Ulysses gjorde Joyce berømt for alvor. Noras biograf, Brenda Maddox, skriver:
«Tre måneder etter utgivelsen var Ulysses anerkjent som et mesterverk og hadde ry som en pornografisk bok. Hvis Portrett av kunstneren hadde gitt Joyce et litterært omdømme, gjorde Ulysses ham til en berømthet. Folk klatret opp på stoler for å få et glimt av ham, de sendte sedler til ham på restaurantene og bad ham komme bort til bordet, de kom på døren og ringte på. Journalistene svermet om ham i selskaper. De ventet seg en skjørtejeger, en høyrøstet skrythals, en råtass, og ble skuffet når de isteden fant en mager, akademisk ire som myste på dem gjennom tykke brilleglass, gjemte seg bak sin kone og rødmet om noen sa et grovt ord.
Nora fant alt oppstusset og beundringen latterlig etter alle årene med sult og alle ydmykelsene som Jim var blitt utsatt for fra språkstudenter og forleggere. ’Vi burde sette ham i bur,’ sa hun, ’og gi ham peanøtter mellom sprinklene.’
Hun hadde etter hvert motvillig akseptert at den vanvittige boken Jim hadde skrevet hadde en viss verdi og betydning, men det hjalp ikke på skuffelsen over dens usømmelige innhold. Innen denne tiden hadde hun gjenopptatt sine vaner med å gå til messe (og kanskje til skrifte). Da en prest spurte henne: ’Kan De ikke holde Deres mann fra å skrive alle disse forferdelige bøkene?’ svarte Nora: ’Hva kan vel jeg gjøre?’»
«Tre måneder etter utgivelsen var Ulysses anerkjent som et mesterverk og hadde ry som en pornografisk bok. Hvis Portrett av kunstneren hadde gitt Joyce et litterært omdømme, gjorde Ulysses ham til en berømthet. Folk klatret opp på stoler for å få et glimt av ham, de sendte sedler til ham på restaurantene og bad ham komme bort til bordet, de kom på døren og ringte på. Journalistene svermet om ham i selskaper. De ventet seg en skjørtejeger, en høyrøstet skrythals, en råtass, og ble skuffet når de isteden fant en mager, akademisk ire som myste på dem gjennom tykke brilleglass, gjemte seg bak sin kone og rødmet om noen sa et grovt ord.
Nora fant alt oppstusset og beundringen latterlig etter alle årene med sult og alle ydmykelsene som Jim var blitt utsatt for fra språkstudenter og forleggere. ’Vi burde sette ham i bur,’ sa hun, ’og gi ham peanøtter mellom sprinklene.’
Hun hadde etter hvert motvillig akseptert at den vanvittige boken Jim hadde skrevet hadde en viss verdi og betydning, men det hjalp ikke på skuffelsen over dens usømmelige innhold. Innen denne tiden hadde hun gjenopptatt sine vaner med å gå til messe (og kanskje til skrifte). Da en prest spurte henne: ’Kan De ikke holde Deres mann fra å skrive alle disse forferdelige bøkene?’ svarte Nora: ’Hva kan vel jeg gjøre?’»
1 kommentar:
Han høres ikke ut som om han var så "lett å holde rein", som man sier, den godeste James. Eller, kanskje vi skal kalle ham for Jimmer'n? ;-) Hun hadde tydeligvis prøvd å gitt opp, den godeste Nora.
Slike historier som dette levendegjør både bøker og forfattere for meg. Fab!
Legg inn en kommentar