Jeg har blogget i et halvt år.

Det gikk plutselig opp for meg at for noen få dager siden, 24. april, hadde jeg blogget i et halvt år. Et lite jubileum, med andre ord. Kanskje ikke noen markering verd, men jeg kan ikke la være å fundere litt over det. Inntil jeg selv begynte å blogge, var jeg tilbøyelig til å mene at blogging var noe overvurdert tull. Hva var vitsen med å legge ut navlebeskuende dagbøker på nettet? Litt nysgjerrig var jeg imidlertid, nok til å opprette denne bloggen i fjor sommer, men uten å foreta meg noe med den. Under et arbeidsopphold i Danmark i oktober traff jeg så en (forfatter)kollega som blogget, og det å lese hennes tekster i bloggen, samtidig som jeg kunne snakke med henne om både tekstene og bloggingen, gjorde at den vage nysgjerrigheten ble til interesse. Dermed ble min egen upåbegynte blogg hentet frem fra glemselen, og jeg begynte for meg selv.
Bøker og litteratur har hele tiden vært temaet. Jeg har vel kalt det streiftog i egne bokhyller, eller kanskje jeg skal kalle det vandringer i mitt eget litterære landskap. Først og fremst som leser, vel å merke. Dette er ingen forfatterblogg, av den grunn at mitt eget forfatterskap neppe er av en slik art at det har noen dypere interesse. Derimot har jeg vært en del innom mitt andre gebet, nemlig oversetteriet. Men mest handler det om mitt personlige forhold til bøker og litteratur, min samlemani, min springende, planløse lesing, min ubendige litterære nysgjerrighet, min glede over og nytelse av ordet som kunst. Pluss litt film og musikk, litt hage, litt hund, og av alle ting - religion. Det er en personlig blogg, dette, så jeg klarer ikke å holde meg bare til saken. Eller rettere sagt er det vel jeg som er saken ...
Bloggingen tar mye tid (denne bloggen tilføres noe nytt stort sett hver dag), så jeg kan vel trygt si at bloggingen er blitt en hobby, skjønt jeg liker ikke ordet hobby (det høres ut som om man kjeder seg og må finne på noe for å få tiden til å gå, og det gjelder ikke for meg), så jeg vil kalle det en interesse i stedet. Eller en måte å publisere på, kanskje heller. En måte å publisere på som er helt annerledes fra alt annet, og som det er veldig spennende å utforske.
Gjennom bloggingen føler jeg meg som en del av et fellesskap som ikke ligner noe annet fellesskap, med andre bloggere (som jeg bokstavelig talt er lenket til, i hvert fall i en viss betydning av ordet), mennesker jeg egentlig ikke kjenner (hva betyr ordet «egentlig», egentlig?), men som jeg kjenner likevel, og som føles like reelle som venner og bekjente i det virkelige liv. Et paradoks er det at jeg er mye eldre enn de fleste (jeg har faktisk ikke støtt på noen bloggere på min egen alder), men det virker uvesentlig sett fra min side, og kanskje også fra andres.
«Veien blir til mens du går» lyder et ordtak (pluss en boktittel av Ferdinand Finne), og det har jeg erfart når det gjelder bloggingen. Både den og lesingen som danner råmaterialet for den, lever noen ganger sitt eget liv. Temaer dukker opp av intet, og noen innlegg blir nærmest til av seg selv. Andre ganger går det trått, og jeg tenker at jeg kan ikke bruke så mye tid på dette. Men det er jo, sagt med noe som lyder som en frase, et spørsmål om prioritering.