24. desember 2008

Skriveboka





"Å være forfatter, og altså ikke bare en skriver, ser ut til å ha noe spesielt dragende ved seg, noe som gjør at folk er villige til å ofre både sosialt liv, familielykke og økonomi for å oppnå denne statusen.

Hva er det så som trekker? Rik blir man sjelden, ofte blir man misforstått, og presset ved å la arbeidet sitt bli offentlig vurdert av kritikere og lesere kan være stort og ubehagelig. Faren for å bli undervurdert og oversett er overhengende.

Kanskje er det som trekker en kombinasjon av å kunne uttrykke seg selv, finne en stemme for det som fins i ens egen, innerste sirkel, på den måten å se verden på som det bare er en selv som kan bringe til torgs, og å samtidig kunne engasjere lesere, berøre dem, vekke deres evne til å tenke selv og trekke slutninger om verden. Kanskje til og med være med på å forandre verden på denne måten? Ser vi historisk på det, blir det klart at de store forfatterne har vært betydningsfulle i samfunnsutviklingen, de har vært med på å forme hvordan man har tenkt og handlet innenfor en kultur. En forfatter er en som lar det være noe igjen etter seg etter at han eller hun selv er borte."

Merete Morken Andersen: Skriveboka. Aschehoug 2008.

Om Skriveboka sier forlaget:

"Forfatter og tidligere forlagsredaktør Merete Morken Andersen øser av sin erfaring og innsikt på skrivefeltet. Hun har i en årrekke undervist i skrivekunst og i sakprosaskriving - nå har hun samlet sine kunnskaper i "Skriveboka", som er en bredt anlagt og underholdende bok om skriving, språk og lesning.
"Skriveboka" tar for seg skjønnlitterær skriving, fagskriving og terapeutisk skriving. Dette er boken for dem som ønsker å utvikle sin personlige stemme i skrift, og for alle som vil komme i gang med skriveprosjekter. Den kan brukes som et oppslagsverk og er full av smarte råd og knep om skriveteknikk samt av mer fordypende samtaler og refleksjoner om skriving.
"Skriveboka" er en skrivebibel og en startkabel for skrivelystne. Den handler om hvordan man kan vekke til live språkevnen og forestillingskraften - og bruke skrivingen til å utforske seg selv."

God jul!





Så er det julaften, og jeg er nettopp kommet tilbake etter et par timers svettetur i skogen med bikkjene. Det er mørkt når vi går ut om morgenen nå i disse tider, og så lysner det underveis. Kveldsturen foregår helt i mørke, men med refleks.

Det er altså julaften. Eller ... aften kan det vel ikke være før i kveld? Hele dagen kan vel ikke være aften? I Danmark har de løst problemet ved å kalle dagen i dag for "juleaftens dag". "Julaften på dagen" sier vel vi. Hva sier svenskene? Sannelig om jeg vet.

HER er tredje og siste bidrag i Rocking Around the Christmas Tree-kavalkaden. Jeg har spart det beste til slutt, selvsagt. Ikke Mel & Kim - men Kim & Mel! Og med dette ønsker jeg alle denne bloggens lesere en riktig god jul.

(Hvis noen lurer på hvorfor illustrasjonen viser Bugge Wesseltofts It's snowing on my piano fra 1997, er det bare for å fortelle at hvis man er i det mer meditative jule-lune, er dette en av de nydeligste juleplater som finnes. Man kan jo ikke høre på Rocking Around the Christmas Tree hele tiden, mener jeg, langt mindre praktisere det.)

23. desember 2008

Rocking Around the Christmas Tree (versjon 2 av 3)




Ofte må ting bli verre før det kan bli bedre. I dette tilfellet veldig, veldig ille. For verre enn DETTE tror jeg ikke det kan bli. Men i morgen blir alt så mye bedre, det lover jeg.

22. desember 2008

Rocking Around the Christmas Tree (versjon 1 av 3)






Sterkt inspirert av Flimrebloggens julelåtkavalkade, introduserer jeg herved min egen lille mini-kavalkade nå i innspurten til jul. Sang-utvalget begrenser seg til den sangen som setter meg i mest julehumør av alle, nemlig Rocking Around the Christmas Tree. Originalen (?) med Mel and Kim har jeg ikke klart å finne, så det blir diverse mer eller mindre vellykkede coverversjoner, med klimaks på julaften. Først ute er det svenske talentkonkurranse-fenomenet Amy Diamond. Sjarmen og entusiasmen kan ingen ta fra henne - sangferdighetene overlater jeg til andre å vurdere. Du finner låta HER.

19. desember 2008

Kunstnernes jul

Til glede (kanskje) for gamle og nye lesere bringer jeg denne reprisen fra både i fjor og forfjor. Jeg kunne jo gjort det til en litterær quiz og spurt hvem som har skrevet dette, men det ville nok raskt bli avslørt av lesere med god hukommelse.







