To litterære storheter

                                                 Anton Tsjekhov and Leo Tolstoj, Jalta, 1900

 

The real thing

 

Dagens råd

 

Leseåret 2021

 Nyttår er et punkt der det er naturlig å ta et overblikk over året som gikk. La meg først si noe om hva denne bloggen er og hva den ikke er. Jeg har sikkert sagt det før, men det kan jo ha kommet nye lesere til. Når det gjelder hva denne bloggen ikke er, så er det nok ganske innlysende at den ikke er en tradisjonell bokblogg, altså ikke en blogg som stort sett handler om den tidsaktuelle litteraturen, gjerne den som er mye fremme i mediene, og hvor bloggerne leker anmeldere. Den slags blogging gir utbytte i form av gratis bøker fra forlagene, som igjen bruker sitater fra begeistrede bloggomtaler i markedsføringen av bøkene. 

Min lesning er verken trendy eller tidsriktig eller noe som helst, den er bare min. Og det er den jeg skriver om. Du vil neppe finne omtale av noen hyperaktuell bestselger her. 

Fjorårets leseår var for det første preget av at jeg begynte å blogge igjen, dernest at jeg overrasket meg selv over å lese mye sakprosa. Det har jeg et eget innlegg om litt nedenfor. Bloggen har ellers vært viet skjønnlitteratur. Jeg ser for meg at det fremover kommer til å bli begge deler. 

Når det gjelder skjønnlitteratur i fjor, ble det et gjensyn med Patrick Modiano, en av mine franske yndlingsforfattere, og ikke minst et spennnede og for meg nytt bekjentskap med Annie Ernaux, også hun fransk. Henne må jeg lese mer av. Simone de Beauvoirs "De uadskillelige" leste jeg også. Mye fransk, altså. Sistnevnte bok hadde jeg forresten bidratt til oversettelsen av, i og med jeg hadde hjulpet min kollega med en smule katolsk terminologi. 

To bøker av Lars Ove Seljestad ble det. Han er en forfatter jeg setter høyt, og disse to bøkene skuffet så absolutt ikke. Morsomt nok ga den selvbiografiske "Bastard" en god bakgrunn for å lese "Frægd", sistnevnte en burlesk saga-pastisj i en Vestlandsk fruktbygd. Morsom var derimot ikke Arnfinn Koleruds roman "Gamle menn i syningom", med norsk språkstrid som tematikk. Jeg irriterte meg over den hele tiden og tenkte at det måtte kunne la seg gjøre å skrive adskillig morsommere og bedre om norsk språkstrid. Ubegripelig for meg at den ble så kritikerrost. Maria Kjos Fonns "Heroin chic" var glimrende, hun er en forfatter jeg har stor sans for. 

Og så fikk jeg for første gang lest Johan Borgens "Lillelord"-trilogi i sin helhet. Historiens dom er vel at den første boka er best. Det er også min mening. Jeg synes dessuten ikke at trilogien helt henger sammen. 

To bøker leste jeg ikke ferdig, Eskil Skjeldals "Fars hage, mors hus" ble for språklig stillestående og navlebeskuende for meg, og Ingeborg Bachmans nærmest ikoniske "Malina" ga meg ingenting. Jeg ser ingen grunn til å lese bøker ferdig av ren og skjær plikt. 

Stine Pilgaards "Meter i sekundet" var en megahit i den danske bokhøsten 2020, svært fortjent. Og ekstra morsom når man bor i Danmark og leser den på dansk og kan ta kodene.

Å lese 1,3 bok i måneden virker ikke mye, men realiteten er jo at jeg har lest i langt flere bøker enn jeg har lest ferdig, det gjelder særlig sakprosa, som ikke nødvendigvis er bøker man leser fra perm til perm. 

Noen konkrete lesemål for 2022 har jeg ikke. Jeg har en ulest bok av Modiano som venter, og jeg skal lese mer av Annie Ernaux. Dessuten er jeg blitt nysgjerrig på Nathalie Sarrautes "Tropismer/Tropismes" på grunn av alle smakebitene på DENNE Instagram-kontoen. Fransk igjen! Jeg har én bok av henne fra før, "Du er ikke glad i deg", som jeg har lest for mange år siden og ikke husker noe av. Tropismene utgis med originaltekst og oversettelse side om side.  Det avslører nok mine pågående bestrebelser på å komme på innsiden av det franske språket, apropos så begynner jeg på nok et franskkurs i neste uke. Målet er å kunne lese bøker på fransk, og å kunne snakke det sånn passe brukbart, selvsagt.

