Godt nytt år!

 

Jeg ønsker alle lesere et godt nytt år og håper at 2016 vil bringe mange lesegleder. Jeg er av dem som synes nyttår er en god anledning til en ny start på mange måter, ikke bare når det gjelder lesing, men også i den imaginære boken vi kaller livet. Som man må velge i litteraturen fordi man vet at man ikke kan få med seg alt, må man også velge i livet av samme grunn. Og da gjelder det å være fornøyd med de valgene man tok når man en gang skal se seg tilbake.

Eh ... bøker

Det er ikke meningen å starte en ny debatt om e-bøker kontra papirbøker. Jeg kjenner alle argumentene FOR e-bøker, men selv holder jeg meg utelukkende til papir. Jeg har fortsatt ikke lest en bok på skjerm, og jeg ser heller ikke for meg at jeg kommer til å gjøre det. Alle vitenskapelige undersøkelser jeg har lest om, går i favør av papirboken. Vi oppfatter mer, opplever mer, lærer mer, når vi leser på papir.
E-bøker har da heller ikke slått særlig an. Bare en bok er en bok.

Den følelsen ...

... å sitte inne og kose seg med bøkene man fikk til jul. 

Norsk jul i diktning og billedkunst

I 1991 lagde jeg boka "JULEHELG - norsk jul i diktning og billedkunst". Innholdet i den går ikke ut på dato. Kanskje kan det inspirere til lesing av god norsk litteratur i jula. Mine personlige favoritter er juleforberedelsene på Gilje og Kristins ensomme kirkegang den første julenatten på Husaby.

Kunstnerliv i desember

Til glede (kanskje) for gamle og nye lesere bringer jeg nok en gang dette innlegget. Jeg kunne jo gjort det til en litterær quiz og spurt hvem som har skrevet dette, men det ville nok raskt bli avslørt av lesere med god hukommelse.





Kunstnerliv i desember (av en som ikke var med)

Folk lå så meget før i tiden. De lå ved universitetet, de lå på landet om sommeren ... og noen kom seg aldri på bena igjen. Og malerne -- ja, de lå og malte, i Telemark og på Fleskum og hvor det nå var.
Skredsvig, Krohg, Kittelsen og andre i kretsen rundt dem lå i en årrekke oppe ved Stange mølle og malte om vintrene. Ja, de malte ikke korn, selvfølgelig, men bilder. Møllemesteren der, Ole Pastosen, var meget kunstinteressert og elsket å ha de store mestere boende hos seg.

Ikke før hadde sneen lagt seg i desember, så strømmet kunstnerne ut fra innestengte atelierer og røykfylte vinstuer. Nå var tiden inne for å dra opp til Pastosen på Stange! Og så bar det i vei med hest og slede oppover Trondheimsveien så det gnistret fra meiene. De var gjerne en tre--fire hestespann i følge, og sledene var fylt til randen av de reisekledde malerne og alt utstyret deres. Skredsvig og Krohg satt alltid i den første sleden, staute og imponerende som de var, innhyllet i sine omfangsrike saueskinnspelser og med det lange kunstnerhåret flagrende i vinden.

Med latter og leven kjørte de frem, og god niste hadde de med. Brennevinskaggen ble kastet fra slede til slede, og hver og en tok dyktig for seg av innholdet. Etter hvert som det bar oppover flatbygdene, ble de naturligvis mindre treffsikre, og det hendte seg mer enn en gang at kaggen havnet langt ute i snefonnene. Da ble hestene stanset under megen jubel og halloi, og så var det gjerne Kittelsen som måtte bykse seg frem i sneen for å finne kaggen igjen. Han var så aldeles forlibt i sneen, Kittelsen, og best som han kavet og lette der ute i drivene, så malte han et snelandskap eller to, det kunne være seg en underlig snetung gran eller en liten snedekt kirke.
Så fant han brennevinskaggen, og så hev han seg opp i sleden igjen, og så gikk den lystige ferden videre.

