Charleston

 

Som ventet ga boknissen meg Quentin Bell og Virginia Nicholson bok "Charleston. A Bloomsbury House and Garden" til jul. En strålende og rikt illustrert bok om Vanessa Bells kunstnerhjem, skrevet av sønn og barnebarn. Da søstrene Vanessa og Virginia Stephens far døde og foreldrehjemmet ble oppløst, flyttet søstrene og deres to yngre brødre Thoby og Adrian inn i en leilighet i Bloomsbury i London, der det oppsto et rikt kunstnerisk og intellektuelt miljø, den såkalte Bloomsbury-gruppen, hovedsaklig bestående av brødrenes studievenner, med de to søstrene som de sentrale skikkelsene. Etter hvert etablerte søstrene Vanessa Bell og Virginia Woolf seg på hver sin eiendom ikke langt fra hverandre i Sussex. Vanessa på Charleston, som ble det nye samlingspunktet for Bloomsbury-gruppen, Virginia og hennes mann på eiendommen Monk's House. Charleston er ikke minst kjent for den rike kunstneriske utsmykningen utført av Vanessa selv og andre kunstnere i gruppen, især ektemannen Clive Bell og elskeren/vennen Duncan Grant (hun hadde barn med begge). Mange mener at utsmykningen av huset var hennes største kunstverk. Stedet drives i dag som en svært besøkt stiftelse, jfr. DENNE nettsiden og  DENNE Instagram-kontoen.

Vita og Virginia

 

 Tekst hentet fra Instagram-kontoen Charlestontrust:

 On this day in 1922, the writer Virginia Woolf first met author and aristocrat, Vita Sackville-West...

🍽️ They were introduced at a dinner party hosted by Virginia's brother-in-law, the writer and art theorist, Clive Bell. In her diary the following morning, Virginia wrote...

'I am too muzzy headed to make out anything. This is partly the result of dining to meet the lovely gifted aristocratic Sackville-West last night at Clive's. Not much to my severer taste - florid, moustached, parakeet coloured, with all the supple ease of aristocracy, but not the wit of the artist.'

'She writes fifteen pages a day - has finished another book - publishes with Heinemanns - knows everyone. But could I ever know her? I am to dine there on Tuesday. The aristocratic manner is something like an actress's - no false shyness or modesty - makes me feel virgin, shy, and schoolgirlish. Yet after dinner I rapped out opinions. She is a grenadier; hard; handsome; manly; inclined to double chin.'

📖 It's not altogether the most flattering first impression of Vita, but the two writers grew close, became lovers and remained friends until Virginia's death in 1941.

HER er en artikkel i Time Magazine om dette forholdet.

Leserapport

Denne bloggen har i all hovedsak dreid seg om min lesning av skjønnlitteratur. Nylig innså jeg, til min overraskelse, at min lesning i det siste har kommet til å dreie seg mer om sakprosa. Av de fire siste bøkene jeg har lest, er det tre bøker som ikke er skjønnlitteratur: Anne-Lise Seips biografi om Johan Sebastian Welhaven, Jane Dunns dobbelbiografi om søstrene Virginia Woolf og Vanessa Bell, og Uwe Wittstocks beretning om tyske forfatteres situasjon i tiden omkring Hitlers maktovertagelse. 

Boka om Welhaven leste jeg som en følge av interessen for Aasmund Olavsson Vinje og norsk kulturelt og litterært miljø på 1800-tallet, interessen for Vanessa og Virginia oppsto uten at jeg kan se noen klar årsak, kanskje det var så enkelt som at jeg på grunn av noe jeg leste i en avis oppdaget at jeg ikke hadde Virginia Woolfs "Bølgene" (den har jeg nå, jeg vil gjerne ha henne komplett på norsk). Dunns biografi har i sin tur ført til at jeg har begynte å interessere meg for Bloomsbury-kretsen, kretsen av intellektuelle og kunstnere som oppsto rundt de to søstrene, og som fikk stor betydning. Dette fører igjen til nye bokanskaffelser. 

