Hva jeg leser

 Jeg leser så ustrukturert for tiden. Jeg kjøper for mange bøker, tror jeg, skjønt jeg har jo en bevisst tanke med alle jeg kjøper. Da Louise Glück fikk Nobelprisen i 2020, ble jeg nysgjerrig og kjøpte et par av bøkene hennes. Jeg kikket sikkert litt på dem da de kom i hus, men siden har de bare ligget der. I går ettermiddag hadde jeg behov for å slappe av litt etter en lang hundetur, så jeg lagde meg en kopp te (jeg har aldri drukket en kopp kaffe i hele mitt liv), og på vei til sofaen pukket jeg tilfeldig med meg denne boka. Her er noen tilfeldige linjer fra diktene, løsrevne linjer som traff noe i meg, de ble nesten som små dikt i seg selv. Det ble en leseopplevelse der på sofaen, det var som å komme inn i et stille, deilig rom med Glücks dikt.

 

There was one love

There was one love, there were many nights

 

Sickness, gray rain. The dogs slept through it. They slept on the bed,

at the end of it, and it seemed to me they understood

about childhood: best to remain unconscious

 

I remember my childhood as a long wish to be elsewhere.

 

We had the problem of age, the problem of wishing to linger.

Not needing, anymore, even to make a contribution.

Merely wishing to linger: to be, to be here.

 

You, in your innocence, what do you know of this world?

 

I have a bed, a room.

I have a bed, a vase.

I have a bed, a vase

of flowers beside it.

And a nightlight, a book.

 

 

Waves of despair, waves of hopeless longing and heartache.

Waves of the mysterious wild hungers of youth, the dreams of childhood.

Detailed, urgent; once in a while, selfless.