Det var nesten som et eventyr da de sent på kvelden kjørte inn i tunet på Møllegården, hvor lyset strømmet fra alle vinduer og liflige dufter sivet ut fra kjøkkenet. I svalen sto Ole Pastosen og tok imot, mens tjenestefolkene flokket seg nysgjerrig i døråpningen. De ville jo gjerne se storfolkene som skulle komme til gårds, som ventelig kan være. Ikke før hadde sledene stanset på gårdsplassen, så røk flere av de yngre kunstnerne overende i nærmeste snødrive, utmattet og drukne etter den livlige ferden opp gjennom bygdene. Skredsvig og Krohg stablet dem på bena igjen og hadde mye moro med dem. Så benket de seg rundt langbordet på Møllegården, og der manglet det ikke på mat og drikke, må vite. Det varte ikke lenge før stemningen var høy, og prismer og paradokser svirret i luften. Særlig Skredsvig var så kroket i ord at de andre mest måtte gi seg over, men også han far sjøl på garden bidro med saftige historier. Han likte å smøre tykt på, Pastosen.

Ett år undret Skredsvig seg over hvor Pastosens halvvoksne datter Hedevig var blitt av, siden hun ikke var å se noe sted. Da Ole Pastosen fortalte at hun lå ovenpå og var syk av tæring, ble det en voldsom oppstandelse. «Syk pike!» ropte Krohg ekstatisk. «Dette er et motiv vi har ventet på, venner!» Og så føk han opp fra bordet, så flasker og glass hoppet, og de andre var ikke sene om å følge etter. Opp trappen bar det, og inn på Hedevigs værelse. Krohg var først oppe med staffeliet, og satte i gang med å male den syke piken så oljefargene sprutet. Det ble en del disputt blant de andre om hvem som skulle ha de beste plassene, særlig den unge Munch gjorde sitt beste for å trenge seg frem, men det varte ikke lenge før alle var i gang. Det ble ganske overfylt i det lille rommet etter hvert, og snart var luften tykk av terpentindunst og tobakksrøk. Det var slett ikke bra for den lille syke Hedevig, som lå der i sengen, blek og stille, støttet opp av puter, og stirret lengselsfullt ut gjennom vinduet ... (fortsettes ... kanskje ... jeg mener, Hedevig dør formodentlig ... ja, ikke bare formodentlig, men ganske sikkert ... og det er jo så trist ... så jeg vet ikke om jeg klarer å skrive mer ...)

Dagens ord

La barn lese hva de vil!

Barn må få lese hva de vil, når de vil, er budskapet 
i DENNE artikkelen. Og jeg er helt enig. 

Noen lesefrukter i julestria

Illustrasjon fra husmannsplassen min i de dype Telemarks-skogene.

Noen lesefrukter i julestria, alle hentet fra norsk litteratur (en litt utvidet reprise fra tidligere år):

«Alle lys er tent hele dagen. Det er like under jul.»
 Cora Sandel: Alberte og Jacob

«Å ikke komme hjem til jul regnes som det aller verste man kan gjøre mot sine foreldre.»
Børge Skråmestø: Tårer i champagnen

 «Den vilt umåteholdne julefeiringen er for lenge siden utartet til en gudsbespottelse av sanseløse dimensjoner, en kremmernes salighetsfest, et plyndringstokt, et sugerør vendt mot menneskers oppsparte midler.»
Aksel Sandemose: Epistler og moralske tanker, «Kremmerne i templet»

«Elles stod julsjauen av seg som han skulde, grisene blødde, og øle det gjekk, det vart ferdig som skulde bli ferdig, og så vart det vask både på klæa og kropp.»

