Jeg er ferdig med "De mørke kilder", og for første gang har jeg lest lenger enn den første boken i Lillelord-trilogien. "De mørke kilder" opplevde jeg som en tung affære å komme gjennom. Borgen innrømmet selv at det første bindet hadde vært et dårlig startgrunnlag for en trilogi, og at han opprinnelig ikke hadde regnet med noen fortsettelse. Han hadde likevel selv stor tro på bind tre og to, da de var ferdig, i motsetning til kritikerne, som sterkt fremhevet den første boken, men syntes de to andre smakte av livløs konstruksjon. Odd Eidem irriterte seg over "de omhyggeligste detaljbeskrivelser av likegyldigheter". I det hele tatt eksisterer det vel en oppfatning av at Borgen først og fremst var en novellens mester, og at han ikke i samme grad mestret det store format. Det var da også novellesamlingen "Nye noveller" (1965) han fikk Nordisk Råds litteraturpris for i 1967.
Jeg for min del synes altså at bind to i Lillelord-trilogien mangler den friskheten som preger den første boken. Lesingen av "Lillelord" var selvgående, mens jeg måtte bruke atskillig viljestyrke for å komme gjennom "De mørke kilder". Det samme frykter jeg gjelder bind 3, "Vi har ham nå", men lese hele verket skal jeg uansett.
Tekstene nedenfor er hentet fra Gyldendals nettside.
Lillelord-trilogien regnes ofte som Johan Borgens hovedverk og et av de viktigste romanverkene i nyere norsk litteratur. De tre bøkene kan leses frittstående, men de følger alle utviklingen til én og samme hovedperson: Wilfred Sagen.
Borgen gir i første bok, Lillelord (1955), levende
miljøskildringer og tidsbilder fra Oslo før første verdenskrig. Men
først og fremst er dette en fascinerende fortelling om Wilfred, en rikt
begavet, men spaltet og holdningsløs gutt. I andre bind, De mørke kilder (1956), dukker Wilfred opp i krigens siste år, like sjarmerende og like foruroligende uforløst som i forløperen. Siste bok, Vi har ham nå (1957), tar så et langt sprang i tid, fra de første mellomkrigsårene til siste halvår av okkupasjonen.
Alt i alt gir Lillelord-trilogien en dyptloddende psykologisk studie av Wilfred Sagen, en romanskikkelse som har satt dype spor i norsk litteratur.
1 kommentar:
Jeg kom meg gjennom bind to og tre på ren viljestyrke. Min innstilling er at det er greit å slutte å lese en roman som jeg ikke kommer overens med, men jeg setter såpass pris på Borgen at jeg ville lese hele trilogien. Det hender jo at jeg endrer oppfatning underveis. For meg skjedde ikke det her, og jeg husker det som at jeg satt igjen med et spørsmål om hva romanene ville meg - og omvendt.
Legg inn en kommentar