Kunstnerliv i desember (av en som ikke var med)

Folk lå så meget før i tiden. De lå ved universitetet, de lå på landet om sommeren ... og noen kom seg aldri på bena igjen. Og malerne -- ja, de lå og malte, i Telemark og på Fleskum og hvor det nå var.
Skredsvig, Krogh, Kittelsen og andre i kretsen rundt dem lå i en årrekke oppe ved Stange mølle og malte om vintrene. Ja, de malte ikke korn, selvfølgelig, men bilder. Møllemesteren der, Ole Pastosen, var meget kunstinteressert og elsket å ha de store mestere boende hos seg.

Ikke før hadde sneen lagt seg i desember, så strømmet kunstnerne ut fra innestengte atelierer og røykfylte vinstuer. Nå var tiden inne for å dra opp til Pastosen på Stange! Og så bar det i vei med hest og slede oppover Trondheimsveien så det gnistret fra meiene. De var gjerne en tre--fire hestespann i følge, og sledene var fylt til randen av de reisekledde malerne og alt utstyret deres. Skredsvig og Krogh satt alltid i den første sleden, staute og imponerende som de var, innhyllet i sine omfangsrike saueskinnspelser og med det lange kunstnerhåret flagrende i vinden.
Med latter og leven kjørte de frem, og god niste hadde de med. Brennevinskaggen ble kastet fra slede til slede, og hver og en tok dyktig for seg av innholdet. Etter hvert som det bar oppover flatbygdene, ble de naturligvis mindre treffsikre, og det hendte seg mer enn en gang at kaggen havnet langt ute i snefonnene. Da ble hestene stanset under megen jubel og halloi, og så var det gjerne Kittelsen som måtte bykse seg frem i sneen for å finne kaggen igjen. Han var så aldeles forlibt i sneen, Kittelsen, og best som han kavet og lette der ute i drivene, så malte han et snelandskap eller to, det kunne være seg en underlig snetung gran eller en liten snedekt kirke.
Så fant han brennevinskaggen, og så hev han seg opp i sleden igjen, og så gikk den lystige ferden videre.

Det var nesten som et eventyr da de sent på kvelden kjørte inn i tunet på Møllegården, hvor lyset strømmet fra alle vinduer og liflige dufter sivet ut fra kjøkkenet. I svalen sto Ole Pastosen og tok imot, mens tjenestefolkene flokket seg nysgjerrig i døråpningen. De ville jo gjerne se storfolkene som skulle komme til gårds, som ventelig kan være. Ikke før hadde sledene stanset på gårdsplassen, så røk flere av de yngre kunstnerne overende i nærmeste snødrive, utmattet og drukne etter den livlige ferden opp gjennom bygdene. Skredsvig og Krogh stablet dem på bena igjen og hadde mye moro med dem. Så benket de seg rundt langbordet på Møllegården, og der manglet det ikke på mat og drikke, må vite. Det varte ikke lenge før stemningen var høy, og prismer og paradokser svirret i luften. Særlig Skredsvig var så kroket i ord at de andre mest måtte gi seg over, men også han far sjøl på garden bidro med saftige historier. Han likte å smøre tykt på, Pastosen.

Ett år undret Skredsvig seg over hvor Pastosens halvvoksne datter Hedevig var blitt av, siden hun ikke var å se noe sted. Da Ole Pastosen fortalte at hun lå ovenpå og var syk av tæring, ble det en voldsom oppstandelse. «Syk pike!» ropte Krogh ekstatisk. «Dette er et motiv vi har ventet på, mine venner!» Og så føk han opp fra bordet, så flasker og glass hoppet, og de andre var ikke sene om å følge etter. Opp trappen bar det, og inn på Hedevigs værelse. Krogh var først oppe med staffeliet, og satte i gang med å male den syke piken så oljefargene sprutet. Det ble en del disputt blant de andre om hvem som skulle ha de beste plassene, særlig den unge Munch gjorde sitt beste for å trenge seg frem, men snart var alle i gang. Det ble ganske overfylt i det lille rommet etter hvert, og snart var luften tykk av terpentindunst og tobakksrøk. Det var slett ikke bra for den lille syke Hedevig, som lå der i sengen, støttet opp av puter, og stirret lengselsfullt ut gjennom vinduet ... (fortsettes ... kanskje ... jeg mener, Hedevig dør formodentlig ... ja ,ikke bare formodentlig, men ganske sikkert ... og det er jo så trist ... så jeg vet ikke om jeg klarer å skrive mer ...)