Jeg har lest ferdig Aasne Linnestås Krakow. Den holdt hele veien til Dakar. Ikke et overflødig ord, forekommer det meg. Denne boken er et typisk eksempel på bøker som bare «kommer til meg», formodentlig har jeg, delvis ubevisst, registrert den i overflatisk leste anmeldelser, annonser etc, og så, en dag på biblioteket, slår underbevisstheten til, og den havner i hendene på meg.
Den handler, som tidligere meddelt, om en ung kvinne som reiser til Krakow som ledd i en sorgprosess. Som også tidligere meddelt er dette temaet samtidig både svært vesentlig og til stede, og samtidig ikke. Det høres veldig selvmotsigende ut, men samtidig som jeg som leser fulgte dette temaet intenst, ga boka meg også så mye annet. Den brakte frem ting i meg selv, minner for eksempel. Se innlegget «Alt henger sammen» nedenfor (8. januar).
I en av de siste scenene i boka er hovedpersonen i en kirke (katolsk, selvsagt) og ser en Madonna med barnet som folk valfarter til. Den kjente sorte madonna (Polens nasjonalhelligdom, tror jeg). Jegpersonen i boka er tydeligvis ikke religiøs.
«Hver eneste dag oppsøker mennesker dette alteret. Ber om hjelp. Ro. Kanskje mot. Jeg er ikke blendet. Madonna helbreder meg ikke. Men vakker, det er hun.» Likevel opplever jeg det slik at denne madonnaen spiller en ikke uvesentlig rolle i sorgprosessen, om enn bare som en av mange faktorer. Hovedpersonen og madonnaen (altså Maria) har i hvert fall noe felles.
Aasne Linnestås språk går rett i ryggmargen på meg. Det er estetisk tiltalende og fortettet, hun sier akkurat passe mye til både å fortelle meg historien hun har å fortelle, og samtidig stimulere mine egne assosiasjoner. Jeg liker sånne bøker, som setter i gang en prosess hos meg selv, en prosess som er nært forbundet med og utløst av handlingen og språket i boka, men samtidig fortsetter på sin egen måte i meg.
En vesentlig årsak til at jeg likte denne boka, er sannsynligvis at den foregår utenfor Norge, at den har en større horisont enn granskogen og bygda.
I et innlegg 2. desember i fjor skrev jeg blant annet (med referanse til Marta Norheims røffe guide til norsk samtidslitteratur):
«Det første som slår meg etter å ha lest denne røffe guiden til samtidslitteraturen, er at det er utrolig mye norsk samtidslitteratur jeg ikke får lyst til å lese. Dermed får jeg bekreftet et inntrykk jeg allerede hadde fra før, nemlig at den norske samtidslitteraturen stort sett handler om navlebeskuende særinger i by og bygd i steinrøysa Norge.
Hvis handlingen i boka foregår i en by, skal det være dop, banning og puling, og det hele skal være veldig trist og problematisk og minne mest mulig om en Wam og Vennerød-film. Hvis handlingen i boka foregår i en bygd, skal ingrediensene være nøyaktig de samme, bare med en del bilkjøring i tillegg, fortrinnsvis med gamle volvoer. Slik jeg oppfatter norsk samtidslitteratur etter denne gjennomgangen, er den mer eller mindre kjemisk fri for enhver påvirkning fra de store kulturelle sammenhenger i verden utenfor steinrøysa. Her er ikke snev av europeisk åndstradisjon, historie, kunnskap eller åndelig utsyn. Eller av store følelser.» Hele innlegget finner du HER .
En ung norsk forfatter som har vakt min interesse gjennom omtaler i media, er Heidi Marie Kriznik, og jeg har lurt på om jeg skal lese noe av henne. Men så skriver leselama i sin begeistrede omtale av hennes siste bok (du finner innlegget hennes HER ): «Borte en vinter er en bittersøt leseopplevelse. Og jeg elsker bittersøte leseopplevelser av dette slaget. Den minner meg om Ut å stjæle hester av Per Pettersson, eller Levi Henriksen på sitt beste, eller Sigmund Løvåsen sine bøker. Her er det høy granskau-faktor og ensomt bondeland, slitte biler og bjeffende bikkjer. Det er vanlig og uvanlig på en gang.»
