aroundbooks

aroundbooks

26. februar 2012

Stormannsgale oversettere

«Sannheten er at nitti prosent av det vi skriver er glemt om tre og et halvt år. Det skulle man ikke tro når man leser anmeldelser av nye romaner.» Det sier kritikeren, litteraturviteren og forfatteren Tor Eystein Øverås i ukens nummer av Morgenbladet. Ordet «sannhet» er litt farlig - jeg tar det ikke uten videre for gitt at dette er en sannhet. Det kan jo hende at for eksempel bibliotekene vil mene noe annet. Men at mange utkomne bøker raskt havner i den store glemselen, er nok riktig. Jeg er bare litt usikker på prosenten. Kanskje Øverås snakker av egen erfaring? Om hans roman Tittelløs, som kom i 1993, heter det på baksiden: «Tittelløs er en vittig, skarpsindig og alvorlig roman om forfattere og bøker, om identitet, kunstnerdrømmer og diverse personlige og estetiske rundkast.» Boken kjøpte jeg på Halfdans bokhus for en tier eller to, og den er stemplet «Nissedal Folkeboksamling». Det skal også sies at jeg ganske raskt ga opp å lese den fordi den var så talentløst skrevet. Den er skrevet av en som vet hva litteratur er, men som ikke selv har evner som skjønnlitterær forfatter. Men det er lov å prøve seg, som det heter.

Nå vil noen kanskje tro jeg er sur fordi Øverås benytter intervjuet i Morgenbladet til å angripe min yrkesgruppe; oversetterne. For to år siden var Øverås gjest og foredragsholder på Norsk Oversetterforenings høstseminar. Der fortalte han oss blant annet at han aldri sier noe om oversettelsen i anmeldelsene sine fordi han anmelder «selve boka, ikke oversettelsen». Det skal det jo mage til å hevde overfor en representativ forsamling av norske skjønnlitterære oversettere. Det er omtrent som å vise tilhørerne fingeren. Reaksjonene ble da også sterke, men Øverås var ikke særlig interessert i debatt, og hevdet etterpå at det hadde vært en forferdelig opplevelse. «Aldri har jeg fått så mye kjeft etter et foredrag,» sier han i Morgengladet, og fremstiller oversetterne nærmest som noen oppmerksomhetskrevende femåringer. «Oversetterne er ikke lenger fornøyde med å være formidlere, slik kritikerne er, de vil være kunstnere. Jeg synes de er blitt litt stormannsgale.» Øverås må ha fulgt usedvanlig dårlig med i timen hvis han ikke vet at oversettere  per definisjon er en kunstnergruppe. Ja, jeg vil for egen regning faktisk hevde at oversetterne kanskje er den eneste kunstnergruppen som kan sies å være både skapende og utøvende kunstnere.

Det Øverås tydeligvis ikke forstår, er at det ikke går an å skille mellom «selve boka» og oversettelsen. Når et fremmedspråklig litterært verk oversettes til norsk, oppstår det et nytt verk i tillegg til originalen, og disse to verkene er symbiotisk sammenknyttet. «Selve boka» og oversettelsen er med andre ord to sider av samme sak. Kritikerne er ikke selv oversettere (som regel ikke, i hvert fall), og på en måte kan man kanskje forstå at det kan være vanskelig og krevende for dem å si noe kvalifisert om oversettelsen. Men de fleste kritikere er jo ikke selv forfattere heller, likevel kan de si en hel masse om litteratur. Dessuten, med en kritikers kunnskaper om og presumptive gehør for litteratur (for en kritiker kan ikke bare ha teoretiske kunnskaper, han må også ha evnen til innlevelse - er ikke kritikeren først og fremst en leser, en kvalifisert leser?) må det i hvert fall være mulig å si en god del om hvordan verket klinger i norsk språkdrakt og på den måten danne seg et ganske godt inntrykk av om oversettelsen er vellykket eller ikke. Skal man anmelde bare verket, må man anmelde originalen og ikke oversettelsen, men de fleste anmeldelser av utenlandsk skjønnlitteratur i norske medier er jo basert på den norske oversettelsen. Den symbiotiske forbindelsen mellom original og oversettelse har Øverås enten ikke forstått, eller han vil ikke forstå den. Begge deler er like ille.

4 kommentarer:

scribo sa...

Ad. Oversetting og kunst. Leser om dagen John Wains "Essays on Literature and Ideas". I sitt essay "An Introduction to Pope" skriver han (om hvordan burlesk og parodi var en måte å få utløp for fantasi ... på 1700-tallet, tiden kjent for sin ironi); "It was one kind of outlet for the poet who longed to write a real, "straight" epic but was restrained by the decorous poetic climate, (The other main outlet, of course, was translation:) ... Pope translated Homer. ... Very populare.
Hva synes du, som oversetter og forfatter, om tittelen "gjendikter?

Tehme Melck sa...

Høres ut som en interessant bok! Jeg vet ikke helt hva jeg skal mene om "gjendikter". Det regnes av noen som en ekstra fornem form for oversettelse, antagelig fordi det mest er lyrikk som er gjenstand for gjendiktning. Andre har sagt at gjendiktning betyr at man egentlig har oppgitt å oversette. Jeg er ingen teoretiker, så jeg vet ikke hva jeg skal mene, men jeg tenker at all oversettelse vel er en form for gjendiktning.

Anonym sa...

Kan du gi et eksempel på hva du mener er god vurdering av en oversettelse?

Tehme Melck sa...

Anonym: Det er ikke helt enkelt. Et absolutt krav er at oversetteren i det minste blir nevnt. Det skjer faktisk ikke alltid, og det er selvsagt en uting. Det samme er det når anmelderen avslutter med en eller annen feil han har grepet oversetteren i, og avslutter med å nevne denne, slik at leseren sitter igjen som et spørsmålstegn: Betyr denne feilen at det er en dårlig oversettelse? I verste fall dreier det seg slett ikke om feil, men om "feil", dvs. misforståelse eller feiltolkning fra anmelderens side.
I normalkontrakten heter det at "oversettelsen skal være en stilistisk og innholdsmessig adekvat gjengivelse av originalverket". Det kan jo være et godt utgangspunkt. Det kan man som regel få et ganske godt inntrykk av selv uten å sammenligne med originalen. I en anmeldelse i Dagbladet av den nye boka om Putin sto det: "Dette er dessuten en usedvanlig god
oversettelse, behagelig fri for syntaktisk knot, banale anglisismer og hastverksslurv." Her gir anmeldereen konkrete eksempler på noen momenter i en god oversettelse.

Kanskje du også liker

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...