På tur med Kafka

(Dette innlegget er en reprise fra 2009)

«Er reiste wieder mit Kafka, und er wusste, was dies bedeutete» sier Kafka-biografen Reiner Stach megetsigende i første bind av sin store Kafka-biografi. «Er» (han) er vennen Max Brod, mannen som skulle komme til å redde Kafkas verk for ettertiden.
Setningen er hentet fra skildringen av en reise de to foretar til Leipzig, Tysklands førende by når det gjaldt bokhandler og forlag, for å finne en forlegger til Kafka. «Kafka brauchte ein Verleger, es war hohe zeit.»

Og hva innebar det så å reise sammen med Kafka? «Langwierige Hygiene im Hotel, umständliche Verabredungen, Unschlüssigkeiten, vegetarisches Essen.» (Tidkrevende renslighetsprosedyrer på hotellet, omstendelige avtaler, ubesluttsomhet, vegetarmat.)

Det hele blir ikke bedre av at de to vennene for første gang må dele hotellrom fordi enkeltrom ikke lar seg fremskaffe. Kafka vil ha åpent vindu, ellers føler han seg som «lebendig begraben» - levende begravet. Det vil ikke Brod, for selv for mennesker som er vant til den brosteinsrumlende trafikken i Praha, er trafikkstøyen i travle Leipzig «kaum erträglichen» - nesten ikke til å holde ut. Brod får det i første omgang som han vil, men så «hevner» Kafka seg med å få mareritt om Brod, og så ender det med at Brod står opp og åpner vinduet likevel, hvoretter han sover rolig videre med puten over hodet.

Men Kafka gjør det ikke lett for seg: «Ich werde Ihnen immer viel dankbarer sein für die Rücksendung meiner Manuskripte als für deren Veröffentlichung» (Jeg ville bli enda gladere for å få manuskriptene i retur enn for å få dem utgitt) - ikke akkurat rette ting å si til en mulig forlegger.