Olav Duun: Juvikfolke

«Visste du at eg heilt sidan eg var liten har vore livredd kvar veslejulaftan når eg skulle legga meg, redd for at eg ikkje skulle vakna att om morgonen.»
Agnes Ravatn: Veke 53

«Folk er ingen stabil og eintydig kategori som kan spikrast til eit sett med kulturelle preferansar. Og dei utdanna klassane? Dei kan ha det så minimalistisk dei vil i heimen, men til jul kjem krimskramset fram hjå dei aller fleste.»
Marta Norheim: Friksjonar

«Jeg greier ikke denne julehyggen jeg.»
Gunnar Larsen: Bull

Unnskyldninger for å være hjemme og lese

Hvis du mangler gode grunner til å være hjemme og lese, 
burde DENNE artikkelen være nyttig lesing.

Løssi langnatt

Natt til i dag var det lucianatten eller Løssi langnatt, en av de farligste nettene i året ifølge gammel folketro. For den løssi som det er snakk om her, var ikke noen helgen, men en vetteaktig skapning fra mytene, som lusket rundt hushjørnene i den mørkeste tiden på året. Da var det rett og slett farlig for mennesker å ferdes ute.

Slik skildres Løssi langnatt i første del av Olav Duuns Juvikfolke:


Det var ho Løssi Langnatt. Ei natt som aldri tek slutt. Da klagar kua seg på båsen, og sauen med; og folk sit med harehjarta oppi halsen, sitt og hakkar tennene og bit i det; goveitra rullar stein oppi fjelle, småkallane spring og trampar kring veggene, det slamrar og let all stads; kven er det som vil gå på lemmen den natta, eller åt nauste? - å, gang utu ljøsi fer mæg! Dei herder ikkje å høre på ei ulåt. Per Anders retta seg godt til, sa i Jesu namn, som han gjorde kvar kveld, og så sov han. Nei, ikkje det heller, beint, men han var i dorminga. Da stomlar det ute i nauste. Det datt ned einkvart, berre så det skrall i veggene her han låg. Nauste og brygga stod vegg i vegg; der var ei dør imillom, men ho var stengt, elles hadde han gått ut og sett etter. Da det leid om litt, luska det hund frammed veggen, med nasen i jorda. Per Anders kjente etter om han hadde slirekniven på seg, og så snudde han seg og sovna ifrå skiten. I sømnen hørte han det kom nokon opp ifrå sjøen, reiv opp døra og stod still der, i mørkre. Vinden kom isande inn, gjorde han blå vaken. "Orka du å stå, så orka vel æg å liggji, " sa Per Anders, og han låg. No let det visst att døra, her vart lognt att. Per Anders breidde godt over seg, for han var frosten etter roturen. Han sov ei god stund. Men så stomlar det oppunder take, han set seg opp og hører på det, med handa på kniven.
"E det nokon!" ropar han. Da vart det drypstilt. Men så tuslar det og går att, trør over åsane og garnrærne, ein stor og tung ein kar . Per Anders spring opp, finn seg ei år, og slær ho imot åsen så ho fyk i filler: "Hald fre i naust, det varsku æg dæg om! Din Tykji der du e!" Da lo det oppi mørkre, urande stilt men djupt, liksom all natta lo. Og no visste han det: Dette var han svartmeisk sjøl; sjølve Kallen. Per Anders var på veg til å gå ut, men det kunde han heller ikkje få seg til. Her var da vel rom for to?
Dette var ein som var til; det var hverken draug eller anna ovtru; den mannen var det inga skam å fire for. Han sette seg. Han var ikkje lik seg lenger, han fraus så gudnådslig. Han las fadervåre, enda det var stygt å trive til det no, det var som å bruke uverja når ein blir for veik. - For resten, så var dei her, alle gammalkarane frå Juvika, rundt ikring han. Så skremd var han ikkje. Han breidde godtover seg, og lest som han sov. Og natta gjekk. Eller: ho gjekk ikkje. Ho la seg for attmed ein, ho skulde ikkje lenger. Han hørte kua på båsen, ho rauta og klaga seg: "Lang natt! Lang natt!" Og sauen og gjeita, dei remja med hue under bogen: "Ho e lenger enn to!""

