Noe om Virginia Woolf

Forleden dag kom jeg over følgende kommentar på Facebook:

Jeg leste Woolfs ”Til Fyret” for noen år siden. La meg bare si: Noen av scenene i denne boka, for eksempel der fru Ramsey sitter ved bordet og spiser et måltid sammen med sin familie, bærer for meg vitne om et helt skremmende klarsyn og en kolossal menneskelig refleksjonsevne. Det er en type sansning der, en helt utøylet sensibilitet og storslått evne til se menneskene rundt bordet, ikke slik de selv ønsker å framstå, men i hele deres indre kompleksitet. Hun registrerer alt. Alt det ordløse, alle de underliggende tankestrømmer som hver person i rommet tror de har for seg selv, destillerer Woolf – via fru Ramsey – ut i et vanvittig følsomt, musikalsk og bevegelig språk.

Arne J. Krigsheim jr.

Det fikk meg til å tenke på noe jeg selv skrev her på bloggen i 2009, da jeg leste Jacobs rom (jeg hadde ikke lest noe av Woolf før):

Så nå leser jeg altså Virginia Woolf. Og jeg er fullstendig trollbundet. Så poetisk og mykt, og så skarpt og presist på samme tid. Så mange lag i teksten, fra de næreste sansinger til store filosofiske spørsmål, så elegant turnert, nærmest slentrende. Virginia Woolf gir meg den intense lesegleden jeg føler hver gang jeg synes jeg har funnet en forfatter som så å si har oppfunnet språket på nytt, eller rettere sagt bruker det på en måte jeg ikke har opplevd før. Det er som en åpenbaring hver gang. Og nå har jeg altså denne opplevelsen med Virginia Woolf.  

Noen forfattere står bare i en klasse for seg selv, i positiv forstand. I mine øyne er Virginia Woolf en av dem. Jeg må lese mer av henne.

HER kan du høre Woolfs egen stemme, visstnok det eneste opptaket som finnes.  

Og HER er en artikkel om den siste fotosesjonen hun stilte opp i.