Om å lese på skjerm kontra papir

Jeg leser ikke bøker digitalt. Jeg eier ikke et nettbrett eller Kindle eller hva det heter. Jeg har sett sånne ting demonstrert og hørt mange argumenter for, men for meg er det helt uaktuelt å lese bøker på en skjerm.
Jeg har tenkt at jeg kanskje er litt sær, men ifølge forskningen er forklaringen ikke så enkel. Siste nummer av Scientific American tar nemlig for seg hva forskerne i dag vet om å lese på skjerm kontra å lese på papir. Allerede i 1993 kom de første forskningsresultatene som viste at folk husket tekster de hadde lest på skjerm merkbart dårligere enn de samme tekstene lest på papir. Men 1993, vil noen innvende, det er lenge siden i denne sammenheng. Da var skjermlesing en ny aktivitet, så dette har vel forandret seg nå, noen årganger senere?
Men nei, forskningen viser fortsatt at folk tilegner seg stoff merkbart dårligere fra skjerm (iPad, nettbrett, Kindle, e-leser, smarttelefon osv) enn fra bøker, aviser og tidsskrifter på papir. Alle forsøk viser at papiret er skjermen overlegen når det gjelder å tilegne seg, huske og forstå innholdet i en tekst.
Spørsmålet er da hvorfor, og det har forskningen en teori om. Sett i evolusjonens lys er lesing en svært ny aktivitet for mennesket. De første lesende mennesker levde for mindre enn 6000 år siden, men lesing i større omfang har bare eksistert i maks 500 år.  Det betyr at hjernen ikke har noen spesiell nevrologisk innretning til tekstlesing. Når vi leser må vi derfor bruke deler av hjernen som er utviklet til helt andre formål.

Mye tyder på at når vi leser en tekst, baserer vi oss på evnen til å orientere oss i et fysisk landskap eller rom. Vi skaper oss et overblikk over terrenget eller omgivelsene vi har innen synsvidde, og orienterer oss ut fra det. Der er det et fjell, borte i lia der ligger det et rødt hus, og så er det en foss og en skog osv. Elementene plasseres i forhold til romlige dimensjoner som opp, ned, høyre, venstre, foran, bak, under, over, fjern, nær. Dette er en evne utviklet gjennom millioner av år fordi det har vært viktig for oss å «lese» landskap for å vurdere farer og muligheter. Etter forskernes mening bruker vi altså hjernen på samme måte når vi oppfatter bokstaver, ord og setninger.

Det vil si at vi forstår ord og setninger bedre når de kan settes inn i en fysisk kontekst. Problemet med skjermlesing er at den delen av teksten som ikke ses på skjermen, egentlig ikke finnes. Det er ikke noe bak, foran, etter osv. Ikoner i margen kompenserer ikke for manglende rom- og kontekstopplevelse. Og selv om noen skjermer får teksten til å ligne et bilde av en bok, mangler fortsatt den fysiske fornemmelsen. Forsøkspersoner forstår skjermtekster dårligere enn boktekster blant annet fordi de ikke beveger seg så mye frem og tilbake i teksten som papirlesere gjør. Det er lettere å bla i en fysisk bok enn å scrolle eller søke i en elektronisk tekst fordi teksten i papirbok er der hele tiden og man kan bevege seg fritt i den.
Forsøkspersoner husker også skjermtekster dårligere enn tekster på papir. En av grunnene er av skjermer bare har én side. De fleste mennesker husker nemlig tekststykker på grunnlag av tekstens topologi, f.eks. «det sto øverst på en høyreside».
Endelig tilegner vi oss skjermtekster dårligere enn papirtekster. Papirlesere «vet» det de har lest, mens skjermlesere «husker å ha lest det», uten å forbinde det med annen viten.
Også papirets fysiske form betyr noe for tilegnelsen og forståelsen. En tekstbit har ulik pregnans ut fra om den står i begynnelsen, midten eller slutten av helheten. I en fysisk bok vet man - uten bevisst å undersøke det - hvor langt man er kommet. I et papirmedium befinner leserens blikk seg  i et fysisk landskap som det fritt kan vandre rundt i. Og det er menneskehjernen utviklet for å forstå.

Så langt forskningen. Andre sanseopplevelser man ikke kan ha av en bok på skjerm, er lukten av papir, innbinding og trykksverte, for ikke å snakke om den taktile opplevelsen av hvordan en bok er å holde i; vekten, permens og papirets overflate og struktur, ens egne og andres bruksspor, og så videre. For ikke å snakke om den altomfattende gleden, for sinn så vel som sanser, ved å være omgitt av sitt eget bibliotek, sin egen identitet, så å si. For mitt vedkommende et spenn fra oldefars bøker, via min egen barndoms og videre gjennom de forskjellige faser, interesseområder og litterære fascinasjoner i livet, frem til de siste innkjøpene og ervervelsene, den siste så sent som i går. Siden jeg leser Proust for tiden, kan jeg jo referere til DETTE innlegget, hvor jeg skriver om innkjøpet av På sporet av den tapte tid.

Og så tenker jeg, som leser, på hvor totalt ydmykende og utålelig jeg ville oppleve å ikke ha full kontroll over min egen lesing, men være avhengig av en dings, av et batteri. Stresset det må medføre. Bare med en bok i hånden er jeg totalt herre over min egen lesing. 

Dette innlegget er basert på en artikkel forfattet av Anne Knudsen i siste nummer den danske Weekendavisen (som man kanskje kan kalle Danmarks svar på Morgenbladet).