aroundbooks

aroundbooks

26. februar 2015

Ord for dagen



My library is an archive of longings.
Susan Sontag, As Consciousness is Harnessed to Flesh: Journals and Notebooks, 1964-1980

(Kanskje mange kan si det samme? Kanskje jeg også?)

25. februar 2015

21. februar 2015

Leserapport


Rune Christiansen var, inntil nylig, en forfatter jeg aldri hadde lest noe av, til tross for at han vel må sies å være en av Norges mest kjente forfattere (jeg sikter da til den seriøse del av litteraturen, ikke krim og annet tullball). Jeg har selvsagt merket meg navnet, og også bladd litt i noen bøker av ham på biblioteket, uten at det fenget. Men så er det dette mystiske fenomenet at bøker kommer til meg, som jeg har omtalt mange ganger her på bloggen. Antagelig er det underbevisstheten som arbeider. Men det er ganske fascinerende; jeg trenger egentlig ikke lure på hva jeg skal lese. Nå er det riktig nok et mål for meg å lese den såkalte verdenslitteraturen, det jeg kaller kanonisk lesning. Men selv innenfor denne bevisste planen kommer bøkene til meg. På biblioteket for et par uker siden hadde jeg bestemt meg for å lese Rune Christiansens Ensomheten i Lydia Ernemans liv, som han fikk Brageprisen for i fjor, for å finne ut hva det er med Rune Christiansen. Den boka var ikke inne, så jeg tok Krysantemum ut av hylla i stedet. Bladde litt i den, fortsatt uten at noe fenget. Likevel lånte jeg den og bestemte meg for å gi den en sjanse. I begynnelsen var jeg flere ganger fristet til å gi den opp, men fortsatte, og plutselig var jeg hekta. Han skriver jo helt fantastisk. I Halfdans Bokhus i Drangedal var jeg så heldig å finne to andre bøker av Christiansen, den ene leser jeg nå; Fraværet av musikk. Nå kan jeg rett og slett ikke få nok av Rune Christiansen.
Det er så fantastisk å gjøre sånne opplevelser, å finne en helt ny forfatter som virkelig får betydning for en.
For en liten smakebit, se sitatet til venstre.

HER er SNLs artikkel om Rune Christiansen.

13. februar 2015

Leseavhengig?

 
HER redegjøres det for 49 tegn på "leseavhengighet". Men det er vel ikke det verste man
kan lide av? Snarere tvert imot, vil nok mange av denne bloggens lesere mene.
 Her er det i hvert fall mye jeg kjenner meg igjen i!

5. februar 2015

Eugène Sue og jeg


I innlegget nedenfor skrev jeg at Eugène Sue var et ukjent navn for meg. Men senere på dagen var det en av titlene, Les Mystères de Paris (1842–43), som begynte å romstere i tankene. Det var da noe kjent med den? Kunne det være at jeg faktisk hadde Eugène Sue i mitt eget bibliotek? Jeg hadde ikke lett lenge i hyllene før jeg fikk syn for sagn (underbevisstheten visste selvsagt beskjed). En fin trebindsutgave av Paris’ Mysterier, roman av Eugène Sue. «Med 200 originalillustrationer. Oversat av Lina Krogh-Tonning» og utgitt på L.E. Tvedtes forlag i Kristiansund 1898. Stort format.

Bøkene har tilhørt Aftenposten-redaktøren Thorstein Diesen, som var svært interessert i fransk språk og kultur, og som selv oversatte fra fransk.
«Diesens store glede var å reise, helst til Frankrike. Hver eneste morgen, minst en time, leste han fransk. “Et vakrere språk har vi ikke,” sa han ofte når han frydet seg med å oversette franske romaner.»

 



 

4. februar 2015

Thinkas drømmefangere


Jeg fikk lyst til å se litt nærmere på forfatterne som ga næring til Thinkas dagdrømmer (se innlegget nedenfor). Hun leser altså: «... fra Emilie Carlén til James, fra Walter Scott til Bulwer, fra Alexander Dumas til Eugène Sue!»

 

Emilie Flygare-Carlén (1807-1892), svensk forfatter. Utgav en rekke romaner, gjerne fra Bohuslän-miljø, som ble meget populære i samtiden. Så populære at hun ved sin død ble hyllet som «Sveriges största, mest produktiva och mest lästa författarinna» ifølge en svensk nettside. Om skrivestilen hennes sier man gjerne at hun «malte med bred pensel». Jeg husker at det gikk en serie basert på en av hennes bøker i norsk fjernsyn for mange år siden.

 

«James» er vel Henry James (1843-1916), går jeg ut fra, som jeg nettopp har tilbrakt mye tid sammen med (Portrett av en dame). Her har vi med en betydelig litterær størrelse å gjøre, jeg siterer SNL: «Mange regner James som den største amerikanske romanforfatter, mens andre mener han skrev innenfor en for snever ramme og så sine personer isolert fra samfunnet og det virkelige livs mange problemer. Ingen vil likevel bestride at få har betydd mer enn ham for romankunstens utvikling i engelsk og amerikansk litteratur.»
En glimrende stilist, vil jeg tilføye for egen regning.