Charleston

 

Som ventet ga boknissen meg Quentin Bell og Virginia Nicholson bok "Charleston. A Bloomsbury House and Garden" til jul. En strålende og rikt illustrert bok om Vanessa Bells kunstnerhjem, skrevet av sønn og barnebarn. Da søstrene Vanessa og Virginia Stephens far døde og foreldrehjemmet ble oppløst, flyttet søstrene og deres to yngre brødre Thoby og Adrian inn i en leilighet i Bloomsbury i London, der det oppsto et rikt kunstnerisk og intellektuelt miljø, den såkalte Bloomsbury-gruppen, hovedsaklig bestående av brødrenes studievenner, med de to søstrene som de sentrale skikkelsene. Etter hvert etablerte søstrene Vanessa Bell og Virginia Woolf seg på hver sin eiendom ikke langt fra hverandre i Sussex. Vanessa på Charleston, som ble det nye samlingspunktet for Bloomsbury-gruppen, Virginia og hennes mann på eiendommen Monk's House. Charleston er ikke minst kjent for den rike kunstneriske utsmykningen utført av Vanessa selv og andre kunstnere i gruppen, især ektemannen Clive Bell og elskeren/vennen Duncan Grant (hun hadde barn med begge). Mange mener at utsmykningen av huset var hennes største kunstverk. Stedet drives i dag som en svært besøkt stiftelse, jfr. DENNE nettsiden og  DENNE Instagram-kontoen.

Vita og Virginia

 

 Tekst hentet fra Instagram-kontoen Charlestontrust:

 On this day in 1922, the writer Virginia Woolf first met author and aristocrat, Vita Sackville-West...

🍽️ They were introduced at a dinner party hosted by Virginia's brother-in-law, the writer and art theorist, Clive Bell. In her diary the following morning, Virginia wrote...

'I am too muzzy headed to make out anything. This is partly the result of dining to meet the lovely gifted aristocratic Sackville-West last night at Clive's. Not much to my severer taste - florid, moustached, parakeet coloured, with all the supple ease of aristocracy, but not the wit of the artist.'

'She writes fifteen pages a day - has finished another book - publishes with Heinemanns - knows everyone. But could I ever know her? I am to dine there on Tuesday. The aristocratic manner is something like an actress's - no false shyness or modesty - makes me feel virgin, shy, and schoolgirlish. Yet after dinner I rapped out opinions. She is a grenadier; hard; handsome; manly; inclined to double chin.'

📖 It's not altogether the most flattering first impression of Vita, but the two writers grew close, became lovers and remained friends until Virginia's death in 1941.

HER er en artikkel i Time Magazine om dette forholdet.

Leserapport

Denne bloggen har i all hovedsak dreid seg om min lesning av skjønnlitteratur. Nylig innså jeg, til min overraskelse, at min lesning i det siste har kommet til å dreie seg mer om sakprosa. Av de fire siste bøkene jeg har lest, er det tre bøker som ikke er skjønnlitteratur: Anne-Lise Seips biografi om Johan Sebastian Welhaven, Jane Dunns dobbelbiografi om søstrene Virginia Woolf og Vanessa Bell, og Uwe Wittstocks beretning om tyske forfatteres situasjon i tiden omkring Hitlers maktovertagelse. 

Boka om Welhaven leste jeg som en følge av interessen for Aasmund Olavsson Vinje og norsk kulturelt og litterært miljø på 1800-tallet, interessen for Vanessa og Virginia oppsto uten at jeg kan se noen klar årsak, kanskje det var så enkelt som at jeg på grunn av noe jeg leste i en avis oppdaget at jeg ikke hadde Virginia Woolfs "Bølgene" (den har jeg nå, jeg vil gjerne ha henne komplett på norsk). Dunns biografi har i sin tur ført til at jeg har begynte å interessere meg for Bloomsbury-kretsen, kretsen av intellektuelle og kunstnere som oppsto rundt de to søstrene, og som fikk stor betydning. Dette fører igjen til nye bokanskaffelser. 

Uwe Wittstocks bok leste jeg fordi jeg interesserer meg for denne epoken i tysk historie, dvs. Tyskland i mellomkrigstiden, fra republikk til diktatur. Og med Wittstocks bok kunne jeg kombinere denne interessen med interessen for tysk litteratur. Wittstocks bok er forøvrig spennende som en kriminalroman, han går tett på de daglige begivenhetene, på gatekampene, truslene, forfølgelsene. Hvilke forfattere som allerede har dratt i eksil (f.eks. Remarque), hvem som vurderer fra dag til dag om det er trygt å bli i Tyskland eller ikke, hvem som må pakke kofferten i all hast og kanskje rømme ut bakveien før døra bli slått inn av SA. Thomas Mann og hans kone Katja slapper av på et hotell i Sveits på hjem til Tyskland, men Erika og Klaus rekker å advare dem mot å komme hjem før de selv må forlate hjemmet i München i all hast og komme seg i sikkerhet i utlandet. 

Jeg spør meg selv om hvorfor jeg nå i stor grad har vendt meg bort fra skjønnlitteraturen. Noe av forklaringen er kanskje at jeg har lest så mye. Jeg har lest Joyce, Proust, Mann og Musil, jeg har lest Kafka og Becket, Pessoa og Grass og Graham Greene, Dickens og Flaubert, jeg har bevisst drevet det jeg kaller "kanonisk" lesning av både eldre og nyere forfattere, altså lesning av de store hovedverkene i litteraturen. Så mye at jeg på en måte føler meg mettet. Det er tid for noe annet.

Og dette "noe annet" er tydeligvis lysten på mer kunnskap. Gjerne relatert til litteraturen, som de tre bøkene nevnt her, men også til historie og kultur. En annen annen ting er at mens jeg foretrekker skjønnlitteraturen i norsk oversettelse, leser jeg gjerne sakprosa på andre språk. Det passer godt sammen med at jeg også prøver å forbedre tysken og fransken.

Man kjenner seg igjen ...

 

Noen lesefrukter i julestria (reprise)

 

Illustrasjon fra husmannsplassen vår i de dype Telemarks-skogene.

Noen lesefrukter i julestria, alle hentet fra norsk litteratur:

«Alle lys er tent hele dagen. Det er like under jul.»
 Cora Sandel: Alberte og Jacob

«Å ikke komme hjem til jul regnes som det aller verste man kan gjøre mot sine foreldre.»
Børge Skråmestø: Tårer i champagnen

 «Den vilt umåteholdne julefeiringen er for lenge siden utartet til en gudsbespottelse av sanseløse dimensjoner, en kremmernes salighetsfest, et plyndringstokt, et sugerør vendt mot menneskers oppsparte midler.»
Aksel Sandemose: Epistler og moralske tanker, «Kremmerne i templet»

«Elles stod julsjauen av seg som han skulde, grisene blødde, og øle det gjekk, det vart ferdig som skulde bli ferdig, og så vart det vask både på klæa og kropp.»

Olav Duun: Juvikfolke

«Visste du at eg heilt sidan eg var liten har vore livredd kvar veslejulaftan når eg skulle legga meg, redd for at eg ikkje skulle vakna att om morgonen.»
Agnes Ravatn: Veke 53

«Folk er ingen stabil og eintydig kategori som kan spikrast til eit sett med kulturelle preferansar. Og dei utdanna klassane? Dei kan ha det så minimalistisk dei vil i heimen, men til jul kjem krimskramset fram hjå dei aller fleste.»
Marta Norheim: Friksjonar

«Jeg greier ikke denne julehyggen jeg.»
Gunnar Larsen: Bull

Thylejren er blitt voksen

 

I anledning Peter Øvig Knudsens to bøker Hippie 1 og Hippie 2, som jeg omtalte i innlegget nedenfor, fikk jeg følgende kommentar på Messenger fra min venninne som var i Thylejren sommeren 1970. I kommentaren gjør hun meg oppmerksom på noe jeg ikke var klar over, nemlig at Thylejren eksisterer den dag i dag (og jeg bor faktisk bare en times biltur unna).

Min venninne skriver: 

"Hippie 1 og Hippie 2 er et bittelite stykke dansk kulturhistorie. Vet at Øvig Knudsen har fått kritikk fra gamle hippier. Men ærlig talt ‘a - mange av oss var «gratispassasjerer» i den forstand at vi ikke forsto en dritt av det overordna målet med hele Thy-leiren, vi ville bare kunne frike ut i total frihet. Så all ære til Øvig Knudsen som faktisk klarte å samle og sette ord på en jævlig spennende tid og begivenheter. Uhyre velskrevet. Så er det slik at noen mente alvor, også etter alle konfliktene og fraksjonene som gjerne følger slike - eksperimenter, eller hva jeg skal si. I etterdønningene etter Thy-leiren finnes det fremdeles noen som holder stand, og som dannet Det ny samfund. De kaller seg selv et «sosialt eksperiment», nå på 52’ året. Flat struktur, et fellesmøte en gang i året som bestemmer driften av Det ny samfund, skjønt tre regler står fast: ingen harde stoffer, ingen vold, ikke tjueri. Liker tanken godt, jeg, for det om jeg nå er blitt for sliten til å ta del i noe lignende." 

 

Bilde fra Thylejrens urtid, sommeren 1970.

 

 

Bilde fra en reportasje i avisa Jyllands-Posten i dag 3. desember 2021. Reportasjen er bare tilgjengelig for abonnenter, men overskrift og ingress lyder:

Mor, far, to børn og to hunde bor på 40 kvm i et socialt eksperiment

På 10 år er Thylejren gået fra tre børn og i myndighedernes søgelys til 22 børn og boomende familieliv. Er det sociale eksperiment gået fra teenager til moden voksen?

 

HER er Thylejrens hjemmeside.

HER er dansk Wikipedias side om Det ny samfund, som driver Thylejren.

Hippie!

 2,5 kg bøker i posten i går - den danske forfatteren Peter Øvig Knudsens to ruvende bind om hippiebevegelsen i Danmark, som kulminerte med Thy-leiren sommeren 1970, hippienes forsøk på å skape et nytt samfunn med totalt demokrati og fri sex. For de fleste deltagerne et euforisk høydepunkt i livet, men også med dramatiske skyggesider og negative følger for en del. Den danske journalisten Poul Hammerich karakteriserer i sitt hoved verk "Danmarkskrønike" Thy-leiren sommeren 1970 som en av de tre viktigste begivenheter i Danmark i det 20. århundre. Leiren hadde i hvert fall ett norsk innslag, som jeg kjenner, men hun var kanskje ikke den eneste norske.

Selv flyttet jeg til Danmark første gang i 1972 og husker godt at Thy-leiren fortsatt var svært til stede i den offentlige bevissthet.