William Somerset Maugham var knapt ferdig med legeutdannelsen og turnustjeneste på Londons østkant før han opplevde skandalepreget suksess med sin første bok og dermed ga medisinen på båten for å vie seg til et liv som skrivende menneske. Et meget langt og produktivt sådant, han ble over nitti år, og var aktiv nærmest til det siste. Homofil var han også (fant han ut etter å ha vært gift og fått barn), i en tid da det var noe man ikke var altfor offentlig med. Maugham er vel aldri blitt regnet som en av de helt store, selv omtalte han seg som «verdens fremste annenrangs forfatter». Det var en ironi han trygt kunne koste på seg, for hans kommersielle suksess var førsterangs.
Som hans biograf Ted Morgan sier det: "He did so well that he became known as the Grand Old Businessman of English Letters. He occupied and took pleasure in the position of most celebrated English writer. His pen earned him at least four million dollars. The writer is a man alone, without affiliation, but Maugham turned his Moorish symbol into a trademark the world over. No one else so exemplified the profession of a writer. His concern over money matters, his quarrels with publishers, his directives to agents were all a part of his ambition to control his product. There was in Maugham a supreme efficiency of performance that has rarely been seen in literature."
Ifølge Ted Morgan var Maugham også en av fire engelskmenn som hadde gledet sitt folk mer enn noen andre på 1900-tallet. De tre andre var Charles Chaplin, Noel Coward og P.G. Wodehouse.
En pussighet er at han selv, formodentlig spøkefullt, ga stammingen skylden for at han ble forfatter. "You see, what has influenced my life more than any other single thing has been my stammer. Had I not stammered I would probably have had the same sort of classical education as others in my class of life. Instead of becoming a wanderer on the face of the earth, I would have gone to Cambridge as my brothers did and perhaps become a don and every now and then published a dreary book about French literature. I once said to Winston Churchill: 'If I had not stammered I might have gone into politics and with my knack for speaking languages I might have become a foreign minister.' He looked at me and grunted. So I became a writer."
Litterært sett raget han nok høyest som novelleforfatter. En av de mest kjente novellene hans, Regn, har en av de beste åpningssetningene jeg vet om: «Det nærmet seg sengetid, og når de våknet neste morgen, ville de ha land i sikte.» Den som klarer å la være å lese videre etter en slik setning, vet ikke hva nysgjerrighet er.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar