På tur med Kafka

(Dette innlegget er en reprise fra 2009)

«Er reiste wieder mit Kafka, und er wusste, was dies bedeutete» sier Kafka-biografen Reiner Stach megetsigende i første bind av sin store Kafka-biografi. «Er» (han) er vennen Max Brod, mannen som skulle komme til å redde Kafkas verk for ettertiden.
Setningen er hentet fra skildringen av en reise de to foretar til Leipzig, Tysklands førende by når det gjaldt bokhandler og forlag, for å finne en forlegger til Kafka. «Kafka brauchte ein Verleger, es war hohe zeit.»

Og hva innebar det så å reise sammen med Kafka? «Langwierige Hygiene im Hotel, umständliche Verabredungen, Unschlüssigkeiten, vegetarisches Essen.» (Tidkrevende renslighetsprosedyrer på hotellet, omstendelige avtaler, ubesluttsomhet, vegetarmat.)

Det hele blir ikke bedre av at de to vennene for første gang må dele hotellrom fordi enkeltrom ikke lar seg fremskaffe. Kafka vil ha åpent vindu, ellers føler han seg som «lebendig begraben» - levende begravet. Det vil ikke Brod, for selv for mennesker som er vant til den brosteinsrumlende trafikken i Praha, er trafikkstøyen i travle Leipzig «kaum erträglichen» - nesten ikke til å holde ut. Brod får det i første omgang som han vil, men så «hevner» Kafka seg med å få mareritt om Brod, og så ender det med at Brod står opp og åpner vinduet likevel, hvoretter han sover rolig videre med puten over hodet.

Men Kafka gjør det ikke lett for seg: «Ich werde Ihnen immer viel dankbarer sein für die Rücksendung meiner Manuskripte als für deren Veröffentlichung» (Jeg ville bli enda gladere for å få manuskriptene i retur enn for å få dem utgitt) - ikke akkurat rette ting å si til en mulig forlegger.

Litteraturens muligheter

"Jeg hadde håpet å kunne tilfredsstille min kjærlighet til henne noe gjennom blomsterbuketten, men det var helt nytteløst. Det er bare mulig gjennom litteratur eller samleie. Jeg skriver ikke dette fordi jeg ikke visste det fra før, men kanskje fordi det ofte er bra å skrive opp advarsler."

Kafka i dagboken 5. november 1911. Kvinnen er den jødiske skuespillerinnen Chaje Tschissik, som Kafka var heftig (avstands)forelsket i.

Word

Mange har nok erfart det, ja.

Hvis du ikke har noe bedre å gjøre i dag ...

Erkjennelse

Litterær humor

Mannen uten egenskaper

Da jeg satte Thomas Mann på plass i hylla igjen, falt blikket på Robert Musils Mannen uten egenskaper. Jeg tok frem første bindet og bladde litt i det, og dermed ble bestemmelsen tatt - nå skal jeg lese Mannen uten egenskaper, etter at jeg blir ferdig med Kafkas dagbøker. Musil har ligget der i bevisstheten i mange år. Det slår meg at mye av min lesing de siste årene dreier seg om tiden rundt 1. verdenskrig - Virginia Woolf: Jacobs rom, Proust: På sporet av den tapte tid, Olav Duun: Juvikfolke, Thomas Mann: Trolldomsfjellet og Kafkas dagbøker. Jeg vet ikke hvorfor. Men dette er jo tiden for modernismens frembrudd, og en kunstnerisk og kulturelt interessant periode. Stikkord er modernismen, første verdenskrig - og tuberkulosen (Trolldomsfjellet foregår på et sanatorium, Kafka døde av tuberkulose, og sykdommen forekommer også i Juvikfolke - eller er det spanskesyken det er snakk om der?) . 

Bildene nedenfor: Under et opphold i Berlin 2009 syklet jeg ens ærend til Kurfürstendamm 217 for å ta bilde av plaketten på huset hvor Musil bodde noen år mens han skrev på Mannen uten egenskaper. 

To litterære giganter

Hermann Hesse og Thomas Mann utenfor Hotel Chantarella i Sankt Moritz 1932. Mann hadde fått nobelprisen i 1929, Hesse skulle få den i 1946.

Den erotiske blanklinjen

 I anledning av at det er Sigrid Undsets fødselsdag i dag, gjengir jeg dette innlegget fra 2009.

Det var Aina som fikk meg til å ta frem Kristin Lavransdatter igjen på grunn av DETTE innlegget. Og jeg hadde knapt begynt å bla i den før jeg skjønte at nå må jeg lese den om igjen. Noen bøker må det - leses om igjen. Jeg leste akkurat noen kloke ord om gjenlesing, men husker ikke hvor. Irriterende. Kan det ha vært på en annen blogg? Nå vel. Og når jeg først hadde funnet frem Kristin Lavransdatter, var det også Aina som med kommentaren til innlegget nedenfor; «Det veldig poetiske er ofte ikkje så poetisk, som redaktøren min plar seie», fikk meg til å se nærmere etter hvordan en virkelig skrivekunstner som Undset skildrer det første erotiske møtet mellom bokens to hovedpersoner.

Kristin og Erlend har søkt tilflukt for været i en utløe. Uværet driver over - «Nu må jeg gå», sier Kristin, og Erlend svarer: «Det må du vel.» Han tok om hennes fot: «Du blir våt - du får ri og jeg får gå - ut av skogen -» Han så så underlig på henne. Kristin skjelver, fordi hjertet hennes banker sånn, tror hun. Her er det virkelig snakk om «show, don’t tell». Med subtil skrivekunst formidler Undset spenningen mellom dem; det er nå det skal skje. De vet det nok, både hun og han, kanskje mer ubevisst enn bevisst, men forfatteren gjør leseren til sin fortrolige, så leseren er ikke et øyeblikk i tvil. De kommer seg ikke ut av løa, og slik kulminerer det: «Hun seg bakover i høyet med åpne armer og lot Erlend gjøre som han ville.»

Deretter følger en blanklinje.

Og så: «Hun satt rett opp og ned, da Erlend løftet hodet fra armene sine.» Undset sier med andre ord ingenting om selve akten, hun overlater alt til leserens fantasi. Men det som sies, både før og etter, det dirrer som spente buestrenger. Først bygger hun opp en nesten uutholdelig spenning i forkant, og mindre spent er det ikke etterpå. For hva nå? «Kristin bøyde hodet - for hvert ord han sa, syntes hun den tid som lå foran henne, syntes lengre og mer umulig å tenke - klosteret, Jørundgård - det var som fløt hun på en strøm, der bar bort fra det alt sammen.»

Men det er de to nå, i et fellesskap av lyst og skjebne:
«Ligger du alene i det loftet, nu dine frender er reist,» spurte Erlend. «Da kommer jeg og taler med deg i kveld, vil du lukke meg inn?»
«Ja,» sa Kristin sakte. Og så skiltes de.»

Hvem sier mest? Hvem gir leseren den største opplevelsen, hvem tar pusten fra leseren? Roberts med sine «raviner av nytelse», «kaskader av satenghud» og solvogner og elver og hav og hva ikke - eller nobelprisvinneren Undset med sin blanklinje? Svaret gir seg selv.

Denne blanklinjen må selvsagt ikke forveksles med et tomrom, den er alt annet. Den er breddfull av innhold på grunn av det som står foran og etter. Men for en sublim, kunstnerisk løsning, tenk å få sagt så mye med en blanklinje! Det må være den mest storslåtte blanklinjen i verdenslitteraturen. Men samtidig som Undset gir fritt frem for leserens fantasi, slår hun også av kameraet. Ikke i moralens, enn si moraliseringens, navn - Undset er ingen moralist, hun er fullblods forfatter, intet menneskelig er henne fremmed - men kanskje av ganske alminnelig anstendighet. Det som skjer mellom Kristin og Erlend i blanklinjen, er privat, det har ingen andre noe med. Vi kan fantasere om det, og det gjør vi nok, men vi får ikke være bivånere. Også det er sublimt. Mange moderne forfattere kunne ha noe å lære av mesteren når det gjelder antydningens kunst. Ikke alt kan eller bør skildres. Men det er sannelig ikke enhver skriver gitt å få sagt så mye med det usagte heller.