Uwe Wittstocks bok leste jeg fordi jeg interesserer meg for denne epoken i tysk historie, dvs. Tyskland i mellomkrigstiden, fra republikk til diktatur. Og med Wittstocks bok kunne jeg kombinere denne interessen med interessen for tysk litteratur. Wittstocks bok er forøvrig spennende som en kriminalroman, han går tett på de daglige begivenhetene, på gatekampene, truslene, forfølgelsene. Hvilke forfattere som allerede har dratt i eksil (f.eks. Remarque), hvem som vurderer fra dag til dag om det er trygt å bli i Tyskland eller ikke, hvem som må pakke kofferten i all hast og kanskje rømme ut bakveien før døra bli slått inn av SA. Thomas Mann og hans kone Katja slapper av på et hotell i Sveits på hjem til Tyskland, men Erika og Klaus rekker å advare dem mot å komme hjem før de selv må forlate hjemmet i München i all hast og komme seg i sikkerhet i utlandet. 

Jeg spør meg selv om hvorfor jeg nå i stor grad har vendt meg bort fra skjønnlitteraturen. Noe av forklaringen er kanskje at jeg har lest så mye. Jeg har lest Joyce, Proust, Mann og Musil, jeg har lest Kafka og Becket, Pessoa og Grass og Graham Greene, Dickens og Flaubert, jeg har bevisst drevet det jeg kaller "kanonisk" lesning av både eldre og nyere forfattere, altså lesning av de store hovedverkene i litteraturen. Så mye at jeg på en måte føler meg mettet. Det er tid for noe annet.

Og dette "noe annet" er tydeligvis lysten på mer kunnskap. Gjerne relatert til litteraturen, som de tre bøkene nevnt her, men også til historie og kultur. En annen annen ting er at mens jeg foretrekker skjønnlitteraturen i norsk oversettelse, leser jeg gjerne sakprosa på andre språk. Det passer godt sammen med at jeg også prøver å forbedre tysken og fransken.

Man kjenner seg igjen ...

 

Noen lesefrukter i julestria (reprise)

 

Illustrasjon fra husmannsplassen vår i de dype Telemarks-skogene.

Noen lesefrukter i julestria, alle hentet fra norsk litteratur:

«Alle lys er tent hele dagen. Det er like under jul.»
 Cora Sandel: Alberte og Jacob

«Å ikke komme hjem til jul regnes som det aller verste man kan gjøre mot sine foreldre.»
Børge Skråmestø: Tårer i champagnen

 «Den vilt umåteholdne julefeiringen er for lenge siden utartet til en gudsbespottelse av sanseløse dimensjoner, en kremmernes salighetsfest, et plyndringstokt, et sugerør vendt mot menneskers oppsparte midler.»
Aksel Sandemose: Epistler og moralske tanker, «Kremmerne i templet»

«Elles stod julsjauen av seg som han skulde, grisene blødde, og øle det gjekk, det vart ferdig som skulde bli ferdig, og så vart det vask både på klæa og kropp.»

Olav Duun: Juvikfolke

«Visste du at eg heilt sidan eg var liten har vore livredd kvar veslejulaftan når eg skulle legga meg, redd for at eg ikkje skulle vakna att om morgonen.»
Agnes Ravatn: Veke 53

«Folk er ingen stabil og eintydig kategori som kan spikrast til eit sett med kulturelle preferansar. Og dei utdanna klassane? Dei kan ha det så minimalistisk dei vil i heimen, men til jul kjem krimskramset fram hjå dei aller fleste.»
Marta Norheim: Friksjonar

«Jeg greier ikke denne julehyggen jeg.»
Gunnar Larsen: Bull

Thylejren er blitt voksen

 

I anledning Peter Øvig Knudsens to bøker Hippie 1 og Hippie 2, som jeg omtalte i innlegget nedenfor, fikk jeg følgende kommentar på Messenger fra min venninne som var i Thylejren sommeren 1970. I kommentaren gjør hun meg oppmerksom på noe jeg ikke var klar over, nemlig at Thylejren eksisterer den dag i dag (og jeg bor faktisk bare en times biltur unna).

Min venninne skriver: 

"Hippie 1 og Hippie 2 er et bittelite stykke dansk kulturhistorie. Vet at Øvig Knudsen har fått kritikk fra gamle hippier. Men ærlig talt ‘a - mange av oss var «gratispassasjerer» i den forstand at vi ikke forsto en dritt av det overordna målet med hele Thy-leiren, vi ville bare kunne frike ut i total frihet. Så all ære til Øvig Knudsen som faktisk klarte å samle og sette ord på en jævlig spennende tid og begivenheter. Uhyre velskrevet. Så er det slik at noen mente alvor, også etter alle konfliktene og fraksjonene som gjerne følger slike - eksperimenter, eller hva jeg skal si. I etterdønningene etter Thy-leiren finnes det fremdeles noen som holder stand, og som dannet Det ny samfund. De kaller seg selv et «sosialt eksperiment», nå på 52’ året. Flat struktur, et fellesmøte en gang i året som bestemmer driften av Det ny samfund, skjønt tre regler står fast: ingen harde stoffer, ingen vold, ikke tjueri. Liker tanken godt, jeg, for det om jeg nå er blitt for sliten til å ta del i noe lignende." 

 

Bilde fra Thylejrens urtid, sommeren 1970.

 

 

Bilde fra en reportasje i avisa Jyllands-Posten i dag 3. desember 2021. Reportasjen er bare tilgjengelig for abonnenter, men overskrift og ingress lyder:

Mor, far, to børn og to hunde bor på 40 kvm i et socialt eksperiment

På 10 år er Thylejren gået fra tre børn og i myndighedernes søgelys til 22 børn og boomende familieliv. Er det sociale eksperiment gået fra teenager til moden voksen?

 

HER er Thylejrens hjemmeside.

HER er dansk Wikipedias side om Det ny samfund, som driver Thylejren.

Hippie!

 2,5 kg bøker i posten i går - den danske forfatteren Peter Øvig Knudsens to ruvende bind om hippiebevegelsen i Danmark, som kulminerte med Thy-leiren sommeren 1970, hippienes forsøk på å skape et nytt samfunn med totalt demokrati og fri sex. For de fleste deltagerne et euforisk høydepunkt i livet, men også med dramatiske skyggesider og negative følger for en del. Den danske journalisten Poul Hammerich karakteriserer i sitt hoved verk "Danmarkskrønike" Thy-leiren sommeren 1970 som en av de tre viktigste begivenheter i Danmark i det 20. århundre. Leiren hadde i hvert fall ett norsk innslag, som jeg kjenner, men hun var kanskje ikke den eneste norske.

Selv flyttet jeg til Danmark første gang i 1972 og husker godt at Thy-leiren fortsatt var svært til stede i den offentlige bevissthet. 

 

Svaret på spørsmålet i innlegget nedenfor, er romanen "The Power and the Glory" (1940) av den britiske forfatteren Graham Greene (1904-1991). Den kom første gang på norsk i 1950 med tittelen "Makten og æren", oversatt av Peter Magnus. Tittelen er hentet fra slutten på Fadervår: "For riket er ditt, og makten og æren i evighet, amen."

Greenes katolske tro preget hans forfatterskap. Han ville imidlertid ikke omtales som en katolsk forfatter, men som en katolikk som tilfeldigvis også var forfatter. Katolske religiøse temaer kommer særlig tydelig frem i de fire betydelige romanene "Brighton Rock", "Makten og æren", "Den dypeste grunn" og "Slutten på leken".  

Greenes romaner er skrevet i en realistisk og samtidsrettet stil, og inneholder ofte figurer som strever med lav selvtillit og tvil, og lever under dårlige eller rotløse forhold. Tvilen som kommer frem er ofte av religiøs natur, og speiler Greenes egen katolske tro.

Greene var eventyrsøkende og likte å reise til det han kalte "ville og avsidesliggende" steder. Mange av personene han møtte i forskjellige sammenhenger ble modeller for figurer i romanene.  Det er senere kommet frem at Greene gjennom hele livet rapporterte til den britiske etterretningstjenesten. 

Greene var en aktuell kandidat til Nobelprisen, men tapte mot Ivo Andrić i 1961. 

Med 39 bind er Graham Greene den best representerte forfatteren i mine hyller. 

PS Som mange vil vite var Graham Greene også manusforfatter til den legendariske filmen "Den tredje mann", en britisk film noir fra 1949, med Orson Welles i hovedrollen som Harry Lime. Filmen ble i 1999 kåret til den beste britiske filmen noensinne av British Film Institute.

 

                Et utvalg av Graham Greene i en bokhylle svært nær meg.

Hvilken roman?

