Grand Hotel Cabourg

Det skal ikke nektes for at man føler seg velkledd med Mercedes når man bor på Grand Hotel.
 
Bildet yter ikke størrelsen på rommet full rettferdighet. Bare sengen var vel ca 3 meter bred.
 Utsikt fra balkongen. I forgrunnen strandpromenaden, eller Promenade Marcel Proust. Badesesongen var ikke helt kommet i gang.


Man støter på Proust overalt. Det var i denne butikken jeg fikk plakaten omtalt i innlegget nedenfor.


Plakett på plenen i parkanlegget foran hotellet.

Grand Hotel ligger svært dominerende til i Cabourg, for enden av hovedgaten. I forgrunnen Casinoparken (casinoet skimtes til venstre for hotellet).


Min egen Gilberte, Albertine etc.

Grand Hotel i all sin velde, sett fra stranden, skjønt det er vel bare den høyre delen, med de to gavlpartiene, som er selve hotellet. De seks store vinduene nederst er inn til spisesalen, den Proust omtalte som et akvarium. Vårt rom var i annen etasje i gavlpartiet til høyre.

Disse tre ungdommene, to jenter og en gutt, ga meg assosiasjoner til Marcel og hans unge piker i blomst.

Korridoren. Meget teppebelagt.

Marcel og jeg. Mon tro hvor stor del av hotellets belegg som skyldes Proust?

Foajeen. Til venstre resepsjon, spisesal og utgang til stranden, rett frem trapper og heiser, til høyre hovedinngangen. Bildet er tatt fra baren.

Utsikt fra rommet, gjennom balkongdøren. Gardinene var tunge og lystette.

En drink i baren etter middagen. Min egen Gilberte, Albertine etc. til venstre.

kommentar til innlegget nedenfor spørres det om jeg opplevde noen gjenkjennelse under besøket i Cabourg, underforstått en gjenkjennelse med Proust. Ja, så absolutt. Det vil si, ikke i byen i seg selv, den beskriver vel Proust nokså overflatisk, men i høy grad på Grand Hotel, som han beskriver i detalj. Hotellet er ikke mer modernisert enn at man lett kan leve seg inn i hans beskrivelser, fordums prakt er så absolutt intakt. Utsikten over havet og lysets mange skiftninger er noe av det han dveler ved, og vi bodde selvsagt også i et rom på sjøsiden, med egen balkong ut mot strandpromenaden. Rommet var forresten kjempestort, med en egen liten korridor, og badet var vel på størrelse med et gjennomsnittlig hotellrom. Man hadde følelsen av å bo i en suite. En artig detalj var det at de gamle dørvriderne var behold, det ga liksom en direkte lenke tilbake til Prousts tid. Selv om dette var den dyreste hotellnatten jeg noen gang har hatt, må jeg si at det var verd hver eneste krone. Det var fantastisk å oppleve dette stedet midt i lesingen av På sporet av den tapte tid.
«Akk, vinden fra havet! En time senere, mens vi satt og spiste i den store spisesalen og fra sitronens lille lærhylster presset noen dråper gull på to flyndrer som snart efterlot på tallerkenen en ryggrad hvis vifte av tynne ben hadde fjærens krusninger og sitarens klang ...»
Som Proust spiste jeg også flyndre til middag (han gjorde det hver kveld), men på servitørens spørsmål om han skulle fjerne ryggbenet eller om jeg ville gjøre det selv, hadde jeg heldigvis vett til å be ham om å gjøre det. Det ble en imponerende oppvisning i hvordan et slikt ryggben skal fjernes. Og middagen ble selvsagt inntatt i den samme spisesalen som Proust omtaler så grundig, der «lyset flommet fra elektriske kilder og forvandlet spisesalen til et kjempemessig, eventyrlig akvarium der arbeiderbefolkningen i Balbec, fiskerne og også de småborgerlige familiene, usynlige i mørket utenfor, trykket seg mot glassruten for å granske det overdådige liv til disse mennesker som sakte vugget i brenninger av gull ...»