hans selvvalgte isolasjon ble forsterket ved at det kulturelle og mondéne liv i Paris var gått nesten helt i stå. I hele denne tiden og frem til han døde i 1922 lå Proust til sengs og skrev, og når han en sjelden gang - helst midt på natten - forlangte sin frakk og gikk ut, var det alltid fordi han trengte å dokumentere seg for et presist punkt i verket. Ønsket om å treffe Wedel Jarlsberg kan bare ha vært diktert av et slikt behov, og i Veien til Guermantes, i en passasje som er blitt tilføyet nettopp under krigen, finner vi den norske minister overdådig portrettert der han gjør sin entré hos markisen av Villeparisis, omgitt av en aura av titler, pengemidler og kongelige bekjentskaper, naivt og støyende ufransk i sine selskapsmanérer, listig og urokkelig germansk i sin diplomatiske praksis. At nordmannen delte Faffenheims svakhet for "l'esprit parisien" og hans glade tro på selv å beherske den, blir ytterligere klart når man leser Reisen gjennom livet."
Sitat fra Amadous essay "I bruddets tegn" i Å leve med Proust og andre essays, red. Gordon Hølmebakk, Gyldendal 1992.
Léontine Lippmann, modellen for Mme Verdurin
Robert de Montesquiou, modellen for baron de Charlus.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar