Om Modiano

 

                    Det eneste jeg har å utsette på "Søndager i august", er at omslagsbildet er fra Paris når boka foregår i Nice.

En leser spurte om jeg hadde noen synspunkter på Patrick Modianos «Søndager i august», som jeg leste i fjor. Det har jeg for så vidt ikke, annet enn at jeg liker Modiano. Jeg har fire bøker av ham nå – foruten «Søndager i august» har jeg «Så du ikke går deg bort», «Gater i mørke» og «Ungdomstid». Den siste venter på å bli lest.

Jeg kan ikke veie disse bøkene opp mot hverandre på annen måte enn å nevne «stemning» og «spenning» som stikkord. Hver av bøkene har dette på sin måte. Patrick Modianos kjennetegn er det som kan kalles «dempede litterære virkemidler». Det vil si at det er lite av ytre dramatikk, handlingen er er ofte uten merkbar fremdrift. Jeg har sett ham karakterisert som «umiskjennelig fransk» - det kan tolkes både negativt og positivt. For meg som prøver å albue meg inn i det franske språket, og som liker fransk litteratur generelt, er det positivt.

Jeg har tidligere nevnt at jeg foretrekker språkdrevne bøker fremfor handlingsdrevne – en distinksjon jeg hørte hos Henrik Langeland en gang. For meg trenger det ikke skje noe i en bok, spenningen kan gjerne ligge i selve språket.

I går hadde jeg en liten a-ha-opplevelse da jeg leste i Deirdre Bairs Beckett-biografi. Jeg leser nå om Becketts tid som gjestelektor i Paris, da han blir kjent med Joyce (som han beundrer sterkt) og får utgitt sine første ting. Det aller første er et essay om Joyce og hans «Work in progress», dvs. det som skal bli «Finnegan’s Wake». Om dette essayet, «Our Exagmination», skrev en kritiker: «Here form is content, content is form […] His writing is not about something, it is that something itself.”

Det ga mening for meg, jeg tenkte straks på Modiano. Han skriver ikke om noe, det er teksten i seg selv som er noe.

Det er forståelig at Modiano er en forfatter som norske lesere enten liker eller ikke liker. Mange finner ham nok dørgende kjedelig og uforståelig, for jeg tror at den typiske norske leser vil ha litteratur som handler om noe. Krim er jo da midt i blinken, men mange skjønnlitterære bøker ellers har jo også et program, dvs noe de vil si. Modiano har tydeligvis ikke det, men han tegner mennesker, stemninger, spenninger på sin subtile måte. Det er litteratur som går rett hjem hos meg.

Beckett

 En dag gikk det opp for meg at jeg aldri hadde sett "Mens vi venter på Godot", og dermed var interessen for Beckett våknet igjen. HER er lenke til Fjernsynsteatrets oppføring, årstall ukjent. Jeg har ikke sett den selv ennå, men gleder meg til å gjøre det. Den nyvåknede Beckett-interessen førte også til at Deirdre Bairs kjente Beckett-biografi plutselig var i hus, fra et antikvariat. Nesten åtte hundre sider. 

 

"Watt" er min yndlingsbok av Beckett. Jeg har den i en godt lest Lanterne-utgave. For sikkerhets skyld har jeg et helt nytt ulest eksemplar innpakket i gråpapir stående ved siden av i hylla. Snakk om forutseenhet. Det innpakkede eksemplaret kommer sikkert til å oppnå en fantastisk antikvarisk verdi etterhvert. :-)

 

Beckett-beholdningen i en bokhylle nær meg.

Tredve bøker, du liksom ...

 

To litterære storheter

                                                 Anton Tsjekhov and Leo Tolstoj, Jalta, 1900

 

The real thing

 

Dagens råd

 

Leseåret 2021

 Nyttår er et punkt der det er naturlig å ta et overblikk over året som gikk. La meg først si noe om hva denne bloggen er og hva den ikke er. Jeg har sikkert sagt det før, men det kan jo ha kommet nye lesere til. Når det gjelder hva denne bloggen ikke er, så er det nok ganske innlysende at den ikke er en tradisjonell bokblogg, altså ikke en blogg som stort sett handler om den tidsaktuelle litteraturen, gjerne den som er mye fremme i mediene, og hvor bloggerne leker anmeldere. Den slags blogging gir utbytte i form av gratis bøker fra forlagene, som igjen bruker sitater fra begeistrede bloggomtaler i markedsføringen av bøkene. 

