aroundbooks

aroundbooks

30. januar 2016

Overmot


Jeg burde ha skjønt at det var overmot å lese Juvikfolke og Trolldomsfjellet samtidig, men det varte ikke så lenge før jeg ble nødt til å innse det. Så nå er Trolldomsfjellet lagt til side inntil jeg er ferdig med Juvikfolke. Det var jo den jeg begynte med først, og jeg er nå halvveis i den. Navnet Odin dukker nå opp for første gang, og det skjerpet interessen, for jeg vet at det er en av hovedskikkelsene i Juvikfolke og dermed i Duuns forfatterskap. Det understrekes ved at Duun skildrer ham ganske inngående allerede fra syvårsalderen, og det har han ikke gjort med noen av de andre skikkelsene i verket. Så nå altså - full konsentrasjon om Duun. Ett storverk av gangen holder. Så får jeg heller ta noen avstikkere til mindre ting, f.eks. noe nyere norsk litteratur.

Litterær humor på lørdag


28. januar 2016

Film om Graham Greene


At Graham Greene er min yndlingsforfatter kommer vel ikke som noen overraskelse for dem som har fulgt denne bloggen en stund. Det skyldes delvis hans katolske tematikk selvsagt, men mye mer enn det. I dag fikk jeg tilfeldigvis kjennskap til DENNE filmen om ham. Spørsmålet er bare hvordan jeg skal få sett den.

27. januar 2016

Hadde jeg ikke Trolldomsfjellet? (revidert og utvidet)


Jeg påsto nylig at jeg ikke hadde Trolldomsfjellet av Thomas Mann. Og det stemte for så vidt som den ikke fantes i tyskhylla i huset mitt, der den burde ha vært. Men jeg holder jo på å bygge opp et lite bibliotek på husmannsplassen også, og der sto den faktisk, til min overraskelse. Jeg har med andre ord ikke full oversikt over hva jeg har og ikke har. Men hvorfor hadde jeg sett etter den i utgangspunktet? Fordi jeg skulle ha en ny bok å lese. Hvorfor akkurat den? Fordi den selv ba om å bli lest. Det er et fenomen jeg opplever av og til, og som jeg har skrevet om før. Bøkene kommer til meg og vil bli lest, som om de har en egen selvstendig vilje. Det har ikke noe for seg å mystifisere det; det er antagelig bare underbevisstheten som driver sitt spill (dvs underbevisstheten hadde merket seg at jeg lenge har gått med tanker om å lese denne boken, og den hadde nok også en vag erindring om at jeg i høst hadde kjøpt den i Halfdans Bokhus). Så nå leser jeg altså Trolldomsfjellet. Egentlig burde jeg ha noe mye mer overkommelig ved siden av Juvikfolke - nå leser jeg to mastodonter samtidig. Men sånn er det bare. Begge er språklig utfordrende, kan man si; Juvikfolke med sin formodentlig nokså arkaiske namdalsdialekt, og Trolldomsfjellet med sin omstendelige tyske setningsoppbygning. Men Juvikfolke har et ekspressivt og dynamisk språk, med mye replikker. Den skildrer et norsk fisker- og bondesamfunn gjennom mange generasjoner og er i beste forstand folkelig, selv om den selvsagt, som all stor litteratur, lodder dypt i menneskesinnet. (Duun ble flere ganger foreslått til Nobelprisen fra 1919 av. I 1925 tapte han den til Shaw med én stemme. Tomas Mann fikk Nobelprisen i 1929.)
Trolldomsfjellet representerer en svært annerledes verden: " Den handler om en ung manns utviklingsprosess. Under et syvårig opphold på et tuberkulosesanatorium i Davos møter «Hans Castorp» forskjellige mennesker som konfronterer ham med politikk, filosofi, men også kjærlighet, sykdom og død." (Wikipedia)

Her er et lite eksempel på språket i Trolldomsfjellet, som er oversatt av Per Qvale:

"Det enkelt menneske kan gjerne ha mange personlige mål, hensikter, håp og utsikter for øye, slikt som kan gi impulser til større anstrengelser og bestrebelser; når det upersonlige omkring en, tiden selv, med all dens ytre liv og virksomhet, mangler håpet og utsiktene, når tiden i all lønnlighet viser seg som håpløs, utsiktsløs og rådløs og man - bevisst eller ubevisst - stiller spørsmålet om en siste, en mer enn personlig, ubetinget mening bak alle anstrengelser og bestrebelser, og blir møtt med innholdsløs taushet, så vil det nettopp hos redelige mennesker neste uten unntak inntreffe en viss lammende virkning, en virkning som via det sjelelig-moralske også rett og slett kan ramme de fysiske og organiske deler hos individet." Puh!

