... Man kan si hva man vil, men det er ordene som synger, som stiger og faller ... Jeg kaster meg for deres føtter ... Jeg elsker dem, jeg holder på dem, jeg forfølger dem, jeg biter i dem, jeg smelter dem ... Så høyt elsker jeg ordene ... De overraskende ... Dem man grådig venter på, ligger på lur etter, til de med ett faller ... Kjære gloser ... De skinner som kulørte stener, hopper som galvaniserte fisker, de er skum, tråd, metall, dugg ... Noen ord forfølger jeg ... De er så vakre at jeg vil bruke dem i alle mine dikt ... Jeg fanger dem i flukten når de kommer summende, jeg griper tak i dem, jeg renser dem, jeg skreller dem, setter meg foran min tallerken, føler dem krystallinske, sitrende, vegetabilske, som elfenben, som olje, som frukt, som alger, som agater, som oliven ... Så lar jeg dem svirre, ryster dem, drikker dem, sluker dem, knuser dem, utstafferer dem, befrir dem ... Jeg lar dem bli stående som stalaktitter i mitt dikt, som små biter av polert tre, som kull, som vrakgods, gaver fra bølgene ... Alt er i ordet ...
Pablo Neruda: Jeg tilstår at jeg har levet. Erindringer 1974.
Norsk utgave 1975 oversatt av Kjell Risvik.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar