12. februar 2016

Det første møtes sødme




I Juvikfolke er det nå Odin som er hovedpersonen, og ham følger vi i detalj. Bare syv år gammel kommer han i tjeneste hos et eldre ektepar (han er uekte barn, som det het den gangen, og morens nye mann vil ikke vite av ham). I fosterhjemmet er han gjetergutt etc. På nabogården bor en jente som heter Karen-Anna, og Duun gir subtile frampek om at det kommer til å bli noe mellom dem. Odin begynner vel å nærme seg konfirmasjonsalderen da han og Karen-Anna opplever at de ikke er barn lenger. Er det ikke nydelig? Det er nesten så man mister pusten.

Heile denne sommaren var Karen-Anna godt som glømt. Ein kvelden han fór og leita etter gjeitene vesti marka, gjekk dei seg på einannan. Ho fekk så stilt eit andlet, da ho såg det var han. Ho var Havfrua like vel, den han hadde drømt om; ho var så vidunders vakker, og der stod ho og hørte han til. Men helst vilde han ha sprunge sin veg. Godvêrs-båra låg og sukla frammed kvite stranda, og i kring dem var det marka, med mosekollar og lyngflater, der sola stod på og skjein med dirrande kveldraudt, og dulp og dæld, der smågrase grønte med nye letter i skuggen. Og Karen-Anna såg opp på han gong for gong, og somtid var det med små auga som tok rundt omkring han og var fulle av lått og kjæte, og somtid var det gjenom ein blågrå moe som gjorde vondt nokon stads. Ja, no tok han og gjekk sin veg; han stod ikkje her lenger. Men enda stod han. Han fekk ein skjelv i seg, - det var så lite om å gjera, syntes han, at han ikkje kasta seg over henne og gjorde henne eitkvart urimelig, her midt i villaste marka, ho kunde aldri ha komme seg til unnrømmings! Ho var ikkje redd han eingong? No fór han, og glad var han at han hadde komme seg laus, han måtte stane og kjenne på kor hjarte banka i han. 

Olav Duun: Juvikfolke, I eventyre

8. februar 2016

Olav Duuns ufullstendige verker



Halfdans Bokhus har åpnet etter vinterstengningen, og jeg ble så glad da jeg så denne fine utgaven av Olav Duuns samlede verker. Først etter en liten stund oppdaget jeg at bind 2, 3 og 4 manglet. Hvem i huleste splitter opp et slikt verk? Neste spørsmålet som naturlig melder seg: Hvem i huleste kjøper et oppsplittet verk? I dette tilfellet jeg, og jeg betalte kr. 30 per bok. For det første tiltalte bøkene meg rent estetisk, for det andre er alle hovedverkene der, så vidt jeg kan forstå. Noe stort håp om å få komplettert verket med de manglende bindene, har jeg selvsagt ikke, men ingenting er umulig. Jeg klarte for eksempel å finne det manglende bindet i Durrells Alexandriakvartetten, men sammenligningen mellom et samleverk og fire enkeltutgivelser er ikke helt relevant.

6. februar 2016

Semikolonets dag


Det er semikolonets dag i dag. Bruker du semikolon? Jeg er fan av semikolon. HER er en svensk artikkel i anledning dagen.

4. februar 2016

"Enhver roman er en historisk roman"



I en interessant artikkel om historie («Historie med åpen slutt») i Le Monde Diplomatique, som er bilag til Klassekampen i dag, drøftes ulike definisjoner av hva historie er. Ifølge noen defineres historie for eksempel som «skriftlig historie», men artikkelforfatteren sier at «alle vesentlige formater» (for eksempel spillefilmer, TV-serier og podkaster) kan være historie. Og avslutter med følgende avsnitt:

Insisterer du på å uttrykke deg skriftlig om den nyeste historien, bør du også vurdere om sakprosa virkelig er mest hensiktsmessig. Kanskje bør du heller skrive en roman? I The Future of History skriver historikeren John Lukacs, kjent for sine verk om andre verdenskrig og den kalde krigen, at historikere gjør godt av å lære av romanforfattere: «Historians! Get into, get with literature!» Ikke dermed sagt at historikere nødvendigvis bør bli romanforfattere, heller ikke at de bør nærme seg fiksjonen. Lukacs’ viktigste poeng er kritikken av de mange blant vår tids akademikere som har sluttet å lese skjønnlitteratur. For i skjønnlitteraturen finnes nøklene til å forstå forfatterens samtid. Eller som Lukacs skriver: «Enhver roman er en historisk roman.»