Denne artikkelen på det katolske nettstedet Aleteia forteller om henrettelsen av den meksikanske jesuittpateren Miguel Agustín Pro. Pater Miguel ble senere modell for hovedpersonen i en berømt roman, som blant annet var en av de hundre utvalgte bøkene i Den norske bokklubbens "Århundrets bibliotek". Hva het romanen, og hvem skrev den?

Påminnelsen

 

The Bloomsbury Group

 Lesningen av Jane Dunns dobbelbiografi om søstrene Virginia Woolf og Vanessa Bell var så fascinerende at det var som en ny verden som åpnet seg. Ikke bare handlet den om de to søstrene og deres svært nære forhold, men også om den kulturelle og kunstneriske kretsen som oppsto rundt dem, The Bloomsbury Group. En krets av nyskapende, kreative og fengslende personligheter. 

Neste bok ble derfor Frances Spaldings bok om denne gruppen, der hun presenterer kortfattede biografier om gruppens sentrale personer, illustrert med malerier og personlige fotografier. Storesøster Vanessa var maler, som også hennes mann og flere andre var. Et av Vanessas kunstverk var eiendommen Charleston, som hun og andre dekorerte og innredet med en på den tiden nyskapende stil som i dag fremstår som selve innbegrepet av engelsk landlig sjarm. Til jul kommer jeg derfor til å gi meg selv boken "Charleston: A Bloomsbury House and Garden", av Vanessas sønn Quentin Bell og hans datter Virginia Nicholson. Jeg kan rett og slett ikke få nok av Virginia og Vanessa og det spennende miljøet rundt dem.

Og hva kom ikke i posten i går, annet enn en DVD med dokumentaren "What was Virginia Woolf afraid of". Tittelen henspiller på Edward Albees kjente skuespill "Who's afraid of Virginia Woolf" (1962), hvis tittel er et ordspill på sangen "Who's afraid of the Big Bad Wolf" i Disney-filmen "Three Little Pigs" (1933) - (Wolf/Woolf). Skuespillet har ingenting med Virginia Woolf å gjøre. 

Det fotografiske portrettet av Virginia Woolf som pryder både boken om Bloomsbury-gruppen og DVD-en, har fått ikonisk status. Det ble tatt av fotografen G.C. Beresford i 1902, i hans studio i London, av den da 20 år gamle Virginia Stephen (Woolfs pikenavn). Da National Portrait Gallery trykket et postkort med dette bildet i 1990, solgte det i et opplag på 21 000 eks i løpet av fire år, det mest solgte postkortet i England.

 

                                                     

... fälla lövet som guld i din famn.

 

 

 

"Tuntreet" vårt, et gingko biloba-tre som feller de knallgule bladene sine akkurat nå, inspirerte meg til å hente fram dette diktet av Bo Bergman på grunn av strofen "fälla lövet som guld i din famn" og fordi det er et av de vakreste kjærlighetsdiktene jeg vet om.

 

 

MELODI

Bara du går över markerna,
lever var källa,
sjunger var tuva ditt namn.
Skyarna brinna och parkerna
susa och fälla
lövet som guld i din famn.

Och vid de skummiga stränderna
hör jag din stämmas
vaggande vågsorl till tröst.
Räck mig de älskade händerna.
Mörkret skall skrämmas.
Kvalet skall släppa mitt bröst.

Bara du går över ängarna,
bara jag ser dig
vandra i fjärran förbi,
darra de eviga strängarna.
Säg mig vem ger dig
makten som blir melodi?

Bo Bergman (1869-1967)

Fra diktsamlingen "Elden" (1917).

Her hentet fra antologien "Lyrik från vår egen tid", Lund 1968.

 

Romantikk på landet

 

Tenk på hvor du kjøper

Tydelig melding her. Selv handler jeg i prinsippet ikke på Amazon lenger, bare en sjelden gang på Amazon.de når jeg ikke har annet valg (Ikke noe annet valg? Jeg må jammen anstrenge meg litt for å finne en uavhengig tysk nettbokhandel). Litt rart å tenke på - jeg var en av Amazons første norske kunder i sin tid og følte meg som en pioner, at jeg var med på å skape fremtiden. For en måte å handle bøker på! Plutselig lå min nærmeste bokhandel - med kjempeutvalg - i Alaska! Med hver levering fulgte en gave - musematte, drikkebeger etc. Og alltid bokmerker. Det var så nytt og spennende at det var ikke til å tro. Nå blir jeg nesten flau når jeg ser mine tidligere innlegg her i bloggen om Amazon. For en fan jeg var! Dagens status er at jeg altså har hjulpet Jeff Bezos, den drittsekken, til å bli verdens rikeste mann. Jeg så det ikke komme, for å si det sånn.
 

