Jeg har tidligere hatt et innlegg om sjømannen Tom, hovedpersonen i Ola Bauers roman Magenta, kanskje forfatterens alter ego, hva vet jeg. Tom er formodentlig den eneste i verden som har løst absolutt alle gåter i Ulysses. Han har attpåtil klart å komme seg gjennom Ulysses på originalspråket ved hjelp av ordbok. Bare synd vi ikke får vite hvilken ordbok. Nå vel. Tom har også lest Hamsun. Stålsett deg for et nytt apebrøl fra lugaren:
«Full av skadefryd pløyde Tom seg gjennom Knut Hamsuns bøker. Det var en opplevelse. Det var en slu opplevelse. Han følte seg intelligent og storslagen. Han følte seg som en erobrer og vismann. Han følte seg som verdens midtpunkt da han leste Knut Hamsun. Det skrevne ord var tomt og han var den eneste som hadde skjønt det. Tom var den eneste som våget å si det. Dette er tomt, sa han til seg selv på lugaren. Dette er tomt! ropte han. Han leste og leste, om igjen og om igjen, han leste Knut Hamsun i filler og følte seg betydelig. Han følte seg betydelig hele tida, han fløy, han var Knut Hamsuns overmann, han så tvers gjennom det falske glitteret og inn i det store tomrommet, og ikke bare Knut Hamsun som tross alt hadde et ondt hjerte å flyte på, men hele verdenslitteraturen, den var skapt av spøkelser som ikke visste at et tre var et tre, som ikke enset flyvefiskens flukt og Tom gikk opp på brua til hundevakta, og sto ved siden av annenstyrmannen, holdt utkikk, snakket høyt med seg selv, siterte noen linjer fra verdenslitteraturen og knegget høyt. Er dette kunst? spurte han seg selv. Er det kunst å kjenne seg igjen? Han skjønte det ikke. Han var synsk. Han ble rørt når han forutså madame Bovarys og Raskolnikovs krumspring fra side til side, når han atter en gang vendte tilbake til den største og den verste av alle, Knut Hamsun, de oppblåste selvfølgeligheters keiser, den store tomheten pakket inn i møllspist hermelin, han leste Hamsun til støv bare for å få bekreftet akkurat det, og han var like fornøyd hver gang; å avsløre Knut Hamsun var mer tilfredsstillende enn noen rus han hadde hørt om, det var som å være forelsket, trodde han. Det var taket han nøt, nakketaket på Knut Hamsun.»
«Full av skadefryd pløyde Tom seg gjennom Knut Hamsuns bøker. Det var en opplevelse. Det var en slu opplevelse. Han følte seg intelligent og storslagen. Han følte seg som en erobrer og vismann. Han følte seg som verdens midtpunkt da han leste Knut Hamsun. Det skrevne ord var tomt og han var den eneste som hadde skjønt det. Tom var den eneste som våget å si det. Dette er tomt, sa han til seg selv på lugaren. Dette er tomt! ropte han. Han leste og leste, om igjen og om igjen, han leste Knut Hamsun i filler og følte seg betydelig. Han følte seg betydelig hele tida, han fløy, han var Knut Hamsuns overmann, han så tvers gjennom det falske glitteret og inn i det store tomrommet, og ikke bare Knut Hamsun som tross alt hadde et ondt hjerte å flyte på, men hele verdenslitteraturen, den var skapt av spøkelser som ikke visste at et tre var et tre, som ikke enset flyvefiskens flukt og Tom gikk opp på brua til hundevakta, og sto ved siden av annenstyrmannen, holdt utkikk, snakket høyt med seg selv, siterte noen linjer fra verdenslitteraturen og knegget høyt. Er dette kunst? spurte han seg selv. Er det kunst å kjenne seg igjen? Han skjønte det ikke. Han var synsk. Han ble rørt når han forutså madame Bovarys og Raskolnikovs krumspring fra side til side, når han atter en gang vendte tilbake til den største og den verste av alle, Knut Hamsun, de oppblåste selvfølgeligheters keiser, den store tomheten pakket inn i møllspist hermelin, han leste Hamsun til støv bare for å få bekreftet akkurat det, og han var like fornøyd hver gang; å avsløre Knut Hamsun var mer tilfredsstillende enn noen rus han hadde hørt om, det var som å være forelsket, trodde han. Det var taket han nøt, nakketaket på Knut Hamsun.»
1 kommentar:
Interessant blogg. Sjekk min:
http://knutmichelsen.blogspot.com/
Legg inn en kommentar