Noen må sette språket høyest.

«Det har lenge vært en sannhet at leseren er hellig, men det behøver ikke utgjøre kjernen av det man egentlig arbeider for som forfatter. Skriving kan også være en slags forskning hvor man bare tar hensyn til sjanger, språk og materialet man jobber med. Hvis litteraturen skal komme videre, må noen være så fandenivoldske og arrogante at de setter språket høyest. [...] Man vet at selv om det finnes en leser, så er det leseren som må følge forfatteren og ikke omvendt.»
Tomas Espedal i et intervju i Morgenbladet 16.-22. mars 2007.

Ifølge Espedal er det først og fremst små forlag, tidsskrifter, nettsteder og miljøer som skjønner denne tankegangen. I tråd med dette har han selv nylig skrevet en roman som ifølge målsetningen skulle være så kort som mulig. Romanen, som kommer på undergrunnsforlaget H-Press, er på tolv sider og går etter hvert i oppløsning. Dette er visuelt markert ved at teksten stadig blir tynnere utover i boken og bokstavene spredt utover sidene til det er helt tomt.

Er det dette den franske litteraturteoretikeren Maurice Blanchot mener med «litteraturens forsvinning»? når han sier at «litteraturen går mot seg sjølv, mot sitt vesen som er forsvinning»? Her er jeg på litt tynn is, siden litteraturvitenskap ikke er mitt fag, men jeg tenkte straks på Espedal da jeg leste om Blanchot.

Hjemmesiden til H-Press finner du her.

En innføring i Blanchot finner du her.