Hvis IKEA solgte bøker ...

Kjøp aldri en bok på IKEA.

 

Da Welhavens barnebarn vant olympisk sølv i skrivekunst.

 

Illustrasjon: Lars Vegas Nielsen. Opprinnelig i Weekendavisen 30. juli 2021. Gjengitt med tillatelse av kunstneren.

Overskriften kan se ut som fleip, for denne historien er nesten for god til å være sann. Men sann er den.

Den danske forfatteren Josef Petersen (1881-1973) var Welhavens barnebarn, og han vant faktisk olympisk sølvmedalje i skrivekunst ved de olympiske lekene i 1924, 1928 og 1948. Fra 1912 til 1948 var nemlig også de fem kunstartene arkitektur, skulptur, musikk, malerkunst og skrivekunst olympiske øvelser. Kunstverkene skulle ha en forbindelse med sport og godkjennes av det landet kunstneren representerte. Petersens sølvbidrag hadde alle temaer fra gresk oldtid, «Argonautene» (1928) handlet for eksempel om hvordan de opprinnelige olympiske lekene ble til, og «Den olympiske mester» (1948) handlet om bokseren Euthymos, som vant olympiske seire i 484, 476 and 472 f.Kr.

Med sine tre sølvmedaljer er Josef Petersen den mestvinnende olympier i de skjønne kunster.

Josef Petersen var selv litt av en atlet, med en «veldrejet krop, lange mørke hårlokker og et ildfuldt blik». Omgivelsenes beundrende blikk vakte tidlig interessen for kroppslig estetikk. Om oppveksten i den lille landsbyen Undløse i Vestsjælland, der faren var sogneprest, skriver han: «Længe før nudismen dyrkede jeg nøgenkultur, mellem de tætte buske ved dammen […] Her solede jeg mig, badede i den karske luft og hengav mig til mine drømmer. Jeg indgned min krop med en saltvælling, der stimulerende blodcirkulationen, og øvede mig med min møllesten, så bicepserne svulmede på mine arme.”

Livsveien ble svært mangslungen, for å si det mildt. Først prøvde han seg på Zahrtmanns malerskole i København, men «den stillesiddende tilværelse i Stormgade viste sig komplet ulidelig for den sværlemmede spradebasse, hvis støjnivå og selvhævdelsestrang dækkede over en bagside av sjælelig usikkerhed».

En stund drev han lidenskapelig med kroppsbygging, men så fikk han øynene opp for litteraturen gjennom omgang med norske kunstnerbohemer på heisatur i København. Særlig Hans Jæger så en stjerne i den veldreide unge mannen. Etter mye om og men – Josef Petersen er blant annet kjent for sin deltagelse i Danmarks siste pistolduell – ble han journalist i Politiken, visstnok også utenlandskorrespondent. Fritiden benyttet han til å lese om antikken og til å produsere en sann syndflod av historiske romaner, uten å vinne kritikernes eller lesernes gunst. Selv ikke da han vant Gyldendals romankonkuranse i 1923, klarte han å leve av forfattergjerningen. Ifølge Johannes V. Jensen var Petersen «helt uden evner for at gøre sig gældende”. Bare i olympisk sammenheng kom statusen som amatørforfatter til sin rett.

Sin berømte norske morfar møtte han aldri. Welhaven døde i 1873, og Josef ble født i 1881. Hans mor var Welhavens yngste datter Marie.

Litt welhavensk familiehistorikk: Welhaven hadde et forhold til tre kvinner i sitt liv. Først en langvarig og aldri realisert romanse med Wergelands søster Camilla, kjent som forfatteren og kvinnesaksforkjemperen Camilla Collett. Det var komplisert, ikke bare på grunn av den litterære og idémessige striden mellom hennes bror Henrik og Welhaven. Det hele forble noe som kanskje kan kalles en langvarig avstandsforelskelse fra begge sider, i hvert fall en gjensidig tiltrekning. Dette endte da Welhaven ble alvorlig forelsket i Ida Kjerulf, som gjengjeldte hans følelser, men som tragisk nok døde før bryllupet. Hos felles venner i Oslo hadde Welhaven møtt den fransk-danske Josephine Angelique Bidoulac, som han giftet seg med i 1845 og fikk fem barn med. Yngstedatteren Marie ble oppkalt etter sin franske mormor. Marie hadde en tvillingbror, Joseph, som døde tidlig, og som var oppkalt etter sin franske farfar. Josef Petersen var med andre ord oppkalt både etter sin mors morfar og etter sin avdøde onkel.

