10. september 2013

Litt om Proust igjen ...


 
 
To innlegg nedenfor har jeg et innlegg med tittelen «Nabokov og Langelands blinde flekk». Innlegget handler om at både Nabokov og Langeland påstår at det ikke finnes vanlige, arbeidende mennesker i På sporet av den tapte tid, til tross for at det myldrer av dem på nær sagt hver eneste side. Jeg stiller meg svært undrende til at ingen av dem ser disse menneskene, at de så å si ikke ser skogen for bare trær. Jeg har henvendt meg til Langeland både per melding på Facebook  og på mail, men ikke fått svar. Det skuffer meg, for jeg ville gjerne hatt hans kommentar til dette. Jeg undres hva grunnen kan være til at han ikke har svart meg. Det kan jo være at det ligger under en litteraturdoktors verdighet å kommentere et blogginnlegg, eller at han er flau fordi jeg har påpekt en for meg uforståelig side ved hans Proust-lesning, og fordi jeg kanskje har rett i min kritikk. Det kan bare bli spekulasjoner.

Jeg kan bare gjenta min forundring over at hverken Nabokov eller Langeland ser alle disse arbeidende menneskene som Proust ser så tydelig, og som han nærmest peker ut for alle som leser På sporet av den tapte tid. Så mye som det er skrevet om Prousts verk, må det sikkert være andre lærde Proust-kjennere som har befattet seg med dette.

Foruten feilaktig å påstå at «arbeiderklassen [...] er så godt som fraværende», skriver Langeland også at «selv det profesjonsutøvende borgerskap er underrepresentert til fordel for mennesker som utelukkende lever av sin formues avkastning». Og det er nok riktig. Når det gjelder det profesjonsutøvende borgerskap, er det min oppfatning at leger er ganske godt representert. Jeg har lest et sted at leger er den yrkesgruppen som er tallmessig best representert i Ibsens diktning, og tro om ikke det samme er tilfelle hos Proust? Dette er det selvsagt folk som har studert og funnet ut av, så det lar seg bekrefte eller avkrefte. Hvorfor Ibsen har så mange leger i sine skuespill, vet jeg ikke, men det finnes det ganske sikkert også teorier om eller forklaringer på. Ibsen jobbet jo som lærling på et apotek i sin ungdom; kanskje det ligger noe der.
Hos Proust var legestanden ganske nær for hånden, for å si det slik. Hans far var en kjent lege, en foregangsmann innen folkehelse og forfatter av en rekke populærmedisinske bøker. Ja, faren var faktisk lenge en atskillig mer kjent forfatter enn sønnen, om enn altså innen sakprosa og ikke skjønnlitteratur. Til overmål var Prousts bror også lege, blant annet krigskirurg under første verdenskrig. Et pussig triumvirat, dette - en robust, vellykket medisiner av en far, det samme med broren, og så den sykelige, nevrotiske Marcel, som aldri fikk seg hverken utdannelse eller jobb. Men som endte opp som litterær verdensberømthet. Langeland har så absolutt et poeng når han sier at «Proust led nok av mye, men skrivesperre led han ikke av».  Resultatet ble «en av de mest komplekse og velkomponerte litterære konstruksjonene verden har sett», også for å sitere Langeland.

2 kommentarer:

Bondestudenten sa...

Interessant. Jeg regner med at du legger det ut dersom du skulle få et svar fra Langeland.

Jørn Roeim sa...

Det gjør jeg selvsagt, men nå tviler jeg på om det kommer noe svar.