Granskau-faktor, ensomt bondeland, slitte biler og bjeffende bikkjer? Det svarer jo presis til mitt nidbilde av norsk samtidslitteratur. Nå er det mulig jeg gjør Kriznik urett, men akkurat nå vil jeg heller ha Europa som klangbunn for det jeg leser enn innestengt norsk granskog. Jeg er veldig glad det finnes norske samtidsforfattere som vender blikket utover, som Linnestå. Tilfeldigvis leser jeg nå også Pål Gerhard Olsens siste roman, I den røde solens lys. Også den foregår utenfor Norge. Pål Gerhard Olsen skal jeg straks komme tilbake til i et eget innlegg.
En naturlig tanke etter å ha lest Linnestå, er å lese mer av henne. Jeg sjekker hva hun har skrevet, og ser at hennes debutroman, som kom i fjor, har tittelen Utland og delvis foregår i Wien. Det tiltaler meg. Den må jeg ta en titt på.
5 kommentarer:
Jeg er enig med deg at en naturlig tanke etter å ha lest en forfatter man liker er å lese mer av denne. Og jeg for min del skal så definitivt lese mer av Heidi Marie Kriznik.
Det er synd hvis jeg med innlegget mitt har forårsaket at du ikke kommer til å gripe til denne forfatteren. I så fall føler jeg at jeg har forårsaket stor urett mot Kriznik - og det var definitivt det motsatte av hensikten min. Jeg ønsket heller å framheve henne som en av dem som så absolutt er verdt å lese.
La meg derfor korrigere deg litt også, for det er ikke riktig at Kriznik sine bøker ikke har klangbunn i Europa. Hovedpersonen i "Borte en vinter" er immigrant fra Østerrike. Nettopp dette gjør at blant annet norsk granskau blir sett på med øyne utenfra. Jeg har også forstått at i "Applaus", den forrige romanen hennes, så er settingen en polsk mann som jobber på sirkus her i landet. Kanskje den er mer i din gate? I alle fall står den på min leseliste. Så definitivt.
Jeg leser med interesse at du atter en gang beskriver nettopp den følelsen jeg har overfor norsk litteratur.
Ettersom jeg opprinnelig er norsk føler jeg at det hadde vært kjekt med litt bedre peiling på moderne norsk litteratur, men hver gang jeg tenker på å nærme meg den så får jeg den "jeg vil, jeg vil, men jeg får det ikke til"-følelsen.
En og annen av de gamle gutta fikk derimot sagt ett og annet klokt. Var på teater og så Ett dukkehjem i går. Jeg sier bare: Wow!
Jeg forstår godt at du ønsker deg til de store kulturnasjonene fremfor å lese den norske samtidslitteraturen. Vi har jo Den Norske Virkeligheten rundt oss til daglig. Men for en østerriker eller franskmann vil jo granskauen være eksotisk!
Selv styrer jeg unna de fleste norske forfattere av idag. Men har en norsk forfatter skrevet noe av varig verdi, så vil jeg før eller siden lese ham allikevel.
Har du forresten merket deg det merkelige fenomenet at "unorsk" er positivt ladet! Sammenlign det med "uamerikansk", og du skjønner straks at vi har med en helt annen mentalitet å gjøre.
leselama: Jeg er blitt nysgjerrig nok på Kriznik til i hvert fall å gi henne en sjanse.
spectatia: Norsk samtidslitteratur er heldigvis mer fasettert enn man kan få inntrykk av.
cox: Jeg hører nok til dem som bruker "unorsk" som et honnørord. Kommer antagelig til å si mer om det i et innlegg jeg har tenkt å ha om EU.
Legg inn en kommentar