25. januar 2016

Noe om Virginia Woolf





Forleden dag kom jeg over følgende kommentar på Facebook:
Jeg leste Woolfs ”Til Fyret” for noen år siden. La meg bare si: Noen av scenene i denne boka, for eksempel der fru Ramsey sitter ved bordet og spiser et måltid sammen med sin familie, bærer for meg vitne om et helt skremmende klarsyn og en kolossal menneskelig refleksjonsevne. Det er en type sansning der, en helt utøylet sensibilitet og storslått evne til se menneskene rundt bordet, ikke slik de selv ønsker å framstå, men i hele deres indre kompleksitet. Hun registrerer alt. Alt det ordløse, alle de underliggende tankestrømmer som hver person i rommet tror de har for seg selv, destillerer Woolf – via fru Ramsey – ut i et vanvittig følsomt, musikalsk og bevegelig språk.
Arne J. Krigsheim jr.

Det fikk meg til å tenke på noe jeg selv skrev her på bloggen i 2009, da jeg leste Jacobs rom (jeg hadde ikke lest noe av Woolf før):
Så nå leser jeg altså Virginia Woolf. Og jeg er fullstendig trollbundet. Så poetisk og mykt, og så skarpt og presist på samme tid. Så mange lag i teksten, fra de næreste sansinger til store filosofiske spørsmål, så elegant turnert, nærmest slentrende. Virginia Woolf gir meg den intense lesegleden jeg føler hver gang jeg synes jeg har funnet en forfatter som så å si har oppfunnet språket på nytt, eller rettere sagt bruker det på en måte jeg ikke har opplevd før. Det er som en åpenbaring hver gang. Og nå har jeg altså denne opplevelsen med Virginia Woolf.  

Noen forfattere står bare i en klasse for seg selv, i positiv forstand. I mine øyne er Virginia Woolf en av dem. Jeg må lese mer av henne.

HER kan du høre Woolfs egen stemme, visstnok det eneste opptaket som finnes.  
Og HER er en artikkel om den siste fotosesjonen hun stilte opp i.  

22. januar 2016

Sjokkerende mangler



Fullt så galt er det heldigvis ikke med meg. Phillipps ambisjon er da også en umulighet i dag. Og jeg vil heller snakke om samleglede fremfor å bruke ord som mani eller besettelse. Men jeg er stadig på jakt etter noe.

Min store boksamling er et resultat av et liv med leseglede. Jeg samler ikke på førsteutgaver og antikvaria. Men som en slags rød tråd når det gjelder skjønnlitteraturen, har jeg prøvde å samle på hovedverk og kanonisk litteratur, og jeg må vel kunne påberope meg å ha ganske mye. Likevel gjør jeg rett som det er sjokkerende oppdagelser angående hva jeg ikke har. I oversettelsen jeg arbeider med nå, en historisk roman fra 1400-tallets England, skulle jeg bruke et sitat fra Canterburyfortellingene. Når vi oversettere støter på et sitat i en oversettelse, er det kutyme å hente det fra en eksisterende norsk oversettelse fordi det er slik norske lesere er vant til å se det, pluss at det kan være litt kinkig å oversette bare noen linjer fra et helt verk. Det gjelder ikke minst hvis det er vers. Men før jeg rakk å se etter i hylla, hadde en snikende mistanke meldt seg. Hadde jeg Canterburyfortellingene? Jeg har ikke alt i hodet, men en viss oversikt har jeg jo. Og ganske riktig; jeg hadde den ikke. Altså måtte jeg på biblioteket. Den finnes i to oversettelser til norsk; jeg var ikke helt fornøyd med den ene, men syntes den andre var bedre.
I går kveld tok jeg en titt i hylla for å se etter noe å lese. Jo da, jeg holder på med Juvikfolke, men nær tusen sider på hardbarka trønderdialekt tar sin tid, så jeg må ha noe ved siden av. Jeg kom til å kikke på tyskhylla, nærmere bestemt på Thomas Mann. Og så oppdaget jeg at jeg ikke har Trolldomsfjellet.
Ja, ja, Jeg holder på å sette opp en liste over disse og andre mangler, og ser frem til at Halfdans Bokhus i Drangedal åpner igjen i februar.

