Elendighet.

Nei, elendigheten ligger ikke i det faktum at jeg måtte bli det man med en pen omskrivning kan kalle «godt voksen» før jeg følte meg moden for Dostojevskij. Men nå leser jeg ham altså, og jeg tror ikke jeg kommer til å stoppe med Raskolnikov (Forbrytelse og straff). Det underlige er at teksten trer frem med en nærmest grafisk tydelighet som jeg knapt har opplevd maken til. Det er lenge siden en bok har gjort sånn inntrykk på meg. Det er så nydelig, så nydelig, selv om det er fælt. En av mange gripende scener i Raskolnikov, er der hvor han blir med alkoholikeren Marmeladov hjem, ganske tidlig i boken. Det er en beskrivelse av fattigdom, nød og elendighet som får selv Dickens til å blekne.

«De gikk fra gårdsplassen opp i fjerde etasje. Jo høyere de kom, desto mørkere ble trappen. Klokken var allerede bort imot elleve, og skjønt det i Petersburg på denne årstiden nesten ikke er noen virkelig natt, var det stummende mørkt øverst i trappen.
Ved enden av trappen, oppe under taket, stod en liten sotet dør åpen. En lysestump kastet et matt skjær over et fattig rom, som var omkring ti skritt langt; hele rommet kunne sees fra gangen. Alt der inne var slengt omkring hulter til bulter, overalt lå fillet barnetøy. Foran det bakerste hjørnet hang et hullet laken, bak dette stod formodentlig sengen. Alt som fantes i selve værelset var to stoler og en lemlestet divan med voksdukstrekk, og foran divanen et gammelt furutres kjøkkenbord uten noen pryd og uten duk. På kanten av bordet stod en nesten nedbrent lysestump i en blikkstake. Det var tydelig at Marmeladovs hadde værelset for seg selv, men at der var gjennomgang til andre rom. Døren inn til de andre værelsene eller avlukkene i Amalia Lippewechsels leilighet stod åpen. Der innefra lød støy og spetakkel. Det lot til at man spilte kort og drakk. Av og til hørtes rå uttrykk.
Raskolnikov skjønte straks at det var Katerina Ivanovna. Hun var en forferdelig mager kvinne, slank, temmelig høy og velbygd, ennå med vakkert, mørkeblondt hår, på kinnene brente virkelig røde flekker. Hun gikk fram og tilbake i sitt lille værelse med hendene presset mot brystet, og hennes åndedrett trengte fram over de tørre leppene i ujevne, tunge støt. Øynene lyste som i feber, men blikket var skarpt og ubevegelig. Dette opphissede tæringsansiktet gjorde et sykelig inntrykk i det siste skjæret fra det nedbrente talglyset. Hun forekom Raskolnikov å være rundt tredve år, og hun var i virkeligheten også meget yngre enn Marmeladov ... Hun hverken så eller hørte dem som trådte inn, men syntes å befinne seg i en slags bevisstløs tilstand. I værelset var det kvelende varmt, men vinduet var ikke åpnet; en ufyselig stank trengte inn fra trappeoppgangen, men døren til trappen var ikke lukket; også døren inn til leiligheten innenfor stod åpen, og skyer av tobakksrøyk veltet ut derfra. Den syke hostet, men lukket ikke døren. Det minste av barna, en seks år gammel pike, sov på gulvet i halvt sittende stilling, sammenkrøket med hodet mot divanen. En gutt, omkring et år eldre, satt skjelvende og gråtende i en krok - han hadde tydeligvis nylig fått bank. Den eldste piken på ni år var høy og tynn som en fyrstikk. Hun hadde ikke annet på seg enn en medtatt og fillet skjorte og en gammel kåpe over de nakne skuldrene. Kåpen var visst sydd til henne for to år siden, for nå rakk den henne ikke lenger enn til knærne. Hun forsøkte visst å berolige gutten, hvisket ham noe i øret og gjorde sitt beste for å hindre at han skulle begynne å gråte igjen. Samtidig fulgte hun moren med sine store, vidt oppspilte sorte øyne, som syntes enda større i det avmagrede og forskremte ansiktet. Marmeladov gikk ikke inn i værelset, men la seg på kne i døråpningen og skjøv Raskolnikov foran seg.»