Walter Scott (1771-1832) regnes som grunnleggeren av den historiske roman. Den første, Waverley, utga han anonymt i 1814. Den ble en enorm suksess, og Scott utgav etter hvert i alt 29 romaner, nesten alle historiske. Blant de best kjente med emne fra skotsk historie og folkeliv kan nevnes Guy Mannering (1815), The Heart of Midlothian (1818) og The Bride of Lammermoor (1819); ellers Ivanhoe (1819), Kenilworth (1821), The Talisman (1825) og Woodstock (1826) med emne fra engelsk historie, og Quentin Durward (1823) med emne fra fransk historie. Stilsikkerhet, antikvarisk detaljkunnskap, vakre lyriske partier, bred humor og et broket persongalleri – alt dette gjorde Scott berømt, og han fikk snart etterlignere over hele Europa. (Basert på artikkel i SNL.)
 
Edward Lytton (1803-1873), «fra 1866 baron Lytton, britisk forfatter; skrev de fleste av sine romaner under navnet Bulwer-Lytton. En rekke historiske romaner vant stor popularitet [...] Hans verk var i høy grad tidsbestemt og stilen stundom oppstyltet,» ifølge SNL.

Gode, gamle Salmonsens Konversationsleksikon fra begynnelsen av forrige århundre (et verk som naturlig hørte hjemme i ethvert dannet hjem, så vel i opphavslandet Danmark som i Norge), har en lang og underholdende artikkel om Lytton. Hans talent og dyktighet som forfatter understrekes, men han var også så «sensitiv over for alle litterære strømninger, at han bliver en fortrinlig litterær Vejrmaaler [...] Han forsøgte sig i næsten alle Litteraturens Grene, viser betydeligt Talent overalt, men mangler det opr. Sind, der giver Præg og bevarer. Han er nu væsentlig et Navn i Litteraturhistorien.»

Lytton var ikke bare en produktiv forfatter, men gjorde seg også gjeldende som politiker og ble koloniminister i 1838.

 

Alexandre Dumas trenger neppe noen presentasjon, det er den eldre vi snakker om her (fransk: père), født 1802, død 1870.  En av verdens mest leste forfattere, kjent for å drive den rene «romanfabrikken» ved hjelp av tallrike medhjelpere. «Likevel er verkene alltid preget av Dumas' egen forfatterbegavelse; det er han som har gitt romanene deres særegne koloritt. Denne koloritten henger ikke minst sammen med måten han leker med den historiske virkeligheten på. Den kaster et muntert eventyrskjær over selv de dystreste skildringer. Dumas hadde også evnen til å spenne lesernes interesse til det ytterste, slik at man godtar selv hans mest usannsynlige overdrivelser. Med sin voldsomme vitalitet og fargerikdom er Dumas' beste verker representative eksempler på den romantiske diktning i Frankrike.» Ifølge SNL.

 

Eugène Sue var et ukjent navn for meg, så jeg gjengir like godt hele SNLs artikkel om ham:

«Marie-Joseph Eugène Sue, fransk forfatter; lege. Han skrev opprinnelig sjøromaner, men ble populær gjennom samtidsromaner som først ble publisert som føljetonger, f.eks. Les Mystères de Paris (1842–43), Le Juif errant (1844–45) og Les Mystères du Peuple (1849–56). Sue var sterkt opptatt av nøden og den sosiale urett i samtidens Frankrike; han var påvirket av de romantiske sosialister, og romanene bidrog til de holdninger som slo ut i februarrevolusjonen 1848. Men bøkene ble særlig lest for sine spennende episoder og gruvekkende miljøskildringer fra den parisiske underverden. I senere år har Sue opplevd en renessanse, også blant litteraturforskere som nå ser Sue som en betydelig symbolskaper og karakterskildrer. Hans beskrivelser av Paris som en gåtefull levende organisme har inspirert forfattere på 1900-tallet, ikke minst surrealistene.»

3. februar 2015

Thinkas tilflukt i litteraturen


 
 
 
Bare et lite apropos til innlegget nedenfor. Thinka blir som sagt gift med den adskillig eldre fogden, men glemmer aldri den arme kontorist Aas som var hennes store forelskelse. Lykkelig er hun ikke i sitt mer eller mindre påtvungne ekteskap, men bøkene byr på drømmeflukt.

 «Og disse fettete, slitte morskapsbøker med nummer bak på fra byen var den lille gren som var levne henne til å føre sitt eget liv på.
     Som så mange av den tids kvinner, hvem virkeligheten ikke levnet noen annen utvei enn å ta en hvilken som helst mann, som kunne forsørge henne, førte hun i disse sine romaner – midt i en knakende, knarrende hverdagslighet, - et høyst spent fantasiliv. Der antes lidenskaper som hun selv kunne hatt, elskedes og hatedes der, opplevdes der å se to edle hjerter, - tross alt, - lykkelig forenet; - eller man trøstet billedskjønne helter, som fortvilet stirret i bølgen ...
     Der – i skyen, - fortsattes med hjertets og åndens uutslokkelige tørst det liv som virkeligheten ikke hadde gitt noe fotfeste for, og der flyttet den noe store, koselig rund og trivelig blitte frueskikkelse, som engang var den smale, slanke Thinka, ennu sin uforglemmelige Aas over fra den ene helteham i den annen, - fra Emilie Carlén til James, fra Walter Scott til Bulwer, fra Alexander Dumas til Eugène Sue!»

Kanskje du også liker

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...