21. januar 2016

Alt blir til sist borte




Det nyttar ikkje å lyga. Det er ikkje hjelp i å dikta. For å vera til nytte må fortellinga væra sann. Kvart ord må ha vekt, må ha steins tyngd. Berre steins tyngd kan ligga stille i elva eit bel. Til den òg løyser seg opp, blir slipt ned av tidas elv, blir dratt med mot havet. Blir lagt ut som slam, som begynnande deltaformasjon. Blir til noe anna. Ikkje eingong steinen står imot tida og vatnet. Alt blir til sist borte. Alt blir til sist til noe anna.

Fra Lars Ove Seljestad: Fjorden (2011)

18. januar 2016

Teddy Roosevelts 10 regler for lesing

Jo da, mye fornuftig i Teddy Roosevelts ti regler for lesing, se nedenfor (artikkel hentet via BookRiots FB-side). Mange av disse prinsippene har jeg gitt uttrykk for selv. Men i løpet av de årene jeg har blogget, har jeg endret syn på dette med å lese akkurat hva man vil. Eller det vil si - jeg er absolutt tilhenger av at man ikke skal la seg diktere av andres mening og synsing og påstander om hva man bør eller må lese. Men samtidig mener jeg at man bør kjenne sine klassikere, altså lesing som et dannelsesprosjekt. Det er en slags parallell til å kjenne bibelhistorien - uten kjennskap til bibelhistorien og den kanoniske litteraturen er man et fattigere menneske. Man kan godt kalle det pliktlesing, men da først og fremst forstått som en plikt overfor en selv.


It’s well known among historians that our venerated 26th president, Theodore Roosevelt, was probably the most well-read president, and perhaps one of the most well-read men in all of history. He would read a book before breakfast every day, and depending on his schedule, another two or three in the evening (he was a speed reader extraordinaire). By his own estimates he read tens of thousands of books over the course of his lifetime.
What may not be known to the average reader is how much of a book advocate he really was. Rebecca has already outlined some of his book-loving tendencies, but in doing some research for a different writing project, I stumbled upon a few pages of his autobiography that are just too good to not share with our Riot Readers. My own thoughts are in italics:
1. “The room for choice is so limitless that to my mind it seems absurd to try to make catalogues which shall be supposed to appeal to all the best thinkers. This is why I have no sympathy whatever with writing lists of the One Hundred Best Books, or the Five-Foot Library. It is all right for a man to amuse himself by composing a list of a hundred very good books… But there is no such thing as a hundred books that are best for all men, or for the majority of men, or for one man at all times.”
Brilliant! Here we are as readers, ever debating the merits of this list and that list, and we never stop to realize that we can all just end the fighting and enjoy what we enjoy. No list of books will ever satisfy everyone, so why not just make a list of Lots of Very Good Books That Most People Will Enjoy But Not Everyone Has To.
 
2. “A book must be interesting to the particular reader at that particular time.”
Ah! Sweet freedom! Newsflash: if a book isn’t all that interesting to you, DON’T READ IT.
 
3. “Personally, the books by which I have profited infinitely more than by any others have been those in which profit was a by-product of the pleasure; that is, I read them because I enjoyed them, because I liked reading them, and the profit came in as part of the enjoyment.”
Similar to the above, your reading should be a pleasurable experience. Granted, there’s some merit to slogging your way through certain books, but don’t make it a habit.
 
4. “The reader, the booklover, must meet his own needs without paying too much attention to what his neighbors say those needs should be.”
Screw what everyone else says you need to read; read what you damn well please. That’s what being a lover of books is all about — there’s no need to feel pressure or angst about your TBR list, as Rebecca so eloquently put it last week.
 
5. “He must not hypocritically pretend to like what he does not like.”
Don’t fake it. If you don’t like The Great Gatsby, shout it from the rooftops. If you think Stephen King is a dolt, I’ll forgive you. Don’t pretend to like something just because you think you’re supposed to. 
 