Kunstnerliv i desember (av en som ikke var med)

Folk lå så meget før i tiden. De lå ved universitetet, de lå på landet om sommeren ... og noen kom seg aldri på bena igjen. Og malerne -- ja, de lå og malte, i Telemark og på Fleskum og hvor det nå var.
Skredsvig, Krogh, Kittelsen og andre i kretsen rundt dem lå i en årrekke oppe ved Stange mølle og malte om vintrene. Ja, de malte ikke korn, selvfølgelig, men bilder. Møllemesteren der, Ole Pastosen, var meget kunstinteressert og elsket å ha de store mestere boende hos seg.

Ikke før hadde sneen lagt seg i desember, så strømmet kunstnerne ut fra innestengte atelierer og røykfylte vinstuer. Nå var tiden inne for å dra opp til Pastosen på Stange! Og så bar det i vei med hest og slede oppover Trondheimsveien så det gnistret fra meiene. De var gjerne en tre--fire hestespann i følge, og sledene var fylt til randen av de reisekledde malerne og alt utstyret deres. Skredsvig og Krogh satt alltid i den første sleden, staute og imponerende som de var, innhyllet i sine omfangsrike saueskinnspelser og med det lange kunstnerhåret flagrende i vinden.
Med latter og leven kjørte de frem, og god niste hadde de med. Brennevinskaggen ble kastet fra slede til slede, og hver og en tok dyktig for seg av innholdet. Etter hvert som det bar oppover flatbygdene, ble de naturligvis mindre treffsikre, og det hendte seg mer enn en gang at kaggen havnet langt ute i snefonnene. Da ble hestene stanset under megen jubel og halloi, og så var det gjerne Kittelsen som måtte bykse seg frem i sneen for å finne kaggen igjen. Han var så aldeles forlibt i sneen, Kittelsen, og best som han kavet og lette der ute i drivene, så malte han et snelandskap eller to, det kunne være seg en underlig snetung gran eller en liten snedekt kirke.
Så fant han brennevinskaggen, og så hev han seg opp i sleden igjen, og så gikk den lystige ferden videre.

Det var nesten som et eventyr da de sent på kvelden kjørte inn i tunet på Møllegården, hvor lyset strømmet fra alle vinduer og liflige dufter sivet ut fra kjøkkenet. I svalen sto Ole Pastosen og tok imot, mens tjenestefolkene flokket seg nysgjerrig i døråpningen. De ville jo gjerne se storfolkene som skulle komme til gårds, som ventelig kan være. Ikke før hadde sledene stanset på gårdsplassen, så røk flere av de yngre kunstnerne overende i nærmeste snødrive, utmattet og drukne etter den livlige ferden opp gjennom bygdene. Skredsvig og Krogh stablet dem på bena igjen og hadde mye moro med dem. Så benket de seg rundt langbordet på Møllegården, og der manglet det ikke på mat og drikke, må vite. Det varte ikke lenge før stemningen var høy, og prismer og paradokser svirret i luften. Særlig Skredsvig var så kroket i ord at de andre mest måtte gi seg over, men også han far sjøl på garden bidro med saftige historier. Han likte å smøre tykt på, Pastosen.

Ett år undret Skredsvig seg over hvor Pastosens halvvoksne datter Hedevig var blitt av, siden hun ikke var å se noe sted. Da Ole Pastosen fortalte at hun lå ovenpå og var syk av tæring, ble det en voldsom oppstandelse. «Syk pike!» ropte Krogh ekstatisk. «Dette er et motiv vi har ventet på, venner!» Og så føk han opp fra bordet, så flasker og glass hoppet, og de andre var ikke sene om å følge etter. Opp trappen bar det, og inn på Hedevigs værelse. Krogh var først oppe med staffeliet, og satte i gang med å male den syke piken så oljefargene sprutet. Det ble en del disputt blant de andre om hvem som skulle ha de beste plassene, særlig den unge Munch gjorde sitt beste for å trenge seg frem, men snart var alle i gang. Det ble ganske overfylt i det lille rommet etter hvert, og snart var luften tykk av terpentindunst og tobakksrøk. Det var slett ikke bra for den lille syke Hedevig, som lå der i sengen, støttet opp av puter, og stirret lengselsfullt ut gjennom vinduet ... (fortsettes ... kanskje ... jeg mener, Hedevig dør formodentlig ... ja, ikke bare formodentlig, men ganske sikkert ... og det er jo så trist ... så jeg vet ikke om jeg klarer å skrive mer ...)

18. desember 2008

To gode bøker




Et utbytte man har av bokblogger, er at man blir oppmerksom på bøker man ellers kanskje ikke ville ha hørt om eller festet seg ved. Gjennom DETTE innlegget ble jeg oppmerksom på Travis Hollands Arkivarens fortelling, som var en stor leseopplevelse. En dyster men nydelig bok om kjærligheten til litteraturen og menneskene i et undertrykkende diktatur og en skjebnesvanger tidsepoke.