PS Og her fikk du samtidig et eksempel på hvordan Duun skriver, hvis du ikke har lest ham. Det er et drivende og ekspressivt språk, som jeg opplever som overraskende lett å lese, selv om jeg ikke forstår alle ordene i trønderdialekten hans. 

Apopos jula ...

Kostelig gave

Av og til er jeg så heldig å få bøker av oversetterkolleger. Her er Modianos siste, som gave med hilsen fra oversetter Tom Lotherington.

A

Stort og smått

Ingunn Økland i Aftenposten hadde i går en artikkel om «den store, norske romanen». Artikkelen finner du HER. Hun tar utgangspunkt i fire mursteiner blant høstens norske bøker, Edvard Hoems Bror din på prærien, Lars Saabye Christensens Magnet, Johan Harstads Max, Mischa og Tetoffensiven og Jon Michelets En sjøens helt.

Hovedpoenget i artikkelen er at disse romanene på ulik vis delvis foregår i eller relaterer seg til USA. «Det kan altså virke som om Norge fremdeles er for lite til å skulle fylle det store, episke formatet», skriver Økland. «Vi er kanskje ikke vant til å oppfatte dette landet som interessant nok for en fortløpende litterær fortolkning. Eller vi ender opp med andre verdenskrig når vi skal gjøre en slik fortolkning. Det er der vi finner dramatikk, store følelser og et verdig nasjonsbyggerprosjekt.»

  

Interessant, i og for seg, men det berører ikke min lesing. Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg ikke kommer til å lese noen av disse bøkene.

Det som interesserer meg mer, er forholdet mellom mursteinsromaner og mindre bøker, dvs såkalte smale bøker, både i konkret og overført betydning. De fire nevnte norske mursteinsromanene er voldsomt fremme i mediene og figurer sikkert også på bestselgerlistene. De bøkene jeg leser, gjør ikke det. Som for eksempel den jeg leser nå: Jeg stikker, av den franske forfatteren Jean Echenoz. Noen av bloggleserne har antagelig ikke hørt om ham engang.

«Det er opplagt seksbindsverket Min kamp som har åpnet for mursteinsromanen i Norge. Hvis idealet for norsk litteratur tidligere var Kjell Askildsen, er det nå Karl Ove Knausgård.

Grovt sagt vil man innenfor Askildsen-tradisjonen lese hvert avsnitt med tanke på kvaliteten. Det usagte er det viktigste, og det tar aldri stor plass. Askildsens ferske novellesamling er en liten flis av en bok. Knausgård er blitt innbegrepet for en ekspansiv stil full av assosiasjoner.

Samtidig ser den norske bokbransjen mot USA. Der er det nettopp de store, tykke bøkene som ofte blir allemannseie. The Great American Novel er en egen tilstand, et litterært ideal og et anerkjent identitetsprosjekt.»

The Great American Novel har aldri grepet meg. For eksempel var det en av dem, Scotts Fitzgeralds Nattens ømhet, som tok fra meg lesegleden tidligere i år.

Takke meg til sære, minimalistiske franskmenn. Takke meg til bøker hvor språket er kunst, hvor det usagte dirrer mellom linjene og hvor jeg skaper assosiasjonene, hvor teksten skaper assosiasjoner i meg,  i stedet for at jeg skal lese om forfatterens. (Jeg har ikke lest Min kamp, og kommer neppe heller til å gjøre det.)

Dessuten: Disse mannlige forfatterne med de enorme prosjektene – blir de aldri voksne? De er som småunger i mine øyne – se hvor tøff jeg er, se hva jeg kan prestere! 

Men så blir det jo penger av det, selvsagt. Jo mer tekst, jo mer penger. Hvorfor sier ikke Økland noe om det? At det å skrive rett og slett er en jobb?