6. “Books are almost as individual as friends. There is no earthly use in laying down general laws about them. Some meet the needs of one person, and some of another; and each person should beware of the booklover’s besetting sin, of what Mr. Edgar Allan Poe calls ‘the mad pride of intellectuality,’ taking the shape of arrogant pity for the man who does not like the same kind of books.”
There are no hard and fast rules, we all like different things, so stop bickering already. Also, don’t judge others about their book choices lest ye be judged. You know you have some book skeletons in your closet.
 
7. “Now and then I am asked as to ‘what books a statesman should read,’ and my answer is, poetry and novels – including short stories under the head of novels.”
A statesman, politician, historian, and gamesman says to read novels and poetry and short stories above all else. Awesome.
 
8. “Ours is in no sense a collector’s library. Each book was procured because some one of the family wished to read it. We could never afford to take overmuch thought for the outsides of books; we were too much interested in their insides.”
Don’t collect titles on your shelves that you think will make you look neato and well-read. Stock your shelves with what you’re interested in, and if people judge you, throw ’em out the door.
 
9. “[We] all need more than anything else to know human nature, to know the needs of the human soul; and they will find this nature and these needs set forth as nowhere else by the great imaginative writers, whether of prose or of poetry.”
Isn’t this really the heart of reading? Gosh I love this line. Reading is ultimately about the human spirit, and those are the books we most love and enjoy. Amen, brother.
 
10. “Books are all very well in their way, and we love them at Sagamore Hill; but children are better than books.”
Believe it or not, there are some things in life more important than books. Exercise, eating right, healthy relationships — these are all important things. Sure, read as much as you possibly can, but don’t do it at the neglect of every other realm of your life.
I already thought TR was a cool dude, but after coming across what he has to say about books and reading, I’m even more in love. He understood that reading should be about freedom of choice, not about the prescriptive lists and snobbery you often find in the literary world.
Be free to read what you choose and enjoy, dear Riot Readers! Our 26th president wouldn’t have it any other way.

Ja, bruk biblioteket!


15. januar 2016

Mer om Gatsby

Interessant om Den store gatsby fra min oversetterkollega Einar Blomgren, et innlegg han i sin tid hadde på Oversetterbloggen (Norsk Oversetterforening), og som jeg har fått lov til å gjengi her:

Behovet for nyoversettelse – Gatsby før og nå

Av oversetter Einar Blomgren
Klassikerne bør oversettes på nytt for hver generasjon, sies det ofte. Og dette er det lett å være enig i. Helt siden jeg leste The Great Gatsby som del av pensum på engelsk grunnfag på UiO, og deretter på hovedemnet «The Lost Generation» på hovedfag samme sted, har jeg vært svak for denne klassikeren som står som en påle i amerikansk litteratur. Den har for lengst fått ikonstatus, som det heter nå. Historien om Gatsby fikk muligens et ufortjent nostalgi-«image» etter filmversjonen fra 1974 med Robert Redford og Mia Farrow. Filmen var ikke dårlig, men det er uheldig hvis folk bare forbinder 20-tallsnostalgi med historien om Gatsby. Her er nemlig dybder og tematikk som er langt fra lettvint «jazz age»-fjolleri. Ikke bare er boken litterært høyverdig, den er også særdeles relevant for i vår tid, for Fitzgerald skildrer fenomener som er svært så til stede nå – opptatthet av penger, iøynefallende forbruk, brutalitet, overflatiskhet, kynisme, osv. Bakteppet er selvsagt første verdenskrig, det store vannskillet i historien. Ingenting ble det samme. Og boken skildrer mange av fenomenene som forbindes med nettopp 1920-årene: forbudstiden som ga opphav til kriminalitetsvekst og gangstervelde, hardtdrikkende og hardtfestende menn og kvinner, den nye kvinnetypen (the flapper), desillusjon, tap av mening etter opplevelsene i skyttergravene. Boken er gjennomanalysert og ‑tolket, så mer behøver ikke sies om dette.