Min lesning er verken trendy eller tidsriktig eller noe som helst, den er bare min. Og det er den jeg skriver om. Du vil neppe finne omtale av noen hyperaktuell bestselger her. 

Fjorårets leseår var for det første preget av at jeg begynte å blogge igjen, dernest at jeg overrasket meg selv over å lese mye sakprosa. Det har jeg et eget innlegg om litt nedenfor. Bloggen har ellers vært viet skjønnlitteratur. Jeg ser for meg at det fremover kommer til å bli begge deler. 

Når det gjelder skjønnlitteratur i fjor, ble det et gjensyn med Patrick Modiano, en av mine franske yndlingsforfattere, og ikke minst et spennnede og for meg nytt bekjentskap med Annie Ernaux, også hun fransk. Henne må jeg lese mer av. Simone de Beauvoirs "De uadskillelige" leste jeg også. Mye fransk, altså. Sistnevnte bok hadde jeg forresten bidratt til oversettelsen av, i og med jeg hadde hjulpet min kollega med en smule katolsk terminologi. 

To bøker av Lars Ove Seljestad ble det. Han er en forfatter jeg setter høyt, og disse to bøkene skuffet så absolutt ikke. Morsomt nok ga den selvbiografiske "Bastard" en god bakgrunn for å lese "Frægd", sistnevnte en burlesk saga-pastisj i en Vestlandsk fruktbygd. Morsom var derimot ikke Arnfinn Koleruds roman "Gamle menn i syningom", med norsk språkstrid som tematikk. Jeg irriterte meg over den hele tiden og tenkte at det måtte kunne la seg gjøre å skrive adskillig morsommere og bedre om norsk språkstrid. Ubegripelig for meg at den ble så kritikerrost. Maria Kjos Fonns "Heroin chic" var glimrende, hun er en forfatter jeg har stor sans for. 

Og så fikk jeg for første gang lest Johan Borgens "Lillelord"-trilogi i sin helhet. Historiens dom er vel at den første boka er best. Det er også min mening. Jeg synes dessuten ikke at trilogien helt henger sammen. 

To bøker leste jeg ikke ferdig, Eskil Skjeldals "Fars hage, mors hus" ble for språklig stillestående og navlebeskuende for meg, og Ingeborg Bachmans nærmest ikoniske "Malina" ga meg ingenting. Jeg ser ingen grunn til å lese bøker ferdig av ren og skjær plikt. 

Stine Pilgaards "Meter i sekundet" var en megahit i den danske bokhøsten 2020, svært fortjent. Og ekstra morsom når man bor i Danmark og leser den på dansk og kan ta kodene.

Å lese 1,3 bok i måneden virker ikke mye, men realiteten er jo at jeg har lest i langt flere bøker enn jeg har lest ferdig, det gjelder særlig sakprosa, som ikke nødvendigvis er bøker man leser fra perm til perm. 

Noen konkrete lesemål for 2022 har jeg ikke. Jeg har en ulest bok av Modiano som venter, og jeg skal lese mer av Annie Ernaux. Dessuten er jeg blitt nysgjerrig på Nathalie Sarrautes "Tropismer/Tropismes" på grunn av alle smakebitene på DENNE Instagram-kontoen. Fransk igjen! Jeg har én bok av henne fra før, "Du er ikke glad i deg", som jeg har lest for mange år siden og ikke husker noe av. Tropismene utgis med originaltekst og oversettelse side om side.  Det avslører nok mine pågående bestrebelser på å komme på innsiden av det franske språket, apropos så begynner jeg på nok et franskkurs i neste uke. Målet er å kunne lese bøker på fransk, og å kunne snakke det sånn passe brukbart, selvsagt.