Noen hagebilder

Leselyst

Hagenisser er ikke helt min kopp te, men denne lesende krabaten i den japanskinspirerte bakhagen til et hotell et sted i England, hvor jeg overnattet for noen uker siden, kunne jeg ikke stå for.

Dagens lille oppfordring

Proust-rapporten

Jo da, jeg leser fortsatt Proust. Jeg er nå på slutten av bind 6 og nærmer meg med andre ord halvgått løp. Det betyr at jeg snart er «nøyaktig halvveis i tekstmassen», for å si det med Langeland. Og «tekstmasse» må vel sies å være et velvalgt ord her.

På sporet av den tapte tid er ikke akkurat handlingsdrevet. Nå har jeg riktig nok heller ikke som krav av litteratur skal være det, så absolutt ikke, men jeg må innrømme at det dette verket mer enn noe kretser rundt, nemlig Marcels dissekering av aristokratiets liv, de nitide skildringer av hvem som kan mottas i hvilke salonger og ikke minst alle tenkelige nyanser i det sosiale spill og menneskelige samkvem, er en prøvelse å komme gjennom. Det er detaljert og utpenslet inntil det kjedsommelige og jeg må virkelig bruke viljen for å lese videre. Også Langeland påpeker at en del partier kan bli vel langtekkelige, og at «etter våre dagers litterære standarder ville nok deler av På sporet av den tapte tid være tjent med en skikkelig manusvask».

Samtidig kan man jo ikke unngå å bli imponert over forfatterens observasjonsevne både når det gjelder den fysiske verden og den menneskelige natur - hans psykologiske skarpsyn, hans innblikk i den menneskelige psyke generelt. Det er ikke den detalj som unngår hans blikk. Men man må altså innstille seg på detaljplanet også som leser, det nytter ikke å ta teksten i store sveip her.

Men slik skal det være: Ifølge Langeland ga Proust stoffet den formen han gjorde for i det hele tatt å få anskueliggjort det tematiske. «Han vil at vi som lesere skal skjerpe oss, han vil tvinge oss til å lese oppmerksomt. Prousts språk er et motvekt til journalistspråket, til overflatespråket. Han vil at vi skal rykkes ut av vår vante måte å (skum)lese på, han vil presse oss ned i tekstens underliggende betydningslag. Og dit kommer vi ikke uten at vi samtidig tvinges ut av vår tilvante lesemåte.»

Og hva er så egentlig verkets tematikk. Jo, ifølge Langeland er På sporet av den tapte tid «i bunn og grunn en estetisk dannelsesroman, historien om Marcels gradvise innsikt i skjønnhetsopplevelsens beskaffenhet og forutsetninger». For å kunne motta inntrykk av estetisk art, det vil si føle glede over skjønnhetsopplevelser, er det viktig at vi bryter med vanen, det vil si med våre vante betraktningsmåter og handlingsmønstre.

Og så spiller tiden selvsagt en stor rolle, tid er jo et sentralt ord i verkets tittel. «Marcels gradvise forståelse av vanebruddets rolle i den menneskelige tilegnelsesprosessen gjør at han i siste instans lærer noe om forholdet mellom erfaringen av skjønnhet og erfaringen av tid. Det grunnleggende spørsmålet i På sporet av den tapte tid er i hvilken grad og på hvilken måte skjønnhetsopplevelsen står i relasjon til tidsopplevelsen - hvilken sammenheng det er mellom estetikk og temporalitet.»

Det blir litt vel teoretisk for en enkel sjel, dette. Men når Langeland sier at «det største vanebruddet av alle, det mest grunnleggende bruddet med vanens forblindende automatikk, det er å bryte med den ubevisste måten å være i tiden på, det er å erfare tiden, gjøre tiden sansbar. Å bryte med vanen er i siste instans å finne igjen den tapte Tid» så synes jeg det blir mer fattbart. For det han snakker om her, og det Proust kanskje også snakker om, det er vel å leve i nuet, være til stede her og nå.

Og dermed får dette relevans til mitt eget liv, for jeg mener å ha et bevisst forhold til tiden, til min tid og opplevelsen av å eksistere i den. Og når det gjelder lesingen av På sporet av den tapte tid, ja, så tar den altså den tiden den tar. Og jeg er i denne tiden, i denne leseopplevelsen. Det at et litterært verk tar så lang tid å lese, er en utfordring og en opplevelse i seg selv.

Se å få lest Ulysses

«The demand that I make of my reader is that he should devote his whole Life to reading my works.»

-- James Joyce, in an interview with Max Eastman in Harper's Magazine; quoted in James Joyce (1959) by Richard Ellmann.

Men er det ikke ... I hvert fall en god etterligning. Opplesing fra Ulysses utenfor Joyce-tower på Bloomsday nå i år. Eget foto.

