Takk for kommentarer til dette innlegget. Et kort utdrag er selvsagt et dårlig grunnlag for en kvalitetsmessig vurdering av to oversettelser opp mot hverandre, men det er flere interessante ting her. Oppfatningene er delte, men de fleste synes vel som Spectatia (og meg selv) at det er noe bra og noe dårlig med begge.
Hopps oversettelse er fra 1946 og Haugens fra 1981, og tidsforskjellen er merkbar. Hopp bedriver det som jeg tror kalles adaptasjon, det vil si tilpasning. Det er særlig blitt benyttet i barnelitteraturen og består i at man enten skriver overtydelig og nedlatende for at barn skal forstå, eller omskriver til lokale forhold av samme grunn. Hopps ”hundre kroner” og ”Langedammen” er i så måte (tids)typisk. Man bruker ikke kroner i England, og dammen, eller sjøen, heter The Serpentine. (Et annet velkjent eksempel på adaptasjon i barnelitteraturen er Stompa - Langåsen pensjonatskole er jo i virkeligheten en engelsk kostskole.)
I dag tror jeg adaptasjon knapt forekommer, både fordi vi har et helt annet syn på barn og fordi vi lever i en atskillig mer internasjonal verden enn i 1940-årene.
Disse to oversettereksemplene illustrerer dermed også en tese jeg har sett fremsatt, og som jeg mener har mye for seg, nemlig at bøker ideelt sett bør oversettes en gang per generasjon. Nettopp behovet for en mer moderne oversettelse har utvilsomt ligget bak Gyldendals utgivelse i på åttitallet. Oversettelser blir, som så mye annet, tæret av tidens tann.
Lille søster og Håvard påpeker noe som jeg også har hengt meg opp i, nemlig at Hopps oversettelse har mer musikalitet i seg, særlig i de første setningene. Her er Hopp mer elegant og glir lettere. Haugen begår blant annet den feilen å si «en dikter», men det er en anglisisme, en oversettertabbe, pluss at det også blir en unødvendig liten snublestein i lesingen. På engelsk bruker man alltid den ubestemte artikkelen, men ikke på norsk. (Hvis du skal presentere deg for noen og si hva du arbeider med, og du for eksempel er lege, vil du på norsk si: «Jeg er lege» mens en engelskmann vil si: «I’m a doctor.»)
Den siste setningen synes jeg derimot at Haugen løser mest elegant, ikke bare på grunn av Hopps «Langedammen» - Haugen unngår hele navneproblemet ved bare å si «sjøen», et smart trekk, men fordi jeg synes hans setning her er den mest musikalske og den som er mest ubundet i forhold til den engelske originalen.
Å si at teksten er best i original er greit nok, men feil premiss for å diskutere oversettelser. Engelsk er et relativt tilgjengelig språk for nordmenn flest, men svært mye av verdenslitteraturen er tross alt bare tilgjengelig for oss i oversettelse - det er oversetterne som skaper verdenslitteratur, for å si det med nobelprisvinneren Saramago. Og jeg synes at den humoristiske underliggende tonen blir tatt vel vare på i begge eksemplene her.
Men altså - for og imot, smak og behag.
12 kommentarer:
I seg selv er jo egentlig adaptasjon greit nok, men da kreves det at det gjøres gjennomført, og derfor reagerer jeg på at Kensington-parken og Langedammen forekommer i samme tekst.
Som presentasjonsfrase holder jeg med om at "I'm a doctor" bør miste den ubestemte artikkelen på norsk. Men som det forekommer i Peter Pan-teksten er det vel ikke direkte feilaktig å si "Han var en dikter", selv om det kanskje kan oppleves som litt mindre smidig.
For eksempel sier forfatteren Torgrim Eggen om Tor Ulven i denne bloggposten at "Han var en dikter."
Men det er da en viss konsekvens i å si Kensington-parken og Langedammen i samme tekst, det hadde vært verre om hun sa Kensington Gardens og Langedammen i samme tekst. Men jeg skjønner hva du mener - Langedammen klinger uansett ikke godt.
Du har selvfølgelig rett i at dette med den ubestemte artikkelen ikke alltid trenger å være feil på norsk. Slett ikke. I Eggens tilfelle oppfatter jeg det som en form for utheving, mens i Peter Pan-oversettelsen må det ses i lys av at det er en oversettelse fra engelsk. Djevelen er i detaljene.
Spectatia: Det var forresten et stort intervju med Philip Roth i siste nummer av Klassekampen. Kanskje det ligger på nett, det har jeg ikke sjekket.
...men the Serpentine betyr jo egentlig slangen, saa hadde det ikke vaert bedre aa si 'Slangedammen' i saa fall? Eller har jeg misforstaatt noe?
Det var nettopp som en slags utheving jeg oppfattet det i Peter Pan-teksten også, litt som når vi mer muntlig kan slenge på et "nemlig".
Takk for tipset om Roth-intervjuet i Klassekampen, men det virker ikke som det ligger på nett. Ikke ennå i hvert fall, men det er kanskje lov å håpe at det kan komme senere. Det hadde vært moro å lese både det og det som sto om Roth i Aftenpostens bokbilag, men det virker dessverre som det er nettopp sånt stoff avisene forbeholder papirutgavene.
Alter Ego: For så vidt, men mer som en geometrisk form enn som dyret slange. Så sånn sett er det ikke helt på jordet å kalle en avlang sjø/dam for Langedammen.
Spectatia: Jeg synes det funker bedre uten denne uthevingen - en av grunnene til at Hopps setning er lettere å lese, er nettopp at hun har utelatt artikkelen.
Har du ingen som kan sende deg kopier av Roth-intervjuene? Jeg gjør det gjerne, da må du sende meg en mail i så fall.
Å, det hadde vært veldig snilt! Jeg kom meg ikke til å prøve å få tak i bokbilaget den dagen det kom ut heller, så jeg sender deg en mail. :-)
Selv om jeg personlig liker å lese verker på deres orinalspråk, så fremt jeg kan språket, vet jeg at det er veldig viktig med oversettelser. Som bibliotekar ser jeg det hele tiden, det er faktisk flere, blant annet en god del som har lesevansker, som ikke mestrer engelsk godt nok til å kunne ha noen glede av leseopplevelsen, da det istedet vil bli en kamp med språket.
Selv har jeg ikke lest noen av oversettelsene, så jeg kan dessverre ikke bidra til diskusjonen om hvilken man evt. liker best.
Dette er lærerike innlegg. Du skriver at adapsjon ikke er så vanlig lengre. I Harry Potter-bøkene er magiske begreper og navn "oversatt" til eller gjendiktet på norsk. Jeg synes at akkurat dette er gjort veldig bra i Harry Potter-bøkene. De norske magiske begrep og navn gir god næring til fantasien. Er dette en form for adapsjon eller kalles det noe annet?
Interessant innlegg og diskusjon.
I forhold til fantasy-sjangeren, som jeg hr mest erfaring med, er adaptasjon utbredt og nødvendig. Der forekommer mange nyord som trenger nettopp slik behandling for å fungere i forhold til språket ellers. Harry Potter er et godt eksempel på det.
Men jeg er enig i at "Langedammen" virker litt malplassert i teksten til Hopp.
Når det gjelder preposisjonen føles begge deler riktig, så jeg tror det kommer an på sammenhengen, og at det ikke alltid er lett å si om det ene eller det andre passer best.
Legg inn en kommentar