Siden boken er så sentral i det 20. århundrets litteratur, må den jo finnes på norsk, og det gjør den. Norge var faktisk utrolig tidlig ute med å oversette Gatsby, for allerede i 1927, et års tid etter at boken kom ut, forelå Den gule bil: Historien om Jay Gatsby på norsk, oversatt av en Turid Thomsen. Det var visst på denne tiden oversetterne tok seg store friheter og kunne finne på å kutte og endre så mye de ville, og jeg skulle gitt mye for å få tak i denne tidlige utgaven for å se hvordan man gjorde det i 1927, men har aldri funnet den. Det er nok Peter Magnus’ oversettelse fra 1951 som helt til nå har vært Gatsby på norsk. Men det er 60 år siden 1951. Språket har forandret seg. Nye generasjoner burde få lese boken i nyoversettelse. Ved flere anledninger utsatte jeg Gyldendal for mitt utidige mas om dette, med henvisning til bokens relevans for vår tid, og selvsagt med et (dårlig skjult) ønske om selv å få oppdraget med å nyoversette. Slik gikk det ikke. Derimot fikk jeg i oppdrag å revidere og modernisere den eksisterende utgaven, altså Peter Magnus’ oversettelse, da Gyldendal utga den i serien «Forfatternes forfatter», der norske forfattere velger og presenterer en bok. Kjell Ola Dahl valgte seg Gatsby. Og da jeg begynte med denne revisjonen – en varsom, respektfull oppgradering av Magnus’ oversettelse – ble jeg glad for at jeg ikke var bedt om å nyoversette selv, for jeg hadde vært dum nok til å si ja. Under arbeidet med Magnus’ tekst ble det nemlig åpenbart for meg at jeg ikke kunne ha gjort det særlig bedre, snarere tvert imot. Men som sagt: Teksten bærer et visst preg av å være blitt til i en annen tid og trengte modernisering, i tillegg til at et par–tre rene feil burde korrigeres, som også var en grunn til at jeg maste på Gyldendal. For eksempel sier fortelleren Nick i begynnelsen av boken, der han reflekterer over begivenhetene den skjellsettende sommeren på Long Island med Gatsby: «No – Gatsby turned out all right at the end.» Dette var på norsk blitt til «Nei, det endte godt med Gatsby.» Men dette utsagnet samsvarer dårlig med realitetene, for Gatsby endte med å bli myrdet, skutt og drept i sitt eget svømmebasseng, som følge av en tragisk misforståelse. Man kan neppe si det endte godt med ham. Nick mener nok å si at Gatsby viste seg å være en bra kar tross alt. Feilen ble rettet under revisjonen. Kanskje Peter Magnus da han kom til slutten av boken og Gatsbys død, hadde glemt denne formuleringen helt i begynnelsen. Et medlem av Norsk Oversetterforening fortalte meg en gang at Magnus hadde en stor familie å forsørge og oversatte mye og fort for å tjene penger, slik oversetternes honorar nå engang var/er. Kanskje det kan forklare misforståelsen. Men uansett var det en glede å modernisere Magnus’ flotte oversettelse, ikke minst fordi det er enormt lærerikt å se hvordan eldre kolleger løste problemene – man blir imponert, for å si det mildt!


