Thinka

 

I løpet av det siste halv året har jeg lest mye fra viktoriatiden; Dickens’ Bleak House, George Eliots Middlemarch og nå Henry James’ Portrett av en dame. Det slår meg at viktoriatidens litteratur i all hovedsak dreier seg om to temaer; nemlig om å få giftet bort unge kvinner, og om penger. Disse to temaene er nært forbundet.

Det sier mye om samfunnet på den tiden, et klassedelt samfunn hvor kvinner ikke kunne ha utdannelse og arbeid. Overklassens kvinner, rettere sagt. I de lavere klasser kunne kvinner selvsagt arbeide som tjenere. Overklassens kvinner derimot, kunne ikke engang gjøre husarbeid. Administrere en stor husholdning, ja vel, men det var ikke arbeid i den forstand. I hvert fall ikke definert som det.

For at kvinner av overklassen ikke skulle gå ned i status, måtte de derfor gifte seg med en mann som ga dem samme sosiale status som den de kom fra, eller aller helst høyere. Ekteskapskandidatenes status og økonomiske stand var derfor viktig. Kvinnenes kapital var deres utseende, personlige egenskaper og familiebakgrunn. Det skadet ikke om de hadde utsikt til en del arv også.

Eneste mulighet dersom en kvinne av de bedre klasser skulle havne i økonomisk ulykke, hvis faren for eksempel gikk konkurs, var å bli guvernante eller lærerinne. Det var godtatt, for man måtte jo nødvendigvis selv ha klasse og kunnskaper (dvs selv ha blitt undervist av en guvernante eller gått på en fin skole) for å kunne ta hånd om dannelsen av overklassens barn.

Når jeg leser disse bøkene, går tankene stadig til en bestemt kvinneskikkelse i norsk litteratur, nemlig Kathinka (Thinka) i Jonas Lies Familien på Gilje, et verk fra samme epoke.

Penger er det riktig nok ikke flust av hjemme hos kaptein Jæger og hans familie, men hans militære rang og myndighet plasserer dem like fullt blant de såkalt kondisjonerte, dvs i hovedsak embetsmannsstanden. Hans kone kommer selvsagt fra samme kår.
Familien har tre døtre, og av disse er de to eldste i gifteferdig alder. Den eldste, Inger-Johanna, er en litt tøff og selvstendig type, hun har mye til felles både med Dorothea Brooke i Middlemarch og med Isabel Archer i Portrett av en dame.

Inger-Johanna blir sendt til en tante  i hovedstaden, som er stiftamtmanninne, for å lære å begå seg i de finere kretser. Hun forelsker seg først i en lovende student, som imidlertid viser seg å være en like fri sjel som henne selv, så han blir forkastet av familien. En lovende ung diplomat fra de beste kretser blir i stedet utsett som ekteskapskandidat, men Inger-Johanna kan ikke glemme den første, og har i det hele tatt vanskelig for å innordne seg.

Thinka er en sartere sjel. Også hun blir sendt av sted til noe familie, en sorenskriver eller noe sånt vestpå, hvor hun forelsker seg i en «stakkars kontorist uten eksamen», som dermed får sparken før det blir for alvorlig. At Thinka i fullt alvor kunne tenke seg et liv i enklere kår, blir avfeid som «svakhet og dårskap». «Det gjelder å overstå den første sinnets oppbrusning,» som moren uttrykker det. Som også har følgende livsvisdom å bidra med: «Det er kun de aller, aller færreste av oss kvinner som får følge hva de helst kunne sette sin lyst til.»

Hva er så utsiktene? Giftermål vokser ikke på trær, ifølge kapteinen, som frykter for å bli sittende med de ugifte døtrene på halsen, som han uttrykker det. Inger-Johanna tror man fremdeles skal ta til vettet og velge den fremadstormende diplomaten, men hva med Thinka, som er kommet hjem med kjærlighetssorg og ikke kan glemme sin kontorist?

