Farlig sted

 “There is nowhere more dangerous 

than an English village.” 

 Alan Conway (Conleth Hill) i krimserien "Siste kapittel" (Magpie Murders).

Kjell Askildsen

I går begynte jeg å lese Kjell Askildsen. For en tid siden, aktualisert av Kjell Askildsens død i september i fjor, fant jeg ut at jeg aldri hadde lest noe av ham. Han var bare et navn for meg. Et kjent navn, riktignok. Men ikke et personlig litterært bekjentskap. Det måtte jeg gjøre noe med, så jeg fikk fatt i "Alt som før. Kjell Askildsen i utvalg", Bokklubben 1994. Med etterord av Morten Harry Olsen (som er et personlig litterært bekjentskap, særlig hans "Mississippi").

 

Olsen reflekterer i etterordet over hvem Askildsen skriver for, og siterer blant annet noe Dag Solstad sa i Askildens 60-årsdag, om at Askildsens forfatterskap "forutsetter en opplyst almenhet som publikum". Olsen sier videre: "Den opplyst almenhet. Begrepet har nok gått ut av alminnelig sirkulasjon. Men det er nok riktig at det eksisterer en stor, ganske usynliggjort gruppe mennesker som vanligvis kamulerer seg (for å holde seg til Solstads eget begrepsapparat) som "bokormer" og "lesehester", men som like gjerne kunne kalles "den opplyste almenhet". Eller for å si det med Askildsens egne ord: "Jeg skriver for folk som har lest en del."

Sånne som meg, altså.

    

Fra egne hyller

 På denne dagen for to år siden hadde jeg dette innlegget på Facebook: 

"Det er så mange utfordringer på FB om dagen, om å legge ut bilder av dette og hint. Pene landskap, for eksempel, for å gjøre tilværelsen litt lysere. Siden jeg likevel driver og systematiserer bøker for tiden, har jeg lagd min egen utfordring - 8 bokomslag som kanskje kan muntre opp, alle hentet fra det rikholdige biblioteket vi holder oss med her i huset."

 

 

Ny jobb

 

 

Jeg har nettopp fått i oppdrag å oversette denne boka (og oppfølgeren) for Gyldendal. Den ble utgitt i 2016 og omtales av Amazon på denne måten: 

National Book Award Longlist * New York Times Bestseller * An Amazon Best Book of the Year

From bestselling and award-winning author Sara Pennypacker comes a beautifully wrought, utterly compelling novel about the powerful relationship between a boy and his fox. Pax is destined to become a classic, beloved for generations to come.

Pax and Peter have been inseparable ever since Peter rescued him as a kit. But one day, the unimaginable happens: Peter's dad enlists in the military and makes him return the fox to the wild.

At his grandfather's house, three hundred miles away from home, Peter knows he isn't where he should be—with Pax. He strikes out on his own despite the encroaching war, spurred by love, loyalty, and grief, to be reunited with his fox.

Meanwhile Pax, steadfastly waiting for his boy, embarks on adventures and discoveries of his own. . . .

 

Her er det første avsnittet i boka, i originalversjon og i min oversettelse: 

 

The fox felt the car slow before the boy did, as he felt everything first. Through the pads of his paws, along his spine, in the sensitive whiskers at his wrists. By the vibrations, he learned also that the road had grown coarser. He stretched up from his boy’s lap and sniffed at threads of scent leaking in through the window, which told him they were now traveling into woodlands. The sharp odors of pine—wood, bark, cones, and needles—slivered through the air like blades, but beneath that, the fox recognized softer clover and wild garlic and ferns, and also a hundred things he had never encountered before but that smelled green and urgent.

 

Reven merket at bilen sakket farten før gutten gjorde det, fordi den merket alt først. Gjennom tredeputene på labbene, langs ryggraden, med de følsomme værhårene på forbeina. Vibrasjonene fortalte den også at veien var blitt mer ujevn. Den strakte seg opp fra guttens fang og snuste. Luften som kom inn gjennom vinduene fortalte den at de var kommet inn i en skog. Den skarpe lukten av furu – treverket, barken, konglene og nålene – skar som kniver gjennom luften, men reven kjente også den gode duften av kløver, ramsløk og bregner og mye annet den ikke hadde opplevd før, men som luktet grønt og viktig.

 

Hva vil det si å oversette? Enkelt sagt består det i å plukke originalteksten fra hverandre og bygge den opp igjen på norsk. Både meningsinnholdet og tonen skal overføres. En måte å teste oversettelsen på er å stille følgende tre spørsmål: 1) Har jeg sagt noe mer enn det som står i originalen? 2) Har jeg sagt noe mindre enn det som står i originalen? 3) Har jeg sagt noe annet enn det som står i originalen. Hvis alle spørsmålene kan besvares med "nei",  er det fint.

Som oversetter foretar jeg denne kontrollen nærmest automatisk, det er ikke noe jeg grubler over for hver setning. Det første man kanskje legger merke til i denne teksten, er at reven omtales som "he". Dette er vanlig på engelsk, men på norsk er det naturlig å si "den". Hvis både reven og gutten i denne teksten skulle omtales som "han", ville det bli forvirring. 

Det første jeg stusset over, var "the sensitive whiskers at his wrists". Har rever værhår på beina? Det måtte jeg sjekke, og det har de faktisk. Katter også, for eksempel. Det blir alltid mye research når man oversetter. Jeg kan ikke skrive noe som er faktisk feil eller noe jeg ikke selv forstår.

Ordstilling og setninger er delvis ombygd, som man ser. Der strukturen i originalteksten ligger så tett opptil norsk at man kan oversette direkte, gjør man det. Men ofte må man dekonstruere og bygge opp på nytt. 

Hele tiden må jeg ha i tankene at målgruppen er barn i alderen 9 - 12.

 

 

Et tilfeldig (?) utvalg ...

For et år siden ble jeg utfordret på Facebook til å vise syv bøker som har betydd noe for meg, uten kommentarer. Dette er de syv bøkene. Nå funderer jeg på om dette utvalget, akkurat disse bøkene, forteller noe om meg. Og i så fall hva.

 

Lesningens mysterier

 

 

I innlegget nedenfor skrev jeg om de nye bøkene av Rachel Cusk jeg hadde fått i hus, de tre som er kommet på norsk etter Omriss-trilogien, og sa at jeg hadde bladd litt i dem uten at det var noe som fenget. Det spørs vel om man kan nøye seg med bare å bla litt i en bok for å finne ut om den er lesverdig eller ikke. Det er nok et altfor tynt grunnlag å bedømme den på. Når det gjelder bøker, er underbevisstheten heldigvis ofte klokere enn meg. I går, da jeg skulle ha en ny bok å lese, tok jeg nærmest automatisk fram Et tilfluktssted, en av de nye bøkene til Cusk. I begynnelsen gjorde den motstand, mye motstand. Den slapp meg liksom ikke inn, og jeg var på nippet til å legge den fra meg. Litt etter oppdaget jeg til min egen forundring at jeg hadde lest et langt stykke videre, og at jeg var så fenget av den at jeg var fristet til å lese den helt ut med det samme (den er på bare 190 sider og med en luftig og fin sats). Det var Cusk slik jeg kjente henne fra Omriss-trilogien. Bøker slik jeg liker det, der handlingen er underordnet, der spenningen og opplevelsen ligger i språket, for ikke å si mellom linjene. HER er Aftenpostens anmeldelse.