Illustrasjon til Trolldomsfjellet, tresnitt av Gordon Mann (jeg har ikke klart å finne ut om han er i slekt med forfatteren). Scenen viser de to fetterne Hans Castorp og Joachim Ziemssen under en liggekur på høyfjellsanatoriet Berghof, hvor handlingen utspiller seg.
Dette sier Wikipedia om turberkulosesanatoriene: "
Sanatoriene hadde sin glanstid før antibiotikaens tid. Den tyske legen Herrmann Brehmer hevdet i 1853 at den alvorlige lungesykdommen tuberkulose kunne helbredes, og åpnet i 1863 det første sanatoriet, Brehmerschen Heilanstalt für Lungenkranke i Görbersdorf, Sokołowsko i Polen. Behandlingen måtte starte tidlig etter sykdomsutbruddet, pasientene skulle være i frisk luft og landlige omgivelser, spise næringsrik mat, ha mye ro og hvile, og drive forsiktig trening. Rasjonalet var at pasienters immunforsvar ville styrkes, og dermed i større grad være i stand til overvinne pulmonologiske tuberkuløse infeksjoner.
Tuberkulose-sanatorier ble vanlige over hele Europa fra slutten av 1800-tallet og frem til effektive medisiner ble oppdaget."
Bokens hovedperson, Hans Castorp, skal bare besøke sin fetter, som er pasient på sanatoriet, men det planlagte tre uker lange gjesteoppholdet skal vise seg å bli noe helt annet.
Slik skriver en engelskspråklig bokblogger om lesingen av The Magic Mountain
dvs. Trolldomsfjellet:
It took me many weeks to
climb Mann’s mountain, a step at a time. It was a worthwhile trip, although
some of the portions of the journey were more interesting than others.
Min lesing går også fremover, nå faktisk i litt større porsjoner – jeg er
oppe av bølgedalen og leser med fornyet energi og interesse.
I et innlegg 1. mars skrev jeg om å «møte seg selv» i litteraturen, dvs.
oppleve at noen har tenkt, følt, erfart det samme som en selv. Det kan ha god
terapeutisk effekt.
I Trolldomsfjellet viser det seg at hovedpersonen, Hans Castorp, har
samme forhold som jeg til det å eie bøker fremfor å låne dem. Han begynner å
interessere seg for medisin og
kjøper inn en mengde dyre fagbøker. «
«Joachim betraktet med forbauselse bøkene i fetterens hender. Det hadde
vært dyre, slik vitenskapelige verker er; prisene sto fremdeles på innsiden av
permen og på omslagene. Han spurte hvorfor Hans Castorp, hvis han nå ville lese
denslags, ikke heller hadde lånt bøker av hoffråden, som sikkert hadde et rikt
utvalg av slik litteratur. Men Hans Castorp svarte at han ville eie dem selv,
det var noe helt annet å lese en bok som tilhørte en selv; dessuten likte han å
bruke blyant i dem og understreke.»
Akkurat sånn er det med meg også. Jeg er en samler, jeg vil eie bøkene selv, ha et personlig forhold til dem, kunne understreke og merke av med blyant, f.eks. ting jeg skal bruke her i bloggen.
Og når vi først er inne på bøker:
«Det ble lest ikke så rent lite i liggehallene og på privatbalkongene på
det internasjonale sanatorium Berghof – særlig av nyankommere og
korttidsgjester; for de som hadde månedslange eller sågar flerårige opphold,
hadde forlengst lært å slå ihjel tiden selv uten adspredelser eller
beskjeftigelse av hodet og å legge tiden bak seg i kraft av sin indre
virtuositet, ja, de erklærte det for å være stakkarslig og hjelpeløst, det
reneste fusk, å klamre seg til en bok. Man kunne alltids ha en bok liggende på
fanget eller nattbordet, det var mer enn nok til å føle seg godt forsynt.
Sanatoriets eget bibliotek, polyglott og rikt på billedverker, en slags
utvidelse av underholdningstilbudet på venteværelset til tannlegen, var til fri
avbenyttelse.»
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar