Om å se

Tirsdag 31. desember gjenga Klassekampen som et essay den festtalen Karl Ove Knausgård holdt på 150-årsdagen for Munchs fødsel på Elverum 12. desember i fjor. Jeg må innrømme at jeg har lest flere essays av Karl Ove Knausgård, blant annet ett om fotografen Sally Mann, uten å få noe særlig ut av det. Jeg vet ikke hvorfor Knausgård skriver om billedkunst og hvorfor han ble bedt om å holde den nevnte festtalen om Munch. Er det fordi han har spesielle kunsthistoriske kvalifikasjoner, eller er det bare fordi han er den berømte Knausgård og alle dermed tror at alt som kommer fra hans munn, er visdomsord? I denne talen sa Knausgård blant annet at et mesterverk er «noe vi ikke lenger kan se i seg selv, det er blitt et ikon, noe stiv og uforanderlig, et stempel. Skrik av Munch er et slikt mesterverk, det kan vi ikke lenger se. Men det finnes over sytten hundre andre malerier, og ett av dem, som han malte like før Skrik, har den samme rødflammende bakgrunnen, har den samme broen ...»

Påstanden om at et mesterverk er noe vi ikke lenger «kan se i seg selv», er diskutabel. Det kommer an på hvem som ser. Men formuleringen jeg hengte meg opp i, var «den samme broen». Det forekommer ingen bro i Skrik. Personen på bildet går nedover veien fra Ekeberg, og den har rekkverk fordi det er bratt på utsiden. Munch har selv beskrevet det:

«Jeg gik en aften utover en vei - paa den ene side lå byen og fjorden under mig.»

Knausgård vet med andre ord ikke hva han ser når han ser Munchs hovedverk, et av verdens mest berømte malerier. Og likevel holder han jubileumstale for kunstneren. En bagatell vil noen sikkert mene; mange som ser dette bildet, vil sikkert tro at mannen i forgrunnen av bildet befinner seg på en bro eller brygge. Men det gjør han altså ikke, og jeg synes ikke det er helt uproblematisk at Knausgård ikke vet dette.