Jeg påsto nylig at jeg ikke hadde Trolldomsfjellet av Thomas Mann. Og det stemte for så vidt som den ikke fantes i tyskhylla i huset mitt, der den burde ha vært. Men jeg holder jo på å bygge opp et lite bibliotek på husmannsplassen også, og der sto den faktisk, til min overraskelse. Jeg har med andre ord ikke full oversikt over hva jeg har og ikke har. Men hvorfor hadde jeg sett etter den i utgangspunktet? Fordi jeg skulle ha en ny bok å lese. Hvorfor akkurat den? Fordi den selv ba om å bli lest. Det er et fenomen jeg opplever av og til, og som jeg har skrevet om før. Bøkene kommer til meg og vil bli lest, som om de har en egen selvstendig vilje. Det har ikke noe for seg å mystifisere det; det er antagelig bare underbevisstheten som driver sitt spill (dvs underbevisstheten hadde merket seg at jeg lenge har gått med tanker om å lese denne boken, og den hadde nok også en vag erindring om at jeg i høst hadde kjøpt den i Halfdans Bokhus). Så nå leser jeg altså Trolldomsfjellet. Egentlig burde jeg ha noe mye mer overkommelig ved siden av Juvikfolke - nå leser jeg to mastodonter samtidig. Men sånn er det bare. Begge er språklig utfordrende, kan man si; Juvikfolke med sin formodentlig nokså arkaiske namdalsdialekt, og Trolldomsfjellet med sin omstendelige tyske setningsoppbygning. Men Juvikfolke har et ekspressivt og dynamisk språk, med mye replikker. Den skildrer et norsk fisker- og bondesamfunn gjennom mange generasjoner og er i beste forstand folkelig, selv om den selvsagt, som all stor litteratur, lodder dypt i menneskesinnet. (Duun ble flere ganger foreslått til Nobelprisen fra 1919 av. I 1925 tapte han den til Shaw med én stemme. Tomas Mann fikk Nobelprisen i 1929.)
Trolldomsfjellet representerer en svært annerledes verden: " Den handler om en ung manns utviklingsprosess. Under et syvårig opphold på et tuberkulosesanatorium i Davos møter «Hans Castorp» forskjellige mennesker som konfronterer ham med politikk, filosofi, men også kjærlighet, sykdom og død." (Wikipedia)
Her er et lite eksempel på språket i Trolldomsfjellet, som er oversatt av Per Qvale:
"Det enkelt menneske kan gjerne ha mange personlige mål, hensikter, håp og utsikter for øye, slikt som kan gi impulser til større anstrengelser og bestrebelser; når det upersonlige omkring en, tiden selv, med all dens ytre liv og virksomhet, mangler håpet og utsiktene, når tiden i all lønnlighet viser seg som håpløs, utsiktsløs og rådløs og man - bevisst eller ubevisst - stiller spørsmålet om en siste, en mer enn personlig, ubetinget mening bak alle anstrengelser og bestrebelser, og blir møtt med innholdsløs taushet, så vil det nettopp hos redelige mennesker neste uten unntak inntreffe en viss lammende virkning, en virkning som via det sjelelig-moralske også rett og slett kan ramme de fysiske og organiske deler hos individet." Puh!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar