Det
er Middlemarch av George Eliot jeg snakker om, boka jeg leser for øyeblikket.
Jeg er nå ferdig med første bind på nær 500 sider. Underveis var jeg flere
ganger sterkt fristet til å oppgi lesingen. Det var til tider noe av det
kjedeligste jeg har lest; det får ikke hjelpe at boka av noen betegnes som den
beste romanen i engelsk litteratur, og at Virginia Woolf har sagt at «denne
praktfulle roman ... er en av de få engelske romaner som er skrevet for voksne
mennesker». Hva hun nå måtte mene med det. For meg har den fortont seg som en
litt avansert dameroman, unnskyld uttrykket. Og det var litt av en overgang å
gå fra Dickens’ medrivende fortellerstil og språklige artisteri i Bleak House til den
kjedelige Eliot.
Hvorfor
la jeg da rett og slett ikke Middlemarch fra meg? Jeg tror at jeg tidligere en
gang har sagt noe sånt som at en bok må fengsle meg i løpet av ganske få sider
(eller var det allerede første side?) hvis jeg skal synes det er bryet verd å lese den. Men for det første ser jeg vel ikke så
kategorisk på det lenger – jeg har atskillig større toleranse for at et verk
kan være verd å lese selv om det gir motstand. Dessuten har jeg tross alt en
ambisjon om å lese de viktige verkene i verdenslitteraturen, og Middlemarch
hører til dem.
Men det var ytterligere en grunn til at jeg ikke ga opp. Det er
en rekke gjennomgangspersoner i Middlemarch, som vi følger ganske tett, men
hovedpersonen må vel sies å være den unge Dorothea Brooke, ved bokens
begynnelse ennå ikke fylt tyve, som gifter seg med den atskillig eldre Mr. Casaubon, en tørrpinn av en teolog. Men velstående. (Selvsagt, hadde jeg så nær sagt. De var fryktelig opptatt av penger i viktoriatiden.)
Til omverdenens (og leserens)
fortvilelse, for det ligger mellom linjene at dette ikke kan gå bra.
Ekteskapets fallitt avsløres allerede under bryllupsreisen til Roma, og dette
er – det skal innrømmes – en av de mest gripende skildringene jeg noen gang har
lest. Casaubon arbeider på et enormt verk som skal sammenfatte all verdens
mytologier, og mye av grunnen til at Dorothea valgte å gifte seg med ham, lå i
at hun så det som sin livsoppgave å hjelpe ham med dette verket, først og
fremst ved å ordne den enorme mengden av notater. Kjærlig hustru og dedikert
medhjelper.
Men under bryllupsreisen går det opp for henne at prosjektet er
håpløst urealistisk og aldri vil bli fullført; han blir så å si avslørt av sin
unge hustru. Som det heter lenger ute i første bind: «Det mest markante
resultat [av hans intellektuelle anstrengelser] var ikke Nøkkelen til verdens mytologier, men en sykelig opptatthet av at
andre ikke verdsatte ham etter fortjeneste siden han ikke hadde noe konkret å
vise for seg – en evig, nagende mistanke om at folk ikke satte pris på ham – en
sørgelig mangel på ekte lidenskap for det arbeidet han hadde bestemt seg for å
bruke sitt liv på, og en like lidenskapelig motstand mot å innrømme at han ikke
hadde oppnådd noe.»
En
vesentlig del av hennes grunn til å gifte seg med ham er dermed borte; hun
innser dessuten at hun hadde vært offer for en vanvittig illusjon da hun trodde
Mr. Casaubon kunne gjengjelde hennes følelser.
Hennes
kjærlighet går over i medlidenhet og pliktfølelse, hun er uhyre lojal, det skal
hun ha. Men ekteskapet er en tragedie, en tragedie som ikke ender med
ektemannens død, på grunn av testamentet hans. Men så langt er jeg ikke kommet
ennå – jeg har bare lest et resymé av handlingen. Det kan sikkert høres dumt ut
for noen, at jeg vet hvordan det går. Men det er ingen kriminalroman, dette, og
et resymé er bare et resymé, som ikke kan måle seg med fortellingens
virkelighet.
Og
jeg leser videre i Middlemarch. I dag begynner jeg på bok 2.