Fjodor Dostojevskij: Raskolnikov. Kjempefakkel, Gyldendal 1967.
Oversatt av Ivar Digernes.

Da Nietzsche skrev.

"Den første mekaniske skrivemaskin ble funnet opp av den danske presten Hans Rasmus Johann Malling Hansen i 1867, og ble kalt Mallings Skrivekugle. Formålet med «skrivekuglen» var å gjøre det lettere for blinde og sterkt svaksynte å skrive. En av dem som kjøpte den kort etter at den var satt i produksjon, var Friedrich Nietzsche, som var plaget av dårlig syn. Noen har i ettertid gått så langt som til å hevde at skrivemaskinen umiddelbart påvirket stilen hans, og at Nietzsches knappe, aforismepregede «sene stil» var et direkte resultat av skriveteknologien. Selv skrev han i et brev fra 1882, lenge før han visnet mentalt og fysisk, at «skriveredskapene påvirker våre tanker»."

Fra Thomas Hylland Eriksen: Øyeblikkets tyranni


En norsk Wikipedia-artikkel om skrivemaskiner finner du HER .HER finner du en dansk Wikipedia om Malling-Hansen og skrivekulen hans, og sannelig om det ikke også finnes et "Malling-Hansen Society" med eget nettsted hvor det er en side nettopp om Nietzsche og skrivekulen, HER .

Hver gang du skal møte et nytt menneske ...

Av og til støter jeg på omtrent de samme tankene, men selvsagt uttrykt på forskjellig måte, hos to ulike forfattere. Som f.eks. hos Dostojevskij og Aasmund Brynildsen. Jeg klandrer deg ikke hvis du ikke vet hvem sistnevnte var - men du kan få vite det HER .

Faktisk var det en forbindelse mellom dem, i hvert fall én vei, og med at Brynildsen var russisk-spesialist og svært opptatt av Dostojevskij. Kanskje fellestrekkene i disse to utsagnene dermed ikke er tilfeldig?

«Hver gang du skal møte et nytt menneske forsøker du å danne dig et billede av den ukjente: Kun for på ny å konstatere at mennesket er en evig fornyelse.»
Aasmund Brynildsen: Der er en kilde - tanker og billeder. Aforismer, Dreyer 1945. Brynildsens debutbok, og også en slags debut for meg, i og med at det var den første boken jeg kjøpte antikvarisk da jeg som meget ung mann kom alene til hovedstaden. I Børsums antikvariat i Rådhuspassasjen, et nydelig antikvariat som dessverre ikke finnes lenger.

«Og dessuten - for å lære et menneske riktig å kjenne, må man ikke ta feil og gjøre seg opp en forutfattet mening som det senere er meget vanskelig å bli kvitt.»
Fjodor Dostojevskij: Raskolnikov (Forbrytelse og straff).

Raskolnikov.

Bare et lite apropos til at jeg leser Dostojevskijs Raskolnikov for tiden, bedre kjent som Forbrytelse og straff.
Det var egentlig Dipsolitteraten som fikk meg til å ta frem Dostojevskij, i forbindelse med en av quizene sine (med utdrag fra Kjellermennesket). Men sannelig om ikke Raskolnikov også har en gjesteopptreden i Beate Grimsruds Søvnens lekkasje, som jeg nettopp leste. Jeg har jo, som noen sikkert har fått med seg, et spesielt forhold til dette med tilfeldigheter (eller synkronitet), og dette er uansett et tilfelle av at det ikke bare er jeg som bestemmer over lesingen, men at det også er den som bestemmer over meg, for da jeg tok frem Dostojevskij i forbindelse med nevnte quiz, så jeg ham plutselig i et nytt lys som fortalte meg at nå var tiden inne for å lese ham. Da hadde allerede Grimsrud gitt meg et hint på forhånd.

