Og så kom regnet ...

egen ill.

 

 

Og så kom regnet, heter en kjent roman av den amerikanske forfatteren Louis Bromfield. Jeg har aldri lest den, men den sto i bokhylla i mitt barndomshjem. Og tittelen har festet seg. Og naturlig nok dukker denne tittelen opp i disse dager, da måneder med vedvarende sol og varme brått er avløst av gråvær og silende regn. Mange har vel sikkert, i likhet med meg, tilbrakt de siste ukene med en illusjon om at sommeren aldri skulle ta slutt. I hele sommer har vi levd mer eller mindre i hagen; alle middager har vært tilberedt på utekjøkkenet, drivhuset har bugnet, til langt på kveld har vi sittet ute, om enn med levende lys den siste tiden. At det ble tidligere mørkt var jo et faktum og et frampek om det som ufravikelig måtte komme. Men temperaturen har vært fantastisk, og dagene forgylt av sol.

Men nå er den visst her, høsten, ikke bare i kalenderen, men også i været. Nå ja, det kan fortsatt bli mange gode arbeidsøkter i hagen, men i store trekk er den klar for en ny sesong. Flere store og viktige prosjekt er fullført i løpet av sommeren (ny redskapsbod, nytt gjerde, sanering av et stort staudebed som ikke var fint lenger), og de neste prosjektene kan fint vente.  I løpet av sommeren er hagen tilført nærmere 100 nye vekster, som alle har tatt seg fint. Jeg gleder meg allerede til våren og en ny vekstsesong. Både som hagedyrker og turgjenger i skogen følger jeg årets gang fra dag til dag året rundt (jeg er den eneste jeg vet om som går i hagen også om vinteren - jeg måker en gangvei i hagens ytterkrets og går runden hver dag, frigjør planter som blir bøyd av snøen, nyter de vintergrønne vekstene i den japanske avdelingen, kikker spent etter de første knoppene på senvinteren).

Ciceros ord om at den som har en hage og en boksamling ikke mangler noe, passer bra på meg. Men jeg har så mye annet også, og det hadde sikkert Cicero òg.