Hvem har skrevet dette?

«Jeg kjenner folk som ’leser’ kolossalt, bok etter bok, bokstav for bokstav, og som jeg likevel ikke kan kalle ’belest’. De ’vet’ nok ustyrtelig mye, men deres hjerne har ikke evnen til å ordne og registrere det stoffet de får inn. De eier ikke evnen til å skjelne mellom det verdifulle i en bok og det verdiløse, for så å oppta i seg for alltid det første, og helst ikke se det andre, eller iallfall ikke dra på det som på en annen unyttig ballast. Heller ikke det å lese er jo et mål i seg selv, men et middel til å nå et mål. I første rekke skal lesningen hjelpe til å fylle den ramme ens evner og anlegg har trukket opp; den skal altså gi verktøy og byggestoff til det hver enkelt har bruk for i sitt yrke, helt likegyldig om det gjelder bare å tjene til det daglige brød eller en akter å følge et høyere kall; men i annen rekke skal lesningen gi en et alment verdensbilde. Men i begge tilfelle er det nødvendig at det en nettopp har lest, i en enkelt bok eller i en rekke bøker, ikke blir oppmagasinert som hukommelsesstoff i hjernen, men inngår som små mosaikksteiner i det almene verdensbilde, tar den plass som tilkommer det og dermed hjelper til å forme dette bildet i leserens sinn. Ellers blir det et håpløst rot av tilfeldige kunnskapsbrokker som er helt uten verdi, men gjør den stakkars innehaveren både selvgod og innbilsk. For nå tror han for alvor at han er ’dannet’, at han forstår noe av livet, at han har kunnskaper, mens han i virkeligheten ved hver ny tilvekst av den slags ’dannelse’ blir mer og mer fremmed for verden, inntil han til slutt ender enten på en anstalt eller som ’politiker’ i et parlament.
Aldri vil det lykkes for et slikt hode å hente fram av sitt virvar av viten nettopp det som passer for øyeblikkets krav, for hans åndelige ballast ligger jo ikke ordnet etter selve livets linjer, men etter rekkefølgen av bøker, slik som han leste dem og har dem i hodet. Dersom skjebnen med hverdagslivets krav ville minne ham om den riktige bruk av det han en gang leste, så måtte den også nevne boka og siden i boka, for ellers ville stakkaren aldri i livet kunne finne det riktige stedet. Men skjebnen gjør ikke det, og nå kommer disse nifold kloke i et fryktelig knipetak hver gang noe står på; de leter krampaktig etter analoge tilfelle og tar selvfølgelig med dødsens sikkerhet etter de gale reseptene.
Var det ikke slik, ville en ikke kunne forstå de politiske prestasjonene til våre lærde departementspamper, dersom en da ikke istedenfor å forutsette de patologiske årsaker skulle gå ut fra at de karene er ondsinnede kjeltringer.
Men den som virkelig kan lese, vil i hver bok, hvert tidsskrift, hver brosjyre straks kjenne det på seg når det er noe han mener han bør huske, enten fordi det er formålstjenlig eller fordi denne viten har almen betydning. Det han slik får tak i, finner sin riktige plass i det bilde som han alltid på en eller annen måte har formet seg på forhånd, og vil enten korrigere eller utfylle det, altså enten gjøre det riktigere eller tydeligere. Dersom nå plutselig livet skal svare på et eller annet spørsmål, gjør seg opp en mening om det, så vil hukommelsen hos en som har forstått å lese, bruke det bildet han alt har dannet seg som en slags målestokk og hente fram alt det som kan hjelpe til å klarlegge spørsmålet, trekk som årtier har samlet i det bildet, og lar forstanden prøve det og ta stilling til det på nytt inntil problemet er klarlagt og løst.
Bare på det vis har lesning mening og tjener et formål.»


Hvem har skrevet dette? Forfatteren var i sin tid hjemlandets mestselgende og mesttjenende forfatter. Han oppga derfor forfatter som tittel i selvangivelsen, selv om hans egentlige yrke var et annet. Siden de skyhøye bokinntektene ikke ble ledsaget av tilsvarende stor skattevilje, kom han i ligningsvesenets søkelys, men kemneren var klok nok til å ettergi det hele - og ble forfremmet som belønning. Du kjenner veldig godt navnet på denne forfatteren og sikkert også på verket, men selv om boken er oversatt til en rekke språk, også norsk, er sannsynligheten stor for at du aldri har hatt den i hånden, og at dette er første gang du stifter bekjentskap med noe av innholdet i den.