«Gud så pinlig. De fattige har startet en innsamling til inntekt for meg. Rodja Raskolnikov, hans oppofrende søster Dunja, den stakkars lungesyke enken med det fine navnet Marmeladova og hennes stakkars stedatter Sonja er alle med i ledergruppen.
Det hele startet som en vanlig dag, bare litt bedre. Jeg hadde vært i byen. Jeg hadde gått mye og beveget kroppen. Jeg hadde drukket kaffe og jeg hadde selvfølgelig shoppet. Det var jo salg. Da jeg kom hjem fortsatte det å være bra en stund til. Jeg har lovet meg selv å kaste minst én jakke. Jeg hadde nemlig to nye med meg hjem. Men jeg fant ikke en eneste jakke som det var verd å kaste og den loppemarkedhaugen som jeg hadde bestemt meg for å lage forble tom. I stedet slengte jeg posene med innkjøpene fra salget inn under sengen. Så var det bra en stund til. Hadde det ikke vært for denne Raskolnikov. En morder faktisk.
Via naboen får jeg greie på at de har vært der og spurt etter meg. Hva vil det pakket? Naboen var tydelig oppskremt.»

Fra Beate Grimsrud: Søvnens lekkasje, kapitlet «De fattiges innsamling»


HER er en norsk Wikipedia-artikkel om Raskolnikov/Forbrytelse og straff.

Myteknusing.

DENNE bloggen kommer jeg garantert til å lese fremover.

Slow reading.

I innlegget nedenfor slo jeg til lyd for en ”slow reading”-bevegelse, en slags litterær pendant til ”slow food”-bevegelsen. Det var en god idé syntes jeg, så god faktisk, at da jeg hadde postet innlegget, slo det meg at det sikkert var noen som hadde tenkt på det før. En rask gugling viste at det stemte. Det var visstnok selveste Nietzsche som lanserte begrepet første gang, og det er massevis av ressurser om «slow reading» på nettet, bl.a. i DENNE Wikipedia-artikkelen og i DENNE bloggen. HER er en blogg om å gjøre ting langsomt i sin alminnelighet. Og HER kan du se en svensk bok om temaet.

Mer om Ole Robert Sunde.

Egentlig skulle jeg bare skrive en kommentar til kommentarene til innlegget under, om Ole Robert Sunde, men kommentaren ble så lang at jeg like gjerne gjør et innlegg av den i stedet.

Altså Sunde: Jeg vet jo at Sunde har ord på seg for å være sær og utilgjengelig, og det blir bekreftet i kommentarene til forrige innlegg. Grunnen til at jeg likevel har gitt meg i kast med ham, om enn "bare" essayene og ikke romanene hans, er for det første at jeg ser ham på alle Gyldendal-sammenkomster, at han jo er en betydelig størrelse i norsk samtidslitteratur (jfr. Gyldendal-prisen som han nylig fikk) og at jeg rett og slett er blitt nysgjerrig på ham. Dessuten tiltrekkes jeg av det sære. Det jeg lurer på når det gjelder Sunde, er om hans måte å uttrykke seg på er noe veldig tilgjort eller om det er naturlig for ham. Ikke fordi det er så veldig interessant, egentlig, for det slår meg mens jeg skriver at all kunstnerisk stil vel egentlig er en kombinasjon av de to. Men også at "tilgjort" kan oppfattes på to måter, en negativ og en positiv. Negativ når den er kunstlet og spekulativ, positiv når den er vokst frem som en naturlig ytringsform for det talentet som har skapt den.