Gjennom DETTE innlegget ble jeg oppmerksom på Alan Bennetts En uvanlig leser, som jeg holder på med nå. Også en opplevelse. Som det står i baksideteksten: «Alan Bennett er en mester i vittige scener og dialoger, og behandler lesingens psykologiske og sosiale sider med innsikt og humor. Historien om dronningens dypdykk i litteraturen er en stilistisk perle og en festlig fortelling om boklesingens mangfoldige gleder.»

Et lite sitat fra boken:
«Det hun også var i ferd med å oppdage, var hvordan én bok førte til en annen, dører åpnet seg hvor hun enn vendte seg, og dagene var ikke lange nok til å få lest alt hun ville.»

16. desember 2008

Bøkenes liv






«Ved siden av Vera skinner ryggene på Semjons bøker bak glasset som utstilte museumsgjenstander. Hver med sitt eget distinkte, uerstattelige liv.»

Travis Holland: Arkivarens fortelling. Roman, Gyldendal 2008.
Oversatt av Hege Mehren og Isak Rogde.

15. desember 2008

Beauty






"Venice is beautiful, but like a Bergman movie is beautiful; you can admire it, but you don't really want to live in it."

Elizabeth Gilbert: Eat Pray Love

14. desember 2008

Av en boksamlers bekjennelser (3)









I går kom det ekstra mange bøker i posten. Tre fra Aschehougs bakgårdssalg på nettet: Julius Cæsar av Shakespeare (fordi jeg samler på Shakespeare), Balzacs Scener fra kurtisanenes liv (fordi jeg samler på Balzac) og André Brinks Før jeg glemmer (fordi jeg samler på Brink). En i Aschehougs markedsavdeling har tydeligvis guglet på «bakgårdssalg», for han var så vennlig å sende meg en mail og gjøre oppmerksom på det. Bakgårdssalg på nett gir ikke den samme markedsfølelsen som å gå rundt i Aschehougs bakgård og rote i bokbunkene, men gjør til gjengjeld dette salget tilgjengelig for andre enn hovedstadsbeboere.

Samme dag ankom også en pakke med fire stk Virginia Woolf, resultatet av litt byttevirksomhet mellom meg og min Woolf-oversettende kollega. Dermed har min Woolf-bestand fått en meget etterlengtet tilvekst etter hittil å ha vært temmelig skral. Men nå begynner det å hjelpe.
Samle, samle, samle ...

11. desember 2008

Flamme









Takket være Ainas iherdige skriverier om Flamme forlag, som du finner HER, abonnerte jeg forleden dag på Flammes boksingler. Ikke noe sommel der i gården, for boka kom i posten dagen etter. Monica Isakstuen Stavlunds Sånn, borte. En praktfull liten diktsamling, som allerede er lest av flere i min umiddelbare nærhet, og som brakte tårene frem. Disse boksinglene forekommer meg å være en praktfull idé, en helt ny måte å tenke bøker og utgivelse på. Jeg gleder meg allerede til neste.

«Flamme Forlag er en situasjon, en mulighet, en livsform. Ikke la deg lure av etternavnet: Plutselig sitter vi på bussetet ved siden av deg. Vår virksomhet omfatter søvn, hjemmevideo, popmusikk, værvarsling, avstandsforelskelser, bordhockey, reising, oppvask, diktdeklamasjon, skjortestryking, spontan dans og en god del aktiviteter som er for betydelige til å nevnes her. Og ja, så gir vi ut en bok i ny og ne. Primært ny norsk skjønnlitteratur. Bøkene dukker opp når du minst venter det, i formater som passer veska di.

Flamme Forlag er en megatekst. Flamme Forlag har ingen passive tilskuere. Se deg om, og du skjønner hva vi mener.

Er du glad, er du trist, er du gåen? Bli med. Dette er et allemannsforlag.»

Sier Flamme om seg selv. Hjemmesiden finner du HER. Og forfatterens blogg finner du HER.

9. desember 2008

Høyt å flyve ...





For noen dager siden ble denne bloggen rammet av en underlig skjebne. Besøkstallet, som vanligvis ligger på pluss minus hundre, steg plutselig til et sted mellom to og tre tusen. Dette skyldtes, så vidt jeg har kunnet bringe på det rene, ikke en plutselig oppblomstring av litterære interesser hos det norske folk, men at noen søkte på noe i forbindelse med en dagsaktuell hendelse, som via tilfeldighetenes underlige krokveier ga treff på min blogg. Denne artige tildragelsen førte til at min ringe blogg plutselig havnet helt oppe på 11. plass på Bloggurat-listen, nesten på høyde med superblogger som Revolusjonært roteloft og Glamourbibliotekaren (men bare nesten). Morsomt så lenge det varte, men nå er jeg på vei ned på jorda igjen.