Som sagt kjøpte jeg nylig På sporet av den tapte tid, fullstendig norsk utgave i 12 bind. I går tok jeg et tilfeldig bind opp av esken (jeg har ikke fått pakket ut ennå), begynte å lese, og ble fjetret fra første setningen. Hvem har ikke opplevd akkurat dette, å ligge sånn og halvslumre før man har stått opp om morgenen og fornemme presis hva slags vær det er ute? Som enhver stor dikter setter Proust ord på noe leseren kjenner seg igjen i. Jeg fikk ikke lest så langt, det er jo heller ingen mening i å begynne på bind 11 av et tolvbindsverk, men jeg ville bare ha en tilfeldig smakebit, og det fikk jeg, og den skjerpet appetitten på mer.


«Helt fra morgenen av, men jeg ennå lå med hodet inn mot veggen og før jeg hadde sett nærmere på strimen av dagslys som falt inn over de høye gardinene, visste jeg hva slags vær det var ute. De første lydene av gaten hadde fortalt meg det, alt efter om de nådde meg dempet og avsporet av den fuktige luften eller dirrende som piler i den klingende morgenen som var åpen, iskald og ren; helt fra den første sporvognen dro ramlende forbi hadde jeg hørt om den var gjennomtrukket av regn eller på vei ut i det blå. Og forut for disse lydene hadde det kanskje gått strømmer som var enda raskere og mer gjennomtrengende, som hadde sneket seg inn i min søvn og utstrålt en sørgmodighet som varslet om sne eller som fikk en sporadisk oppdukkende liten aktør til å intonere så mange lovsanger til solens pris at de endte med å gi meg - jeg som var begynt å smile i søvne og som under mine lukkede øyelokk gjorde meg klar til å motta et blendende syn - en øredøvende musikalsk oppvåkning.»

Marcel Proust: På sporet av den tapte tid. Bind IX, Fangen 1. Oversatt av Anne-Lisa Amadou.