Leseren som medskaper.

Joyce har vært et hyppig tema i denne bloggen, og i den senere tid også Proust. Om disse to skriver Olof Lagercrantz i sin bok Om kunsten å lese og skrive:

«Det er to forfattere som har glemt at leserne er medskapende. To av vårt århundres litterære superhelter, Marcel Proust og James Joyce, bruker opp alt surstoffet selv. Ingen makter å lese mer enn en liten bit av gangen av På sporet av den tapte tid eller Ulysses uten å få kvelningsfornemmelser. Disse to har tatt livet av den gammeldagse fortellerkunsten og dens fellesskap. Det er flere kommentatorer enn lesere som orker å lese bøkene til siste slutt: Fullkommenhet eller forfallstegn - som De vil!
Men visse bøker har til oppgave å være ugjennomtrengelige. De egger oss som store byer hvor vi bare har klart å ta oss frem et par gatestumper, eller som høye fjell vi ikke klarer å bestige. Vi skuer opp mot skråningene og føler oss stimulert.»

Jeg har litt problemer med å forstå Lagercrantz her. Først virker det som om han fratar Joyce og Proust enhver ære og heder og dømmer dem nord og ned. «Bruker opp alt surstoffet selv ... tatt livet av den gammeldagse fortellerkunsten og dens fellesskap ... » Ganske voldsomt. Så kommer han med et men og snakker om bøker som har til oppgave å være ugjennomtrengelige, og som stimulerer oss nettopp ved det.

Det jeg ikke skjønner er om han da snakker om noen andre bøker enn Joyces og Prousts, eller om han verdiger dem en viss anerkjennelse likevel. Jeg tror det første. Men han forvirrer meg, for han har jo tross alt skrevet bøker både om Joyce og Proust, Om James Joyces Ulysses og Å lese Proust, og dels omtalt dem i begeistrede ordelag.

Til hans negative tirade om Joyce og Proust vil jeg si at hvis det Lagercrantz kaller «den gammeldags fortellerkunsten» var det eneste som skulle gjelde innen litteraturen, ville det være veldig trist. Ikke noe galt sagt fra min side om den gammeldagse fortellerkunsten, snarere tvert imot - jeg går ut fra at det er den Cervantes, Austen, Balzac, Flaubert og Dickens representerer i Lagercrantz’ øyne, for å nevne noen. Det man kan kalle den store tradisjon i litteraturen, og som selvfølgelig lever i beste velgående den dag i dag, i form av den gode fortelling. Men det er mange måter å fortelle på, og er det ikke litteraturens vesen, i likhet med all annen kunst, å sprenge sine egne rammer, utforske språkets muligheter som kunstnerisk medium og skape noe som ikke er skapt før? Av slike prosesser kan det oppstå verker som krever mer av oss enn vi er vant til, som setter vår evne og vilje som medskapere på store prøver, men som nettopp derfor også kan gi så utrolig mye tilbake.

«Ingen makter å lese mer enn en liten bit av gangen av På sporet av den tapte tid eller Ulysses uten å få kvelningsfornemmelser.» Tja, nå kjenner jeg riktignok bare Ulysses, men på sett og vis er vel dette en riktig påstand. Lesemotstanden er stor. Joyce bryter opp språket på en måte som gjør at man ikke kan lese i store sveip, slik man vanligvis kan med en skjønnlitterær tekst, men må stoppe opp og nærmest dechiffrere språket. Jeg har jo selv tidligere hevdet at svært få mennesker virkelig har lest Ulysses fra perm til perm, og det samme kan sikkert sies om Prousts verk.
Selv har jeg lest Ulysses bare stykkevis og delt. Det er da i hvert fall noe, men en gang skal jeg lese den i sin helhet. Og en gang skal jeg virkelig ta for meg Proust. Helt sikkert. I hvert fall ganske sikkert ...