 Nå ja, det er kanskje et litt drøyt krav å stille. På den annen side er det mange som har et livslangt forhold til Joyce; jeg kan vel selv i all beskjedenhet regne meg blant dem.

For noen dager siden kom Politikens litteraturredaktør med den sterk oppfordring om å benytte sommeren til å lese Ulysses:

«Få dog læst Ulysses, for fanden!«, lyder det kontante, men velmente råd fra Politikens litteraturredaktør, til når hverdagen afløses af sommerferie, solrige dage og masser af tid til afslapning med en god bog. James Joyces modernistiske og meget svært tilgængelige klassiker fra 1920'erne er et hovedværk i verdenslitteraturen, og når man har tid - som i sommermånederne - så bør man kaste sig ud på syntaksens dybe vand og lægge litterær arm med de allertungeste drenge i klassen.»
(Hele uttalelsen finnes på DENNE TV-snutten.)

For det første må jeg jo si at oppfordringen om å lese noe tungt og ikke lett i sommermånedene, er en oppfordring etter mitt hjerte. Hele handlingen i Ulysses foregår jo dessuten i løpet av en sommerdag, nemlig 16. juni. På den annen side synes jeg det er tåpelig å fyre oppunder myten om at Ulysses er så tung og vanskelig tilgjengelig. Det er den faktisk ikke, hvis man gidder å anstrenge seg litt og legger forutinntattheten til side.

En annen utrolig tåpelig ting som Politikens litteraturredaktør kommer med, er å råde leseren til å hoppe over de tre første kapitlene! Makan. Skal man lese Ulysses, så får man lese den i sin helhet. Greit nok at man ikke helt skjønner poenget med de tre første kapitlene, siden de ikke henger sammen med resten, men likevel. De hører faktisk med. Og selve åpningssekvensen er selvsagt en av de virkelig kjente i verdenslitteraturen.

For noen uker siden var jeg i Joyce-tower i Sandycove utenfor Dublin, det selvsamme tårnet hvor  åpningssekvensen i Ulysses utspiller seg. Hva slags opplevelse ville det vært hvis jeg hadde vært ukjent med det første kapitlet?

Men i hovedsak er jeg hjertens enig med litteraturredaktøren. Se å få lest Ulysses, gjerne nå i sommer. Men glem det med den vanskelige tilgjengeligheten, bare les i vei. Og hopp for guds skyld ikke over de tre første kapitlene.

 

 

 

 

 

 

 

 

Bloggeren ved brystvernet på Joyce-Tower, skuende ut over Dublinbukta.

 

 

«Han gikk bort til brystvernet igjen og skuet ut over Dublinbukten, vinden rusket lett i det lyse eikefargede håret hans.
           -   Herregud, sa han lavt. Er ikke havet nettopp hva Algernon kaller det, en stor øm mor? Det snørrgrønne havet. Det pungkrympende havet. Epi oinopa ponton. Å, Dedalus, grekerne! Jeg må lære deg gresk. Du må lese dem på originalspråket. Thalatta! Thalatta! Hun er vår store ømme mor. Kom og se!

Stephen reiste seg og gikk bort til brystvernet. Han lente seg mot kanten og så ned på vannet og over mot postbåten som seilte ut fra havneinnløpet til Kingston.»

 

Fra første kapittel i Ulysses
Oversatt av Olav Angell

 

På tide å utvide ordforrådet?

Gratulerer med dagen, Marcel!

Grand Hotel Cabourg

Det skal ikke nektes for at man føler seg velkledd med Mercedes når man bor på Grand Hotel.
 
Bildet yter ikke størrelsen på rommet full rettferdighet. Bare sengen var vel ca 3 meter bred.
 Utsikt fra balkongen. I forgrunnen strandpromenaden, eller Promenade Marcel Proust. Badesesongen var ikke helt kommet i gang.


Man støter på Proust overalt. Det var i denne butikken jeg fikk plakaten omtalt i innlegget nedenfor.


Plakett på plenen i parkanlegget foran hotellet.

Grand Hotel ligger svært dominerende til i Cabourg, for enden av hovedgaten. I forgrunnen Casinoparken (casinoet skimtes til venstre for hotellet).


Min egen Gilberte, Albertine etc.

Grand Hotel i all sin velde, sett fra stranden, skjønt det er vel bare den høyre delen, med de to gavlpartiene, som er selve hotellet. De seks store vinduene nederst er inn til spisesalen, den Proust omtalte som et akvarium. Vårt rom var i annen etasje i gavlpartiet til høyre.

Disse tre ungdommene, to jenter og en gutt, ga meg assosiasjoner til Marcel og hans unge piker i blomst.

Korridoren. Meget teppebelagt.

Marcel og jeg. Mon tro hvor stor del av hotellets belegg som skyldes Proust?

