Nei, motsatt

I dag kom jeg over dette sitatet: "I wanna drown in literature and forget I actually exist." Dette synet på litteraturen er ikke uvanlig - litteraturen som asyl, så å si, fra denne virkelighetens trivialiteter, som arena for dagdrømmer. Og selvfølgelig kan litteraturen fungere sånn. Ikke et negativt ord om mennesker som bruker litteraturen på den måten. Men jeg vil heller si: "Jeg vil drukne meg i litteraturen og få bekreftet at jeg eksisterer." For meg er det sånn at livet og litteraturen bekrefter, utfyller og inspirerer hverandre. Som to sider av ett og samme vesen.  Dette har jeg sagt mange ganger før, men jeg liker å gjenta det.