Jeg vet ikke hva som er hva når det gjelder Sunde. Men det jeg vet, enten det er Sunde eller Joyce eller Bernhard eller andre som er gjerrige med tegnsettingen og med å dele teksten inn i perioder, er at det krever mye av en leser å trenge inn i tekstene deres. Vanligvis er vi jo vant til å lese i en jevn strøm, men med tekster som vi snakker om her, stopper det helt opp, og vi må finne en annen og uvant rytme i lesingen. Det kan føles som når man kjører sparkstøtting og det går fint unna, og så kommer man plutselig til et sted hvor det er strødd. Man må nærmest dechiffrere teksten, studere den ord for ord, for i det hele tatt å skjønne hva som står.

Noen ganger irriterer man seg bare og slutter å lese, men min erfaring er at slike tekster ofte kan gi mye, hvis man bare tar seg bryet med å gå inn i dem. Kanskje noen burde starte en "slow reading"-bevegelse, tilsvarende den italienske "slow food"-bevegelsen?
Nå begir jeg meg kanskje ut på tynn is, men er det muligens sånn at det litterære bloggmiljøet er litt opptatt av å få lest så mye som mulig så fort som mulig? Det slår meg i hvert fall når det gjelder en del av den norske samtidslitteraturen jeg stadig utforsker, at mange av bøkene er svært raske å komme igjennom.

Men unntakene finnes altså. Som Sunde.

Jeg leser Ole Robert Sunde.

Jeg leser i Ole Robert Sundes nye essaysamling Jeg er et vilt begrep, som jeg kjøpte ganske nylig. Jeg har aldri lest noe av ham før. Det er ikke lett. Essayet «Homer var stjerneforsker» begynner for eksempel slik:

«Når vi leser, skriver vi teksten på ny; når vi skriver, leser vi de objekter vi beskriver.»
[...]
«Dersom dette høres vagt ut, er det ikke helt uten hensikt.»

Det ovenstående er et sitat fra Erik Bjerck Hagens Litteratur og handling. Og så fortsetter Sunde selv:

«Vagt, hva er det som er vagt, jeg skal fortelle deg hva som er vagt, om du tenker, sånn helt uten videre, det kommer an på dine tanker og hva du leser, kan man lese uten å tenke, eller lese mens man tenker, og det kontrære, men vagheten, akkurat, om du tenker på Heraklit, er han vag, vag og dyp, og min vaghet, vaghet og usikkerhet, som leser, det også, vis-à-vis hans dyp, der til og med de lærde er forsiktige, når han i fragment 105 skriver «Homer var stjerneforsker», da inntrer den vagheten at jeg tenker, og ikke bare vaghet, men den frimodigheten, noen vil hevde frekkheten, at jeg ser bort fra den lærde kommentaren til fragment 105, på Mallarmé og hans forunderlige dikt, hvor syntaksen er opphevet til sprengt syntaks ... [osv.]

Lett er det ikke. Jeg leser samtidig i Kjærstads matrise, og han er like krystallklar som Sunde er ... jeg vet ikke om det er riktig å kalle ham uklar, jeg vet ikke hva jeg skal kalle ham, relativt utilgjengelig for meg, i hvert fall, men likevel ikke, når jeg bare anstrenger meg litt for å trenge inn i teksten. Som å lese Ulysses, på en måte. Ingenting kommer av seg selv. Men noe kommer, for den som gidder, ut av Sundes tekst. Og det er alltid like fascinerende med en forfatter som har sitt helt eget språk.

Ord for dagen.

"En romans mål: å bidra til vår kunnskap om menneskelige muligheter."

Jan Kjærstad: Kjærstads matrise

Gyldendal inviterer DEG.

Gyldendal arrangerer like godt sin egen litteraturfestival, nå som de har fått så fint hus. Les mer HER .

Ord for dagen.

"Jeg er forfatter. Det er ikke et yrke. Det er et liv."

Beate Grimsrud: Søvnens lekkasje