Når jeg omtaler dette som det første erotiske møtet mellom Kristin og Erlend, er det en sannhet med modifikasjoner. Undset rasjonerer med godsakene. De har riktig nok ikke ligget med hverandre før, men det egentlige første møtet, det skjebnesvangre, skjellsettende, skjer litt tidligere, mens Kristin er i klosteret, nærmere bestemt under Bondegildet den 20. juli, Margretmessedagen. Etter festen om kvelden, langt utpå natten, da "bålene bare er noen hauger av ildmørje som svartnet mere og mere", går Kristin og Erlend vekk fra de andre, gjennom urtehagen (Edens hage?), bare de to. De kommer til enden av stien, til et steingjerde ut mot skogen. Erlend hjelper henne over - når hun skal hoppe ned på den andre siden, tar han henne imot i armene sine, setter henne ned i gresset og kysser henne. Kristin er maktstjålet, og når Erlend skiller silkeserkens folder ganske litt og kysser innimellom, blir hun het inn i hjerterøttene. De setter seg med ryggen mot steingjerdet, hun med hodet i hans fang, og slik sitter/ligger de natten igjennom.
Det er her de egentlig går over en grense, symbolisert ved steingjerdet de forserer. Det er Erlend som er den aktive, det er han som hjelper henne over grensen, både konkret og i overført betydning. Hun er forlovet med en annen, med Simon Darre, men han har aldri fått det til å kile i magen på henne. Han er mer eller mindre utvalgt til hennes kommende ektemann av familien, altså et tiltenkt arrangert ekteskap - Kristins far liker ham, og tenker dessuten praktisk; jordene deres grenser opp til hverandre. Men Erlend vekker kvinnen i henne, og deretter er det ingen vei tilbake. Etter natten ved steingjerdet er hun hans. Det erotiske møtet i løa senere, fullbyrdelsen av den lidenskapen som er tent, er bare en naturlig følge av denne første natten.

Jeg også

Kort leserapport

Begynte på Kafkas dagbøker i går. Humret hele tiden. Kafkas humor er sterkt underkjent. Dagbøkene hans er heller ikke veldig tradisjonelle i den forstand at de handler om "så gjorde jeg det" og "så gjorde jeg det". Kafka bruker i stor grad dagbøkene til litterære utprøvinger. Og han er utrolig morsom, nærmest absurd. Se et lite eksempel under rubrikken "Sitatet" til venstre.

Kafka, ja ...

Hvorfor Kafka? (jfr innlegget nedenfor). Jeg er ferdig med Trolldomsfjellet og kan føye et nytt verk til listen over kanoniske bøker jeg har lest. Det føles godt. Som jeg har gitt uttrykk for her på bloggen, syntes jeg til tider det var en slitsom bok å komme gjennom. Men det var verdt slitet, så absolutt.
Nå har jeg begynt på Kafkas dagbøker (Franz Kafka: Dagbøker 1909-1923. Gyldendals klassikerserie 2008). Inntil relativt nylig, dvs for tre-fire år siden, hadde jeg ikke lest Kafka. Men så leste jeg Prosessen, Slottet og Forvandlingen. Det ligger der som en nyttig ballast når jeg nå tar fatt på dagbøkene.

Litt Kafka?

 

 GOD BOK

Nils A.Rakneruds © besvarelse av semesteroppgave ved Universitetet i Oslo høsten 2004 om «Prosessen» av Franz Kafka, trykt i Klassekampen 4. mars 2005

Deichmanske bibliotek på Hammersborg, der boka jeg skal skrive om alltid vil være å finne i hylla, er min arbeidsplass; et bygg med mange innganger, rom og irrganger, og med heiser som gir askilling spenning underveis og slett ikke alltid kjører deg dit du skal, men som om skjebnen ville noe annet, sender deg ned til etasjer med korridorer uten vinduer, der alle dører er blågrå og kun kan åpnes med ansattes nøkler. "Dette er helt Kafka!" var det en forfjamset låner som utbrøt, idet vi reddet stakkaren ut av knipa og hjalp ham ut i friluft.

En guffen opplevelse som denne trigger avmaktsfølelsen, pirker borti vår eksistensielle angst og får oss til å blåse ut den kjente forfatterens etternavn som frustrasjonsadjektiv, gjerne med et forsterkende adverb foran. Slik vitser vi med det håpløse, stålgrå og umulige, med avmakt og overmakt, og er liksom morsomme på bekostning av den alvorlige jøden med de innhule kinnene og de triste øynene.

Men spørsmålet er likevel om ikke Franz Kafka egentlig var en stor humorist, i så fall en galgenhumorist i verdensklasse. Kanskje går det også an å lese «Prosessen» – som er den romanen vi først og fremst forbinder med Kafka, og som er «mest Kafka» – som en morsom roman?