Men tiden går, og man kan ønske seg nyoversettelse av så mange klassikere. Og bønnhørt blir man også, for nå, i 2011, utgir Kagge forlag Den store Gatsby i nyoversettelse ved Kari og Kjell Risvik! Forlaget skal ha stor honnør for dette. Om det skyldes at de er rørende opptatt av nyoversettelse av klassikere, skal være usagt, og det samme kan det være. Poenget er at boken nå finnes. (Kagge har også fått oversatt Fitzgeralds hovedverk, den mer komplekse Tender is the Night – eller Nattens ømhet, som tidligere ikke har foreligget på norsk. Dobbelthonnør til Kagge!).
For oss som er spesielt interessert, er det fristende å granske oversettelsene fra hhv. 1951 og 2011 og se om ”språket har forandret seg” også i denne sammenhengen, med alle forbehold om at oversettere uansett årstall må velge et språk som kler både stil og tidsepoke. Spørsmålet er da om oversettelsen fra 2011 er blitt mer ”moderne”. En rask kikk i boken viser i hvert fall at Kari og Kjell Risvik (R) velger noen andre former og skrvemåter enn det Magnus (M) gjorde i 1951. Hos R heter det dermed ikke have, men hage, de har innført ”ny” tellemåte og skriver tjue og sju, de bruker mer etterstilt eiendomspronomen og tyr til enkelte a-endelser, f.eks. ”den greia” og nyere ordbruk som ”nedtur”. Man merker seg også at M oversatte en del egennavn/stedsnavn, men R beholder dem på engelsk. ”Skolen” sier M, men R beholder prep school, et pengeskap hos M er en safe hos R, en pjolter hos M er en highball hos R. Likeledes er det brukt norske tiltaleformer hos M, engelske hos R, som også beholder sangtekster o.l. på engelsk – og denne bruken av engelsk må vel sies å være i tråd med tidens ånd, og kanskje engelskkunnskapene i befolkningen. Men slikt er kanskje tross alt pirk. Det store spørsmålet er om R har modernisert selve stilen, altså Fitzgeralds flotte lyrisk-romantiske prosa. Inntrykket her er at de er svært lydhøre for Fitz’ stil og gir teksten en patina som i høy grad ”treffer” originalen. Dog kan en viss modernisering spores, i et eksempel som dette, der det begynner å spisse seg til mellom den fascistoide Tom Buchanan og Gatsby:
Fitzgerald:
Daisy rose, smiling faintly, and went to the table.
      ”Open the whisky, Tom,” she ordered, ”and I’ll make you a mint julep. Then you won’t seem so stupid to yourself … Look at the mint!”
      ”Wait a minute,” snapped Tom, ”I want to ask Mr. Gatsby one more question.”
      ”Go on,” Gatsby said politely.
      ”What kind of a row are you trying to cause in my house anyhow?”
      They were out in the open at last and Gatsby was content.
      ”He isn’t causing a row,” Daisy looked desperately from one to the other. ”You’re causing a row. Please have a little self-control.”
      ”Self-control!” repeated Tom incredulously. ”I suppose the latest thing is to sit back and let Mr Nobody from Nowhere make love to your wife. Well, if that’s the idea you can count me out … Nowdays people begin by sneering at family life and family institutions, and next they’ll throw everything overboard and have intermarriage between black and white.”

Norsk, 1951:
Daisy reiste seg, smilte litt og gikk bort til bordet.
      ”Trekk opp whiskyen, Tom,” kommanderte hun, ”så skal jeg lage Mint Julep. Dermed kommer du ikke til å merke hvor dum du virket akkurat nå … Se på minten!”
      ”Nei, vent nå litt,” glefset Tom. ”Det er et spørsmål til som jeg gjerne vil stille herr Gatsby.”
      ”Vær så god,” sa Gatsby høflig.
      ”Hva er det for slags bråk De prøver å få i stand i mitt hus?”
      Endelig var det blitt sagt, og Gatsby var fornøyd.
      ”Det er ikke han som lager bråk.” Daisy så fortvilet fra den ene til den andre. ”Det er du om lager bråk. Vis nå litt selvbeherskelse!”
      ”Selvbeherskelse!” gjentok Tom vantro. ”Ja, i våre dager er det vel blitt sånn at man bare skal la herr Ingenting fra Ingensteder stå i med ens egen kone. Men jeg deler ikke den oppfatningen, skal jeg si dere … Folk er begynt å rakke ned på familielivet og familiens rettigheter, og før vi vet ordet av det, kommer de til å kaste alle idealer overbord og tillate ekteskap mellom hvite og svarte.”
Norsk, 2011:
Daisy reiste seg med et lite smil og gikk bort til bordet.
      ”Du får åpne whiskyen, Tom,” kommanderte hun, ”så skal jeg lage mynte-julep til dere. Så dere slipper å føle dere så dumme … Se på den peppermynten!”
      ”Vent litt,” glefset Tom. ”Jeg vil spørre Mr. Gatsby om en ting til.”
      ”Vær så god,” sa Gatsby høflig.
      ”Hva er det for spetakkel De har tenkt å sette i gang hjemme hos meg?”
      Endelig lå kortene på bordet, og det passet Gatsby bra.
      ”Han driver vel ikke med spetakkel,” sa Daisy og lot blikket gå desperat fra den ene til den andre. ”Spetakkel er det du som driver med. Kan du ikke ta deg litt sammen?”
      ”Ta meg sammen!” gjentok Tom som om han ikke trodde sine egne ører. ”Det er kanskje det som er det siste – at man skal lene seg makelig tilbake og se på at Mr. Null og Niks fra Ingensteds ligger med ens kone. Altså, i så fall kan du ikke regne med meg …
Nå for tiden begynner folk å rynke på nesen av familieliv og familieverdier, og det neste blir vel at de kaster alt over bord og tillater blandingsekteskap mellom svarte og hvite.”
Det overlates til leseren å vurdere eksempelet. Det som imidlertid er tydelig, er at 2011-versjonen også holder seg med et fint riksmålsnært språk som ikke stikker seg ut på noen utidige måter. Det sies at Gordon Hølmebakk i Gyldendal brukte den berømte avslutningen i Gatsby som prøvestykke for håpefulle oversettere som ringte ham og ville ha oppdrag. Klarte de den, var det håp. Interesserte henvises til de to norske utgavene for å se hvordan det er blitt på norsk. Ikke alle bøker fortjener evig liv, men denne gjør det, og yngre generasjoner har veldig godt av å lese om Nick Carraway, Daisy og Tom Buchanan, Jordan Baker, og Gatsby selv – og alt som snyltet på ham, «det triste vrakgodset som fløt i hans drømmers kjølvann.» Vakkert, relevant og usigelig trist. Mer kan man ikke forlange.