Båndene var tette mellom dansk og norsk åndsliv på 1800-tallet. Welhaven hadde dessuten familiære bånd gjennom sin kone. Josephines søster Virginie var gift med den fremtredende danske teologen Hans Lassen Martensen, professor, hoffpredikant og biskop over Sjællands stift, og Martensens hjem ble den faste basen når familien Welhaven var på besøk i Danmark.

Første gang «den lille spinkle» Marie Welhaven var med til København, var hun seksten år. I onkelen og tantens gjestfrie bispehjem traff hun kjente danske kulturpersonligheter som Paludan-Müller, Christian Winther, H.C. Andersen og Louise Heiberg.

Gjennom onkelens bekjentskaper tilbragt Marie flere sommerferier på godset Frihedslund. Her møtte hun den nyutdannede teologen Niels Frederik Petersen, som gikk under tilnavnet «Sorte-Petersen» fordi han, visstnok på grunn av et genetisk islett fra romanifolket, hadde et litt fremmedartet utseende. Ifølge en kilde så han ut som en beduinhøvding. Han hadde for øvrig også «en uhyre levende tale og et stærkt, festligt temperament». Søt musikk oppsto i hjertene, og tjuefem år gammel ble «den lille norske digterdatter» prestefrue i Danmark. Og mor til en olympisk sølvmedaljevinner i skrivekunst.

 Kilder for dette innlegget er Lokalhistorisk arkiv Jernløse, Anne-Lise Seip: "Demringstid. Johan Sebastian Welhaven og nasjonen" (biografi) og artikkelen "Den olympiske mester" av Poul Duedahl, Weekendavisen 30. juli 2021.

 

  

 

 

Nasjonale litterære særtrekk

 

Tja, jo, kanskje ...

 

Ord for dagen

 

Poetisk hyllest til september

 

September! Sværmerske med falmet Kind,

med Flagreklæder brogede og smukke!

Vi hørte dine smertelige Sukke

i Løvets Raslen og i Aftnens Vind.

I Taageslør Du stod på Fjeldets Tind,

Og kunde ei din Taarekilde lukke,

Og saa i Graneskovens Mørke ind,

Og saa din Sol i Sølvervoven dukke.

 

Johan Sebastian Welhaven

Fra September i «Digte», 1838.

 

Egen ill.

 

Min elskede! Jeg har en vise å synge

når bladene faller og fuglene drar.

Det sukker i skog etter sang som

forstummet,det mørkner i muld efter grøde som var.

En blekere årstid skal røre vår tinning

med hastige vinger og drivende løv.

September skal gå over jorden og kalle

dens ånde til stillhet, dens hjerte til støv.

 

Fra Sang i september

Einar Skjæraasen 1965

 

Egen ill.

 

Septemberluft och septemberdag

i glödande, sydländsk färg –

Vid horisonten en furuskog

står mörk mot det gråa berg; –

De glittrande, grågröna pilars rad

försilvrade, darra i solens bad,

och från de rödgula lönnar

hörs falla de vissnade blad.

 

Septemberluft och septemberdag,

din himmel är stråligt blå

med luftiga, vita sommarmoln,

som sväva i flockar därpå.

I solskenet genom det gröna land

där glittrar ett ljust och slingrande band –

en å, med gulnande alar

invid den sluttande strand.

 

Septemberluft och septemberdag, –

du samlat all sommarens fröjd,

dess skönhet, dess färgprakt och solskensglans

hos dig nått sin strålande höjd. –

Det är, som ett sista farväl du bjöd

i frukternas sötma och blommornas glöd, –

ty kanske vid nästa vindfläkt

du redan är vissnad och död.

 

September

Erik Axel Karlfeldt (1864-1931), medlem av Svenska Akademien fra 1904. Karlfeldt fikk Nobels litteraturpris etter sin død i 1931, og er den eneste som har fått prisen posthumt.