Alice Munro

Den kanadiske forfatteren Alice Munro fikk Nobelprisen i fjor.  En kjent og kjær forfatter for mange, men for meg bare et navn. Jeg er medlem av Bokklubben, men kjøper ytterst sjelden månedens bok. Da Alice Munros beste nylig var månedens bok, kjøpte jeg  den.  Grunnen - i hvert fall den bevisste grunnen - var ganske enkelt at jeg ønsker å ha flest mulig hovedverk og kjente forfattere i boksamlingen. Og siden jeg ikke hadde nobelprisvinneren Alice Munro fra før, tenkte jeg at det kunne ikke skade å ha henne i hylla. Jeg hadde ikke engang noen bevisst plan om å lese henne. Kanskje hadde jeg ikke kommet til å åpne boka i det hele tatt, hadde det ikke vært for at jeg i innlegget «Leseglede» litt nedenfor siterte en dansk journalist som fortalte om Christian Lorentzen i London Review of Books, som hadde lest hele Munros forfatterskap og bare funnet en ordinær skildrer av oppvekst, utroskap, alderdom, uten de kvalitetene som har gitt henne priser og lesere som elsker henne.

Det gjorde meg selvsagt litt nysgjerrig, så derfor åpnet jeg boka og leste en tilfeldig valgt novelle med tittelen «Uvennskap, vennskap, forelskelse, forlovelse, ekteskap».  Den handlet ganske riktig om helt alminnelige mennesker som gjorde helt alminnelige ting. Likevel var denne novellen en stor leseopplevelser på en måte jeg ikke kan forklare. Den gjorde noe med meg, blant annet pirret den min egen kreativitet, min egen lyst til å skrive. I denne tilsynelatende kjedelige beskrivelsen var det altså en form for litterær magi. I Bokklubbens presentasjon av boka skriver Brit Bildøen (og det er det nærmeste jeg komme en forklaring på hvorfor Munros novelle gjorde inntrykk på meg):

 Alice Munro skriv i eit kvardagsnært språk. Novellene handlar om vanlege menneske som gjer svært forskjellige ting, men det er jo også ganske vanleg; at menneske er forskjellige og gjer forskjellige ting. Men så kjem dette at det alltid skjer noko underleg eller uventa undervegs i novellene. Det handlar ikkje alltid om dei store tinga, men det som skjer, skjer brått.

Alice Munro tar tak i lesarane sine, og etter at ein har fundert over personane i novella, så begynner ein kanskje å tenke over sitt eige liv. Kan verkeleg ting endre seg så brått? Vi veit at dei kan det. Det neste spørsmålet er verre å svare på: Kjenner vi oss sjølve godt nok? Kjenner vi dei rundt oss godt nok? Det er her meisterskapen til Munro ligg.

Iblant rammar novellene som lynnedslag, iblant er dei meir som kompakte og næringsrike buljongterningar, dei varer. Dei får oss til å tenke over livet. For det er livet sjølv Alice Munro har vore i dialog med i hele sitt virke som forfattar.