«Prosessen» er et av verdenslitteraturens mesterverk, til de grader opphøyet og kanonisert – og vitset om. På en måte står derfor «Kafka» i veien for Kafka, det kanoniserte bildet av «Prosessen» står i veien for den egne prosessen enhver leser bør få oppleve i møte med teksten.

Jeg er blant dem som trodde jeg hadde lest «Prosessen», inntil nylig. «Helt Kafka!» har jeg sagt mange ganger, kanskje har jeg innbilt meg at jeg presterte noe originalt, til og med. Heldigvis visste jeg ikke at «Prosessen» var en del av pensum på litteraturkurset jeg slengte meg på. Da hadde jeg nok tenkt: «Huff, Kafka; død og pine, dette orker jeg ikke.»

Helt fra kladdearkstadiet har teksten vært igjennom litt av en prosess. Manuskriptet skulle egentlig vært brent, sågar i to omganger. Først ville forfatteren selv det. Han var slett ikke fornøyd (med unntak av én sekvens). Annet forsøk på tilintetgjørelse av manus var da nazistene marsjerte inn i Praha, der den jødiske Kafka-familien levde som en del av en tysk minoritet. Vennen Max Brod (1884-1968) reddet «Prosessen» fra Hitlers tropper. Tidligere hadde han reddet den fra Kafka selv, ved å motsette seg sin venns siste ønske og utgi det «dårlige» manuskriptet. Boka regnes som et av den vestlige verdens mest sentrale, moderne verk.

Handlingen i romanen er lagt til tiden den ble skrevet. Franz Kafka (1883-1924) begynte rett før Den første verdenskrig; det er imidlertid ikke et samfunn i krig vi møter i teksten.

Desto mer uhyggelig er at romanen kan sies å handle vel så mye om tida etter at den ble utgitt. Den varsler om «-ismene» før de kom skikkelig på banen og ble skrevet forut for noen av de «mest kafka» kapitlene i menneskenes historie, som nazistenes jødeforfølgelse og utrenskningene som sprang ut av den kommunistiske tradisjonen. Uten dermed å ha sagt at romanen i politisk sammenheng har mistet aktualitet. Tvert i mot. Jeg leser den òg som kritikk av sider ved kapitalismen.

Ordet «prosess»; gjerne i formuleringer som «dette er prosess vi alle må igjennom» brukes hver dag for å beskrive eller varsle uønsket forandring eller skjule at det er snakk om et fait accompli. Eksempelvis når ledelsen skal ha sine ansatte til å akseptere oppsigelser. I Franz Kafkas roman dreier det seg om en prosess der en ganske alminnelig mann våkner ved at han arresteres, formodentlig helt uten skyld i noen som helst forbrytelse, og fram til han avlives som en hund uten motstand eller protester, uten engang å ha møtt sin dommer. Verken han eller leseren får noen sinne vite hva han straffes for. Det er selvsagt langt mellom det å blir rammet av nedbemanning, og bli uskyldig henrettet. Likevel, i uhyggelig stor grad agerer såkalt oppegående mennesker som om markedsliberalismen var en gudegitt «prosess vi alle må igjennom», og som tillemper den skoleflinkt på sitt felt, uten å reflektere over at det er vår egen frihet som går tapt. Omorganiseringen av Universitetet en slik «en prosess» – skal de ha oss til å tro! Det er alltid maktens stemme som taler, deretter adopteres talemåten av sersjantene og i siste instans av den (mest) undertrykte selv.

Så også i Kafkas verden. Joseph K. går hele veien fra en lett undrende protest til han stiller seg lagelig til for sine bødler.

Den begynner med: «En eller annen må ha ført falsk vitnesbyrd mot Josef K.» eller som i en nyere utgave «Noen må ha baktalt Joseph K., for en morgen ble han arrestert uten å ha gjort noe galt.»¹ Så følges han skritt for skritt og refereres nærmest tanke for tanke, uten at det virker dvelende – heller kvelende. Men i det til tider nærmest trivielle, og alltid omhyggelige nedtegnede hendelsesforløpet, forekommer på samme tid mange pussige og lett komiske detaljer, som er lett å kjenne seg igjen i.

