Kanon meg her og kanon meg der ...

Jeg begynner å bli lei av alt dette kanonsnakket, så derfor føler jeg, paradoksalt nok, for å komme med et lite bidrag. Eller rettere sagt, jeg anbefaler å lese Jan Kjærstads artikkel i kulturdelen av Aftenposten i dag, «Den virkelige kanon». Her er et lite utdrag, men les hele, den er så god.
Kjærstad påpeker at en normativ kanon som den som nå er utarbeidet i Norge, ikke nødvendigvis består av de beste bøkene, men av de påstått beste bøkene. Det blir et spørsmål om kriterier - og dem er det mange av.
«Å bestemme kanon blir derfor en kamp om hvilke kriterier som skal settes i høysetet. Og når flere mennesker er involvert, og alle har ulike litteratursyn, vil listen alltid måtte bli et kompromiss. Dette er også et aspekt av det umulige ved å bestemme en kanon. Vilkårlighet er uunngåelig. Om man hadde skiftet ut bare to av ti komitémedlemmer, kunne listen sett forbausende annerledes ut. [...] Personlig ville jeg heller forsøke å argumentere for mangfoldet innen menneskelig leseglede enn å forsøke å ordne en slik nytelse hierarkisk. For i mine øyne er det nettopp mangfoldet av leselyst som ligger til grunn for den skjulte, faktiske kanon, den som holder litteraturen levende. [...] For hvem er ikke skeptisk til formyndere. Litteraturen skal være fri for tøyler. Å snakke om verker som er uomgjengelige kan fort få en utilsiktet følge: De kan oppleves som blokkerende. Trassen skaper en lyst til å lete etter noe annet - og jeg lover, denne trassen kan føre til mange praktfulle leseopplevelser.»