Forfatteren gir oss et lite frampek i skildringen av et stort selskap hos den velstående fogden litt lenger nede i dalen. Den tilårskomne fogden har tydeligvis stor sans for unge piker, «Fogden stod nu tykk og strålende under takken for maten og fordret og mottok sin tributt som vert, et kyss av hver av de unge damer.» Men fogden nøyer seg ikke med det. «Klokken elleve satt de endelig i vognen, efterat fogden på trappen igjen hadde hevdet sitt gammelmannsprivilegium overfor de unge damer. Han var en sann mester i å motmanøvrere alle de spøkefulle måter de hadde å unndra seg for å søke sin frelse fra den smaskende avskjed.»

Fogdens sykelige kone dør, og under et av fogdens besøk på Gilje er det tydelig hva hans hensikter er.  «Han satt riktig og så på den blonde, litt smale unge pike med den fine, lyse hud, som syslet så lydløst og tekkelig.» Thinka er nemlig så flink i huset, i dette tilfellet flink til å pusle rundt faren og gjesten. «Usynlig, og dog alltid til stede som en stille ånd i huset, er det ikke det beste som kan sies om en kvinne,» komplimenterte han henne livlig.»

Vi skjønner hvor det bærer hen. Kapteinen er fyr og flamme ved tanken på å få fogden til svigersønn. «En vakker mann i sine beste år,» som han sier. Hva Thinka vil, er av underordnet betydning. Kapteinen blir bønnhørt og mottar det offisielle frierbrevet fra fogden. Men hvor er Thinka da han skal meddele henne den (for ham) gledelige nyheten? Hun har rømt opp på mørkeloftet, der hun omsider blir funnet. «Hun hadde ikke grått, det var bare kommet som en sådan flukt eller panikk over henne.» Thinka leser brevet, «men det lot ikke til hun kom langt, hun rystet bare hele tiden stum på hodet uten å vite av det.»

 

«Du forstår vel, det er ikke om en ungdommelig kjærlighet, svermeri og slikt noe høyt sludder han anmoder deg! Det er om du vil utfylle en æret stilling hos ham du spørres, og om du kan prestere den velvilje og omhu for ham, som han ganske naturlig må kreve av en hustru,» forklarer og formaner faren.

Moren forstår nok datteren bedre enn faren, men er samtidig realist. «Intet sted å vende seg, ser du, når en ikke vil bli et stakkars uforsørget lem bortover i familiene ... sy, sy øynene ut av hodet, til en til sist ligger der i en krok hos noen ...»

 

Gråt og tenners gnidsel nytter lite. «Det ble tutet ut under dynen hele eftermiddagen. I skumringen gikk Ma [moren] opp og satte seg hos henne. [...] Sent utover aftenen satt Ma og holdt på datterens hode, for at hun skulle få søvn, hun kvakk så idelig opp. Og nu Thinka endelig sov uten disse rykninger lenger, stille og rolig med det unge, lysende hode jevnt åndende på puten, gikk Ma ut med lyset ... Der verste var over!»

Thinka gir etter for presset, og ekteskap blir det – «Julaften kom der kjørende ekspress fra fogden med sleden full av pakker – lutter foræringer og overraskelser til Thinka! Først og fremst hans forrige hustrus varme pelsverkskåpe med ekornskinn inni og muffe til, som var besørget omsydd til Thinka av jomfru Brun nede i hovedsognet, så hennes gullur med kjede og øredobber og ringer, alt som nytt og oppusset av gullsmeden i byen ...»

Den gamle grisen av en fogd får seg altså lammekjøtt, men det hele skjer selvsagt innen sømmelighetens og konvensjonenes rammer. Ytre sett helt uangripelig. Og Thinka, hun var jo «som skapt for å rette og føye seg etter noen». Gammel blir han også, fogden, «han gikk der ennu pleiet av en omhyggelig hustru, som stadig hadde omgitt ham med et velvære av puter, synlige og usynlige,» som det heter når skjebnene oppsummeres mot slutten av boken.

Som enke i moden alder sitter Thinka i gode materielle kår, med lillesøster Thea som husholderske, som dermed også er plassert og sørget for. Og Inger-Johanna ender opp som ugift lærerinne. Ikke noe «ungdommelig kjærlighet, svermeri og slikt noe høyt sludder» for noen av dem. Tre kvinneskjebner fra den kondisjonerte stand i 1800-tallets Norge.

Men Thinka er en av de litterære skikkelser som har gjort størst inntrykk på meg.