På søndagen etter arrestasjonen er han orientert om at han helst bør komme til en første forundersøkelse. Han er sent ute og «svært trett» etter å ha blitt sittende for lenge på vertshuset kvelden før. Han løper gjennom gatene for å rekke fram til klokka ni – men uten at han er innkalt til noe spesielt klokkeslett. Like smart som å løpe for å komme for sent til toget.

Og romanen er som et tog, kvernende og repeterende ruller den bortover skinnene. Fortellingen er detaljert, ikke i den forstand at det beskrives en mengde detaljer; det er få eller ingen deskriptive pauser der tiden stopper opp og fortelleren dveler. Det skjer litt hele tiden, det ruller hele tiden litt videre; kapitlene blir del-strekninger der hele togruta fra avreise til ankomst tilsvarer hele romanen.

K. nøler. Han bestemmer seg og ombestemmer seg. Som hjulene på et lokomotiv der en ny bevegelse fører tilbake til utgangspunktet. Fortelleren formidler hver tanke, hver vending, nært som et petimeter. Detaljene driver teksten forover og den uavlatelige ombestemmingen til hovedpersonen plager leseren videre. K. bestemmer seg for å ta saken fra advokaten og forsvare seg selv. Men «tvilen om hvorvidt det var riktig å gjøre det, var ikke til å utrydde». Og leseren blir sittende igjen med frustrasjonen, og fristes til å spørre: Er K. likevel skyldig, mannen klarer jo ikke å ta en skikkelig beslutning?

Det litterære rommet i romanen skapes av alminnelige steder som K.s bolig, (han leier hos fru Grubach), naboleietakeren frøken Bürstners leilighet, og bygården på den andre siden av gaten med et vindu ... der en gammel dame sitter og følger med. En guffen verden, nærmest kjedelig gjenkjennbar; vår verden. Midt i detaljrikdommmen ledes vi umerkelig inn i «rommene ved siden av», temmelig obskure greier; kjeller, loft og bøttekott som viser seg å være noe annet enn bøttekott, osv. Siderommene er beskrevet på en måte som gir en klam følelse, en subkultur, en underverden. Kanskje er dette den virkelige, at det er her det reelle maktapparatet skjuler seg? En av romanens avgjort sterke sider ligger i at den låner helt alminnelige steder og elementer fra vår egen verden til å skape en absurd.

Hendelsesforløpet er, tross det dramatiske i at han arresteres, preget av det hverdagslige – og av nøling og fomling. K. er likevel aktiv, en ubestridelig hovedperson i romanen, i alle fall i det små. Hendelsesforløpet på mikroplanet er preget av at tingene er bestemt for ham på et overordnet plan. «Prosessen er nå engang innledet», som K. får vite allerede i starten.

Ordene sies av en mann som deltar i arrestasjonen, et svar på K.s ønske om straks å få treffe utleieren, fru Grubach. Her gjør K. en liten bevegelse som om han ville rive seg løs. Han hindres ikke fysisk, men vokteren slenger fra seg en bok han har kikket i og reiser seg; en liten, men tydelig maktdemonstrasjon. Slik beskriver Kafka gjerne kroppsspråket for å fortelle hva som skjer. Eller for å vise at enhver virkelig bevegelse ikke nytter.

I det små foretar K. sine selvstendige handlinger, hvis uttrykket selvstendig i det hele tatt kan benyttes om en arrestert og dødsdømt. En dag begir K. seg til rettslokalet for å forhøre seg om et spørsmål angående prosessen, men konstaterer at møtelokalet er tomt. Det er ikke noe grotesk ved rommet, et helt vanlig lokale, likevel, det er her makten manifesterer seg. Kanskje et bilde på at makten er uten ansikt. Under kapitalismen har ikke makten noe tydelig ansikt, slik den hadde under Stalin.

Kasualitet dreier seg om at det ene fører til det andre. I «Prosessen» fører den ene lille hendelsen eller replikken til underlige vendinger eller at ingen ting skjer. Opprøret mot det absurde uteblir. Det er på samme tid rystende og underholdende. Under arrestasjonen hjemme hos K. tilbyr vokterne ham å ordne frokost; noe de jo nettopp har forhindret. Betingelsen er at K. har penger til å legge ut. Arrestanten takker nei. Og utrolig nok gir dette K. en følelse av å inneha «et aldri så lite overtak». Fornøyd slenger han seg nedpå og tar en god bit av et eple. Dypt tragisk og vanvittig komisk på én gang.