Foajeen. Til venstre resepsjon, spisesal og utgang til stranden, rett frem trapper og heiser, til høyre hovedinngangen. Bildet er tatt fra baren.

Utsikt fra rommet, gjennom balkongdøren. Gardinene var tunge og lystette.

En drink i baren etter middagen. Min egen Gilberte, Albertine etc. til venstre.

kommentar til innlegget nedenfor spørres det om jeg opplevde noen gjenkjennelse under besøket i Cabourg, underforstått en gjenkjennelse med Proust. Ja, så absolutt. Det vil si, ikke i byen i seg selv, den beskriver vel Proust nokså overflatisk, men i høy grad på Grand Hotel, som han beskriver i detalj. Hotellet er ikke mer modernisert enn at man lett kan leve seg inn i hans beskrivelser, fordums prakt er så absolutt intakt. Utsikten over havet og lysets mange skiftninger er noe av det han dveler ved, og vi bodde selvsagt også i et rom på sjøsiden, med egen balkong ut mot strandpromenaden. Rommet var forresten kjempestort, med en egen liten korridor, og badet var vel på størrelse med et gjennomsnittlig hotellrom. Man hadde følelsen av å bo i en suite. En artig detalj var det at de gamle dørvriderne var behold, det ga liksom en direkte lenke tilbake til Prousts tid. Selv om dette var den dyreste hotellnatten jeg noen gang har hatt, må jeg si at det var verd hver eneste krone. Det var fantastisk å oppleve dette stedet midt i lesingen av På sporet av den tapte tid.
«Akk, vinden fra havet! En time senere, mens vi satt og spiste i den store spisesalen og fra sitronens lille lærhylster presset noen dråper gull på to flyndrer som snart efterlot på tallerkenen en ryggrad hvis vifte av tynne ben hadde fjærens krusninger og sitarens klang ...»
Som Proust spiste jeg også flyndre til middag (han gjorde det hver kveld), men på servitørens spørsmål om han skulle fjerne ryggbenet eller om jeg ville gjøre det selv, hadde jeg heldigvis vett til å be ham om å gjøre det. Det ble en imponerende oppvisning i hvordan et slikt ryggben skal fjernes. Og middagen ble selvsagt inntatt i den samme spisesalen som Proust omtaler så grundig, der «lyset flommet fra elektriske kilder og forvandlet spisesalen til et kjempemessig, eventyrlig akvarium der arbeiderbefolkningen i Balbec, fiskerne og også de småborgerlige familiene, usynlige i mørket utenfor, trykket seg mot glassruten for å granske det overdådige liv til disse mennesker som sakte vugget i brenninger av gull ...»

Forfattere på veggen

Det opprinnelige bildet til dette innlegget ga ikke noe inntrykk av formatet på plakatene, så jeg tok et nytt bilde (Billie ville gjerne være med, hun kan ikke se noe annet formål med at jeg setter meg på huk, enn at jeg ønsker nærkontakt med henne.)

Jeg har i tidligere innlegg nevnt at jeg samler på forfatterportretter, særlig i form av plakater. For eksempel har jeg et flott portrett av av James Joyce, som vist i DETTE tidligere innlegget. Andy Warhols H.C. Andersen-plakat har jeg også.
Nå som jeg leser Proust, har jeg selvsagt ønsket meg et portrett av ham. Da jeg nylig var i Cabourg (Prousts Balbec), så jeg en fin Proust-plakat i en butikk. Plakaten var for et lokalt Proust-arrangement og bare til oppslag, ikke til salgs. Jeg prøvde med min meget begrensede fransk å spørre damen bak disken om hvor jeg kunne få tak i en sånn. Da hun skjønte at jeg gjerne ville ha en slik plakat, tok hun den resolutt ned fra veggen og ga meg den med et smil.
Hun kunne ikke gitt meg en bedre gave, og jeg kunne ikke fått en bedre souvenir med meg hjem fra Cabourg.
Men selvsagt kjøpte jeg  madeleiner også. Nå er plakaten innrammet og skal få sin velfortjente plass på veggen.
Til Frankrike kom jeg fra Irland, og i Irland feiret jeg Bloomsday.
Forrige gang jeg var i Irland var for over førti år siden. Da så jeg blant annet James Joyces eneste skuespill, Exiles (i hvert fall det eneste som spilles) fremført av et studentteater på Trinity College (jeg var tilbake på Trinity i år, men da for å se Book of Kells og The Long Room). I over førti år har jeg spart på plakaten for Exiles-fremføringen jeg så den gangen i Dublin, og da jeg sendte Proust til innramming, sørget jeg for at Exiles-plakaten også kom i glass og ramme omsider. Herlige litterære minner begge deler.

En grunn så god som noen

Om å forstå litteratur ...