14. januar 2016

Den store Gatsby



På oppfordring fra en venninne som også leser den, leser jeg nå Den store Gatsby. Jeg har prøvd meg på den før, for mange år siden, men tydeligvis ikke lest den ferdig, etter bokmerket å dømme. I fjor begynte jeg å lese Nattens ømhet (Tender is the Night), men måtte gi den opp. Jeg skal ikke gi denne boka skylden for at jeg gikk inn i en «lesetrett» periode og sluttet å bokblogge i et halvt år, men en litt medvirkende årsak var det nok. Min erfaring med Scott Fitzgerald er med andre ord ikke den beste.

Hvorfor ga jeg opp Nattens ømhet? Jeg syntes personskildringene var flate, og jeg syntes boka manglet en nerve som jeg gjerne vil ha for at en bok skal være lesverdig for meg. Den kjedet meg, for å si det rett ut.

Noe av det samme gjelder Den store Gatsby. Den begeistrer meg ikke, betar meg ikke. Jeg synes skildringen er like overflatisk som menneskene og miljøet som skildres. Hvis det er noen subtilitet her, går den meg hus forbi. Det er mulig det er det amerikanske jeg reagerer på; jeg er ikke glad i amerikansk kultur generelt og heller ikke amerikansk litteratur.

Jeg synes også det skurrer enkelte steder i oversettelsen, enda Peter Magnus var en dreven oversetter. Han har blant annet oversatt mye av min yndlingsforfatter Graham Greene, og de oversettelsene er aldeles glimrende. Kanskje det gikk litt fort med Den store Gatsby? Dårlig er oversettelsen ikke, bevares, det er kanskje bare det at boka som sådan ikke gir meg noe. Men et par drøye oversetterfeil skurrer.

I 3. kapittel forekommer denne setningen: «Ved åtte-tiden når drosjene kjørte fem i bredden bortover de trange gatene i teaterstrøket […]» Fem i bredden i trange gater? Det henger jo ikke på greip. Det stemmer da heller ikke med originalen: «Again at eight o’clock, when the dark lanes of the Forties were lined five deep with throbbing taxicabs […]  
(the Forties er gatene fra 40th til 49th Street på Manhattan, og de er ikke spesielt smale, men muligvis dårlig opplyste (dark lanes)).

I denne setningen skurrer det også: “En søndag morgen mens kirkeklokkene ringte i de små landsbyene langs kysten …” (beg. på kap. 4) 
Man kan ikke snakke om landsbyer i USA, det er et begrep som hører hjemme i andre samfunnsstrukturer, i USA kan man bare i en viss historisk kontekst snakke om indianerlandsbyer. I England er det landsbyer, men i USA må villages bli tettsteder.

Jeg skal selvsagt lese boka ferdig, den er ikke av de tykkeste. Men begeistret for Fitzgerald er jeg altså ikke. (Kanskje Peter Magnus heller ikke var det? Han er i hvert fall bedre på Greene. Der er oversettelsene sømløse, språket gir ingen motstand, og jeg kan ikke huske å ha funnet feil som dem nevnt over.)

Kanskje du også liker

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...