Kafka er ikke tragisk, men munter, skriver Knut Stene-Johansen i forordet til «Kafka – for en mindre litteratur» av Gilles Deleuze og Félix Guattari» (Pax 1994) og forteller at Franz Kafka selv gjerne skoggerlo da han leste høyt av egne tekster. For min del vil jeg si begge deler. Det muntre ligger nettopp i det tragiske.

Etter arrestasjonen forlanger vokterne at han skal være pent kledd før han får hilse på oppsynsmannen, som har slått seg ned i sideværelset. K. griper irritert til den nærmeste dressen; den er imidlertid ikke bra nok for dem, og da han så plukker fram sitt fineste mørke antrekk med sjakett, føler han et snev av triumf – både fordi den er så fin, og fordi vokterne ikke tvang ham ut på badet først!

Oppsynsmannen koster på seg å si han forstår at K. ikke liker å bli arrestert, hvorpå arrestanten kjenner «velvære over endelig å stå overfor et fornuftig menneske». Disse små pussighetene dreier seg om de dypeste reaksjonsmønstre vi mennesker er i stand til å vise overfor autoriteten. Logrende av lykke slikker hunden hånda til sin herre.

Individene i et autoritært system vil gjerne kjenne seg litt over andre, og K. småkjefter på fru Grubach (kort tid etter arrestasjonen) og spør hvorfor værelsepiken må vaske opp på en søndag. Og frøken Bürstner, som han forsøker å legge an på, omtaler han nedlatende som «en liten skrivemaskinsdame».

«Enda var han fri» er en setning som går igjen i romanen. I det nest siste kapitlet da K. vandrer alene rundt i domkirken, ropes plutselig navnet hans med hellig autoritet fra prekestolen. K. snur seg ikke, føler heller ikke at han må, han er bare nysgjerrig på å få se hvem det er som roper. Samtidig vet han, at hvis han snur seg, er han «fanget». Presten forteller dørvokterhistorien (den eneste Kafka var fornøyd med) en fabel full av ulogiskheter, men logisk i sin sammenheng.

Overgrepet overfor individet er «Prosessen»s mest iøynefallende tema. Hadde K. forsvart seg ordentlig eller stukket av, hadde romanen vært en annen og heller ikke virket så sterkt på millioner av lesere. Men altså, glem romanens høye status. Forestill deg heller at du er den første leseren. Franz Kafka ville ikke at du skulle lese den i det hele tatt.

1 Malcolm Pasley-utgivelsen 1990, oversatt av Trond Winje, også kalt den tekstkritiske utgaven. Sammensetningen av kapitlene er ikke fullført og den håndskrevne teksten er fulgt slavisk.

Første utgave, av Max Brod kom i 1925, et år etter forfatterens død; på norsk i 1933 oversatt av Paul Gjesdahl.

Nyttig påminnelse

En jegers dagbok

Ole Robert Sunde hadde en stor artikkel om Turgenjevs En jegers dagbok i Klassekampen i går. Turgenjev, tenkte jeg, jeg har vel noe av ham? Og så kikket jeg i hylla for russisk litteratur. Jo da, jeg hadde Fedre og sønner, Et overflødig menneskes dagbok og, ganske riktig, Av en jegers dagbok. På norsk i 1929 og ifølge forordet et utvalg av de beste fortellingene i originalutgaven. I mine tre bøker skrives navnet "Turgenjev", men Sunde skriver Turgenev, og det er visst det riktige nå, siden Wikipedia også skriver det slik. HER er Wikipedia-artikkelen om Turgenev. Jeg har ikke lest noe av ham, det må jeg innrømme. Jeg har ganske mange bøker jeg ikke har lest. Hva er da vitsen med å ha dem? Det er mange ting - samlegleden i seg selv, men også tilfeller som dette, da jeg bare kan gå i egne hyller og finne en forfatter.

En aldri så liten søndagsquiz

Hvor er dette?

Dette er Knut Hamsuns eiendom Nørholm i Grimstad. Jeg kjørte forbi der forleden dag og
tok dette bildet. Eiendommen tilhører fortsatt familien, men er ikke åpen for besøkende lenger.
Det var den for en del år siden, da var jeg inne i Hamsuns dikterstue, et lite hus
i skogkanten et stykke fra hovedhuset.